Av Jon Bing, professor, Institutt for rettsinformatikk

Jurister har ikke ord på seg for å være teknologiske pionerer. Men på ett område har faktisk jurister langt på vei drevet utviklingen, nemlig når det gjelder søkesystemer for dokumenter i naturlig språk. Lenge før man fikk databaser med redaksjonelt stoff fra aviser, for ikke å snakke om søkemotorer for Internettet, var profesjonelle, rettslige informasjonssystemer hverdagslige.

Det er flere grunner til dette, kanskje særlig at jurister for det første må arbeide med de originale tekstene til lover, forskrifter, dommer osv, og for det andre at selv om dette materialet er stort, så er det likevel forholdsvis veldefinert det er overkommelig (om enn dyrt) å etablere databaser av alle disse dokumenter som man gjerne kaller "primære rettskilder".

For tiden er en liten utredning på høring Plikt- og rettighetsinformasjon på Internett utarbeidet av en arbeidsgruppe nedsatt av Arbeids- og administrasjonsdepartementet. Gruppen slår til lyd for økt innsats fra staten når det gjelder tilrettelegging av rettslig informasjon, særlig for Internettet. Det er gledelig at man slik forsøker å fornye innholdet i den gamle, latinske passus Publicatio legis lover skal kunngjøres! Når man venter at halvparten av norske husstander vil ha tilgang til Internettet i løpet av året, bør man også utnytte dette medium for å gi borgerne rettighetsinformasjon.

Nå er det slik at vi i Norge har et uvanlig velfungerende og godt utbygget integrert rettslig informasjonssystem i de tjenestene stiftelsen Lovdata leverer. Lovdata vedlikeholder omtrent ett hundre databaser med primære rettskilder. Jeg er ikke kjent med noe annet europeisk land som har tilnærmelsesvis et tilsvarende system. Det er tilstrekkelig å kaste et blikk til våre nordiske naboland for å få kontraster. Lovdata legger også gratis ut på Nettet alle lover og forskrifter i konsolidert form (dvs at endringer redigeres inn i de lover eller forskrifter som endres, slik at den aktuelle teksten fremstår). Jeg er ikke kjent med at noe annet land i verden som har et tilsvarende tilbud.

Man kan derfor i og for seg bli litt skuffet over at den nevnte utredningen ikke viser større respekt for en løsning som internasjonalt faktisk vekker oppsikt som uvanlig vellykket. Årsaken til at det har lyktes i Norge ligger dels i en oppfinnsom og avansert bruk av informasjonsteknologiske løsninger. Også her ligger Lovdata langt fremme: Det er nesten litt rørende å lese at man i utredningen synes å tro at f eks søkemotorer på Internettet er mer avanserte. Disse systemene er imponerende i mengden av dokumenter de indekserer, men selve søkefunksjonen er nokså enkel og klart utilstrekkelig sammenlignet med den løsning Lovdata og lignende systemer benytter.

Men som så ofte er det ikke først og fremst teknologi, men organisasjon som er avgjørende for løsningens bærekraft. I rettsinformasjonen møtes den lovgivende, dømmende og utøvende makt. Stiftelsen Lovdata har et styre sammensatt med representanter for Stortinget, Dommerforeningen og Justisdepartementet i tillegg til én representant for Advokatforeningen og én fra Det juridiske fakultet i Oslo. Slik blir styret faktisk et forum for de profesjonelle rettskildebrukernes interesser, og det er disse Lovdata skal betjene. Og det er selvsagt et selvstendig poeng at f eks ikke sentraladministrasjonen selv skal ha ansvaret for utvelgelse og presentasjon av rettskildematerialet i mange konflikter er staten selv part, og det er viktig å organisere en rettslig informasjonstjeneste slik at rettssikkerheten sikres og objektivitet blir tydelig.

Men i et rettsinformatisk perspektiv bør man også ta hensyn til allmennheten, de uten faglig, juridisk bakgrunn. Disse er imidlertid dårlig tjent med å bli henvist til primære rettskildefaktorer. Riktignok må lover og forskrifter naturligvis være offentlig tilgjengelige, men det ikke er lett å finne løsningen på egne spørsmål ved å slå opp i lover eller forskrifter: Forsøk gjerne selv, det er bare å tenke på et problem om trygd, skatt, arv eller skilsmisse (de fleste av oss baler med spørsmål på slike områder) og forsøke å finne et svar ved å slå etter i lover eller forskrifter. Når man kommer med et problem, må man også kunne møtes med et materiale som er lagt til rette for å løse problemer. Og det er ikke de primære rettskildene de forutsetter at brukeren har den bakgrunn som utdannelse, eller i det minste erfaring kan gi.

Det er derfor selsomt at utvalget konsentrerer så mye av sin oppmerksomhet mot det område som Lovdata i dag løser ikke bare tilfredsstillende, men altså bedre enn i noe annet land jeg kjenner. Det finnes så mange store og uløste problemer i hvordan offentlige etater bør legge til rette sitt materiale. Man skal selvsagt ikke ha utvalget mistenkt for å forsøke å snakke seg bort fra de mest brennbare spørsmål ved å konsentrere seg om sterkere statlig styring av en velfungerende løsning i stedet for å angripe de mange utfordringene for bruk av ny teknologi til å gi bedre innsyn i offentlige organers arbeid, bedre oppfyllelse av forvaltningens veiledningsplikten osv. Forhåpentligvis gir utredningen tross alt nettopp et utgangspunkt for en diskusjon av nettopp disse utfordringene.