Fra kirkebakken til Lovdata

Av Jon Bing, professor, Institutt for rettsinformatikk

I Norge tilbys rettsinformasjon av stiftelsen Lovdata, som i disse dager kan se tilbake på sine første 15 år. Det totale rettslige informasjonstilbud som Lovdata leverer, er sannsynligvis et av de beste og mest effektive i verden.

Ikke noen av våre naboland har tilsvarende nasjonale tjenester, og i Europa kan man telle på få fingre de rettslige informasjonstjenester som overhodet kan sammenlignes med Lovdata (England, Tyskland, kanskje Italia). Dette lille jubileet - som innenfor sin bransje ikke er så lite - kan begrunne en skisse av det unike norske, rettslige informasjonssystem: Hvordan forvaltes rettsinformasjonen i Norge? Og rettsinformasjon har naturligvis avgjørende betydning for den enkelte, og interesserer derfor mange.

Det latinske fyndord Publicatio legis! karakteriserer det ideal at lover skal publiseres. Så lenge vi lever i et samfunn som bygger på den forutsetning at alle har plikt til å kjenne gjeldende rett, og at en rettsvillfarelse ikke kan unnskyldes, så er det også en minimumsbetingelse at alle kan gjøre seg kjent med innholdet av lover og forskrifter. Helt fra romerretten har det derfor vært en forpliktelse for staten å gjøre lovene tilgjengelige for allmennheten. I Norge foregikk dette tradisjonelt ved opplesing på kirkebakken, men i 1876 ble det bestemt at dette skulle skje ved hjelp av et trykt kunngjøringsblad - Norsk Lovtidend. Dette kunngjør fremdeles offisielt lover og forskrifter i Norge.

Lover vedtas, men de endres også. I Norge vil en endringslov inneholde en nøyaktig beskrivelse av hvordan den opprinnelige lov skal endres, med angivelse av hva som skal gå ut, og hva som eventuelt skal erstatte eller legges til (prinsippet om tekstuell erstatning). Mange land gjør ikke dette, men nøyer seg i en ny lov generelt med å stipulere at eldre lover som strider mot den nye, må anses som bortfalt. Dette skaper en helt uoversiktlig situasjon. Men i Norge vil man altså kunne finne gjeldende lovtekst ved å «klippe» endringsloven inn i den lov som endres - en prosess som kalles «konsolidering».

Lover utgis ikke i konsolidert form i Norge. Dette ble opplevd som et problem, for etter at en lov er blitt endret noen ganger, blir konsolideringen litt av et puslespill, med endring av endringer i mange lag. Tenk f.eks. på hvordan det ville vært å finne frem i straffeloven av 1902 med 436 paragrafer og årlige endringer hvis ikke man hadde en konsolidert utgave. Det var derfor et sterkt ønske å utgi en konsolidert lovsamling, og professorene Knoph og Lindvik ved Det juridiske fakultet i Oslo tok initiativ til å få laget en komplett samling av gjeldende lover. Staten var imidlertid ikke villig til å ta det økonomiske ansvaret for et slikt arbeid, men på grunnlag av et stortingsvedtak av 15.5.1930 ble det ytet et lån til fakultetet. På dette grunnlag ble Lovsamlingen til - og den ble en såvidt stor suksess at lånet kunne tilbakebetales i løpet av få år.

Det kan for mange komme som en overraskelse at den store, røde lovboken - som nærmest er et symbol for lov og rett i Norge - ikke er en offisiell utgave av lovene, men tvert imot resultatet av et privat initiativ. Samlingen vedlikeholdes fremdeles av redaktører ansatt av Lovsamlingsfondet, den private stiftelse som står for utgivelsen.

Og kanskje det heller ikke er alminnelig kjent at boken er unik. Ikke noe annet land har en helt tilsvarende konsolidert lovsamling. Faktisk mangler de fleste europeiske land - inklusive Europaunionen - konsoliderte samlinger av lover mv. Der er man henvist til andre hjelpemidler, ofte må loven «klippes sammen» ved gjennomgang av kunngjøringsblad tilbake gjennom tiårene. Ofte er heller ikke dette mulig, fordi endringene er upresise.

Lovsamlingsfondet la om utgivelsen av Lovsamlingen ved hjelp av edb fra og med 1981- utgaven. Lovdata - som opprinnelig var en forkortelse for «Lovsamlingsfondets datakontor» - ble dannet som egen stiftelse ved en avtale mellom Justisdepartementet og Det juridiske fakultet i Oslo 1.7.1981, og begynte å tilby et datamaskinbasert system i 1983 basert på den konsoliderte Lovsamlingen.

På dette tidspunkt var fremdeles ikke forskriftene konsoliderte. Der måtte man «klippe seg frem» til gjeldende versjon. Ingen visste rett og slett hvor mange forskrifter som var gjeldende i Norge - de offisielle antagelser var at ca. 30 000 forskrifter var gjeldende. På oppdrag av Justisdepartementet og Statsministerens kontor gjennomførte Lovdata et konsolideringsarbeid i løpet av 1981-85. Resultatet er at vi i dag vet at det er ca. 10 000 forskrifter (sentrale og lokale) som gjelder i Norge. Og nå vedlikeholdes og publiseres disse i konsolidert form. Hva dette har betydd for rettssikkerheten og rettssubjektenes økonomi, bør man kanskje ikke bruke pekefinger for å angi.

Lover og forskrifter i konsolidert form er altså grunnlaget for Lovdatas informasjonstjenester. Det møysommelige og pinlig nøyaktige redaksjonsarbeidet som er nødvendig for å vedlikeholde samlingen, er den merverdi man tar seg betalt for ved salg av tjenestene. Man tar seg ikke betalt for offentliggjørelse av de originale lovtekstene slik de publiseres i Lovtidend. Lovtidend legges ut på det verdensomspennende Internett av Lovdata selv, gratis tilgjengelig for enhver, men fortrinnsvis til glede for dem som kan lese norsk.

Lovdatas bruk av egenutviklede programmer har skapt et system med høy grad av automatisering, og gjort det mulig å produsere rettsinformasjon i mange former. Lovdata produserer trykkegrunnlaget for det offisielle kunngjøringsbladet Lovtidend, for Lovsamlingen og de fleste bøker som inneholder utvalg av lov- eller forskriftstekst. Lovdata tilbyr et direktekoblet system med lover, forskrifter og dommer, og en kompaktplate (CD-ROM) med samme materiale - kort sagt, alle primære rettskilder.

Internasjonalt sett er Lovdatas priser lave. Det er uhyre vanskelig å sammenligne prisene på tvers av landegrensene ettersom tjenestene er så forskjellig utformet, f.eks. har databasene forskjellig omfang med hensyn til hvilke kilder de dekker, og hvor langt tilbake i tid de går, kvalitet i form av vedlikeholdsfrekvens, referanser mellom dokumenter osv. varierer også.

Men kuriøst er det f.eks. at hele EUs rettslige informasjonssystem CELEX i dag er én av Lovdatas databaser, tilgjengelig under det samme system som de andre tjenestene. Dette gir vesentlig bedre tilgjengelighet til europeiske rettskilder enn det som tilbys av EU selv - til en lavere pris. Og i sitt 15. år har Lovdata utviklet et system som tilbyr nettopp denne basen over Internett til alle interesserte brukere, i alle land: Lovdata har en løsning som gjør at CELEX gjøres tilgjengelig gjennom World Wide Web, en tjeneste man for tiden forhandler med Kommisjonen om å kunne gjøre tilgjengelig kommersielt for alle Internetts brukere. Lovdata tydeliggjør på denne måten at geografisk avstand er uten interesse: Om man er i Brussel eller Oslo spiller ingen rolle for Internetts brukere, det er informasjonen i seg selv som er av betydning.

Vi har altså et norsk, rettslig informasjonssystem som tilbyr lover og forskrifter i konsolidert form sammen med dommer, administrative avgjørelser osv - til sammen mer enn hundre databaser med rettskilder. Lovdatas vedtekter pålegger stiftelsen at den drives etter forretningsmessige prinsipper, og den driver uten subsidier fra det offentlige, noe den i europeisk sammenheng nærmest er alene om. Det kan nevnes at land som Nederland og Belgia helt mangler nasjonale informasjonssystemer. Bedriften som leverer det svenske tradisjonelle systemet ble nylig kjøpt av franske interesser. Engelske jurister betjenes fra Dayton, Ohio, hvor et nederlandsk forlag nettopp har kjøpt et amerikansk selskap. Vi kan derfor glede oss over et sterkt og effektivt nasjonalt system som spiller en avgjørende rolle for hele det norske rettssamfunnet, både i form av trykt skrift som datamaskinbaserte tjenester.

Det betyr ikke at mange ting ved tjenesten ikke kunne vært bedre - f.eks. ønsker man seg et bedre grensesnitt for sluttbrukere, og man loves også dette. Men når vi selv ikke er helt fornøyd, er det en viss trøst i å vite at i andre land har man det verre.