HJEM
FORRIGE KAP
NESTE KAP

Forord

       Da jeg for mer enn ti år siden begynte som vitenskapelig assistent ved Institutt for privatrett, Universitetet i Oslo ble jeg av professor Knut S. Selmer og dosent Birger Stuevold Lassen gitt den vage oppgave å se nærmere på jus og EDB med utgangspunkt i en bunke amerikanske tidsskrift, Law and Computer Technology. Allerede samme vår arrangerte Instituttet et seminar med den nå noe alderdommelige tittel « Elektronisk databehandling i rettsvitenskapen » (innledningsforedraget er trykt som Bing 1970).

       Siden dette første møtet med bruk av datamaskiner for å bedre juristens informasjonssituasjon, har emnet fascinert og interessert meg. Imidlertid oppsto det fort et behov for å se disse nye systemene, bygget ved hjelp av høypolert teknologi, i sammenheng med tradisjonell rettskildelære og juridisk beslutningsteori. Det vokste etterhvert frem en forståelse av at man manglet en litteratur om rettslige informasjonssystemer og kommunikasjonsprosesser - ikke bare i Norge, men faktisk internasjonalt. Man nøyde seg med stykkevise ressonnementer og løsrevne argumenter.

       Dette var - og er - utilfredsstillende. I en situasjon hvor ny teknologi tillater oss å endre de rettslige informasjonssystemene, må vi selvsagt kreve å få svar på det sentrale spørsmål: vil en foreslått endring være en endring til det bedre?

       Med dette utgangspunktet formulerte jeg i 1978 som oppgave å skrive en fremstilling som for det første inneholdt en generell beskrivelse av elementene i en rettslig kommunikasjonsprosess og deres innbyrdes forhold, for det annet beskrev sentrale, norske systemer som Lovtidend, Retstidende og Rettens Gang, og for det tredje redegjorde for de standarder som disse systemene skulle vurderes etter.

       Som jeg så ofte har fått anledning til å erfare, forandret opplegget seg mellom fingrene mine mens jeg arbeidet. I denne fremstillingen gjøres det rede for en modell av rettslige kommunikasjonsprosesser, en modell som spesifiserer og diskuterer de elementer prosessen er bygget opp av

Side 11

og deres innbyrdes forhold (kapittel 1-2), og en diskusjon av hvilke kriterier som skal legges til grunn for vurdering av konkrete informasjonssystemer (kapittel 3).

       Den konkrete analysen og vurderingen av rettslige informasjonssystemer, ble det ikke rimelig plass til innenfor rammen av fremstillingen. Jeg beklager dette, men håper at det er gitt såpass mange konkrete eksempler i den generelle fremstillingen at den likevel er forankret i praktiske erfaringer. Som en selvstendig del II, er det gitt en detaljert fremstilling og analyse av informasjonssystemer rundt Trygderettens kjennelser - presedensarkiv hos Trygderetten og Rikstrygdeverket, og den offentliggjorte samlingen av kjennelser. Denne detaljfremstillingen har vært nyttig, ettersom den har gitt anledning til å prøve den mer generelle teorien på et helt konkret eksempel. Den er publisert separat fordi detaljrikdommen og omfanget ville passet dårlig sammen med de mer generelle avsnittene.

       Denne fremstillingen er blitt til som et prosjekt innen forskningsprogrammet NORIS ved Institutt for privatretts avdeling for EDB-spørsmål. Dermed har jeg også antydet den institusjonelle ramme for arbeidet, og navngitt det faglige miljø som jeg står i størst gjeld til. Det er uråd for meg å nevne alle de personer blant medarbeidere og studenter som har vært med på å skape det arbeidsfellesskap som jeg føler meg en del av, og som har bidradd til å forme denne fremstillingen. Jeg står i gjeld til dem alle - og vil særlig nevne den stimulans jeg har fått fra studenter med « Jus og EDB - rettsinformatikk » som spesialfag, hvor deler av denne fremstillingen har vært brukt som grunnlag for forelesninger.

       Å nevne noen vil være å gjøre andre urett. Men noen har bidradd på en slik måte at jeg likevel gjerne vil få lov til å takke dem særskilt.

       Først og fremst professor Knut S. Selmer, som i hele perioden har vært bestyrer av avdelingen og slik lagt grunnlaget for den virksomhet fremstillingen er sprunget ut av. Han har også lest gjennom fremstillingen i manuskript og gitt mange verdifulle kommentarer.

       Også andre har vært imøtekommende og gitt meg faglig råd og kritikk underveis. Nils Kristian Sundby rakk å lese kapittel l i manuskript, og gå mange grunnleggende og verdifulle kommentarer. Professor Torstein Eckhoff, professor Svein Nordbotten, konsulent Lars Jakob Blanck, direktør Trygve Harvold og forskningsstipendiat Tove Fjeldvig har alle lest manuskriptet og gitt meg nyttig kritikk. Advokat Sverre Tysland og konsulent Jan-Fredrik Wilhelmsen har benyttet enkelte av elementene i fremstillingen som bakgrunn for egne arbeider, og jeg har dradd nytte av de erfaringer som de på denne måten har høstet.

       Jeg vil også gjerne takke fakultetstjenesten ved Universitetsbiblioteket

Side 12

i Oslo, som har vært behjelpelig med å vedlikeholde avdelingens bibliotek - et bibliotek som har vært uunnværlig i arbeidet med denne fremstillingen - og de bibliotekarer som særlig har assistert meg; Mette Johnsen, Berit Ch. Nielsen og Marianne Rød.

       Endelig vil jeg takke stud.jur. Anette Klafstad for hjelp med korrekturlesning o.l. i innspurten.

       Fremstillingen av de rettslige kommunikasjonsprosessene er ikke først og fremst et bidrag til diskusjonen av datamaskinbaserte informasjonssystemer. Det er et forsøk på å skissere den sammenheng som ethvert informasjonssystem, tradisjonelt eller radikalt, vil være en del av. Dette kan kanskje oppfattes som noe i retning av et motto: « Jus og EDB » må ikke isoleres som et spesialtilfelle dominert av ny teknologi, men integreres i en bredere tradisjon. Forhåpentligvis vil dette også kunne berike tradisjonen, samtidig som nye problemer og muligheter blir plassert i en riktigere sammenheng.

       I denne fremstillingen er flytdiagrammer i en viss utstrekning brukt for å beskrive prosesser og systemer. I disse diagrammene er symbolene anvendt med den betydningen som er angitt nedenfor.

Side 14

Kapittel 1. Rettslige kommunikasjonsprosesser

1.1 Innledning

1.1.1 Utgangspunktet: kommunikasjonsprosesser

       En « kommunikasjonsprosess » er betegnelsen på et system av aktiviteter som fører til at informasjon overføres fra ett objekt (senderen) til et annet (mottageren). Denne overføringen gjennomføres ved hjelp av en eller annen mekanisme som kalles « informasjonssystem » (Goffman 1970:726). Som elementer i prosessen finner man ikke bare aktiviteter, men også de objekter som bærer informasjon (f.eks. ark med trykt tekst) og de hjelpemidler som brukes til å sortere eller velge ut mulig relevant informasjon (f.eks. en katalog i et bibliotek).

       Skjematisk kan en kommunikasjonsprosess fremstilles svært enkelt som en forbindelse mellom sender og mottaker, hvor forbindelsen knyttes ved hjelp av et informasjonssystem.

       Når den informasjon som overføres er rettslig, kan man kalle hele prosessen en « rettslig kommunikasjonsprosess ».

       Med disse enkle, men grunnleggende, begrepene er den ytre rammen for fremstillingen allerede skissert: oppmerksomheten rettes mot det eller de system som overfører rettslig informasjon fra en sender til en mottaker. Formålet er å studere nærmere hvilke elementer som inngår i denne prosessen, hvilket forhold de har til hverandre og hvordan de bestemmer egenskaper ved prosessen - egenskaper som f.eks. kan beskrives med ord som « effektivitet » eller « kvalitet ».

Side 15

       Den ordbruken som er valgt i fremstillingen, vil kanskje lede tankene i retning av datamaskinbaserte informasjonssystemer. Mye av diskusjonen omkring rettslige informasjonstjenester har nok sin opprinnelse i behovet og mulighetene for å automatisere kommunikasjonsprosesser.

       I denne fremstillingen er det imidlertid ikke systemer basert på EDB som står i sentrum. Det er lagt vekt på å gjøre fremstillingen nøytral i forhold til den teknologi som er valgt for informasjonssystemet. De begreper som utvikles, skal kunne beskrive både tradisjonelle og datamaskinbaserte systemer. Og de eksempler som velges, vil i stor utstrekning være eksempler fra dagens norske systemer, basert på velkjent teknologi. I den detaljstudien som inngår som del II, er det presedensarkiv basert på kort, arkiv og fotokopier av saksdokumenter som beskrives.

Side 16

       Etter min ordbruk er derfor f.eks. Retstidende og Lovsamlingen deler av kommunikasjonsprosesser. Ved hjelp av de begreper som utvikles eller diskuteres i denne fremstillingen, vil nettopp slike velkjente informasjonssystemer kunne beskrives og analyseres.

       Det representerer selvsagt ikke noe grunnleggende nytt å fremheve kommunikasjon som et viktig aspekt av rettssystemet. En oversiktlig modell er presentert av Aubert 1976:129.

       Denne modellen tar sikte på å beskrive hvordan lovers innhold meddeles i samfunnet, dels fra lovgiver til borger og jurist, dels borgere imellom. Modellen illustrerer en rekke forskjellige kommunikasjonsprosesser og antyder også en viss sammenheng mellom disse.

       En slik modell er utslag av samme tankegang som er skissert foran, hvor en kommunikasjonsprosess anses som en forbindelse mellom en sender og en mottaker, og hvor det langs denne forbindelsen flyter informasjon (jfr. Aubert 1976:128, som bruker uttrykket « budskap » for « informasjon »). Det er en type med modeller som er mye brukt i samfunnsvitenskapen, jfr. f.eks. Deutschs modeller av politiske kommunikasjonsprosesser (1963).

       Auberts problemstilling er hvorvidt lover fungerer som et effektivt meddelsesmiddel, og han er opptatt hvorvidt og under hvilke omstendigheter dette kan skje. Interessen knytter seg altså til kommunikasjonsprosessene som kanaler for meddelelse av lovers innhold slik at senderens (lovgiverens) budskap oppfattes og får innflytelse over mottakerens adferd og holdninger.

       I denne fremstillingen vil et annet perspektiv bli lagt til grunn. Det er først og fremst utformingen av kommunikasjonsprosessene som interesserer, hvordan de er strukturert og hvilke virkninger dette har på det som er kalt « funksjonell effektivitet » (sml. nedenfor under pkt. 2.2.3). Kommunikasjonsprosessen som en innflytelsesprosess trer i bakgrunnen. I den siste del av fremstillingen blir rettslige kommunikasjonsprosesser vurdert, men da i forhold til de krav som kan utledes av rettssikkerhetsidealet. Her har bare visse aspekter av Auberts perspektiv fått plass.

       Selv om det derfor er lett å peke på slektskap med sosiologiske modeller av kommunikasjonsprosesser, er også forskjellen i målsetting for utformingen av modellene klar. Man kan kanskje si det slik at i mitt perspektiv er det kommunikasjonsprosessenes indre anatomi som er viktig, mens i en sosiologisk modell blir disse prosessene årer i samfunnets anatomi.

       I en viss utstrekning er det derfor også riktig å se på denne fremstillingen som en detaljstudie, hvor de rettssosiologiske studiene kartlegger i

Side 17

større målestokk omgivelsene for denne detaljen. Nedenfor under pkt. 2.3 skal det også kort antydes hvordan empiriske studier av detaljen ikke alltid har orientert seg i forhold til retts - eller kommunikasjonssosiologi.

       Fremstillingen kan også karakteriseres som en systemteoretisk tilnærming til en aktivitet som inngår i rettssystemet. Eckhoff/Sundby (1976:14) tenker seg at et rettssystem er bygget opp av to slags hovedelementer, visse normer og visse aktiviteter. Av aktivitetene tenker de seg spesielt lovgivning og domstolvirksomhet som elementer i systemet (1976:48). En tredje type aktiviteter kunne være kommunikasjonsprosesser - etter mitt skjønn vil de være grunnleggende aktiviteter som knytter forbindelse mellom f.eks rettslige posisjoner i systemet (sml. Eckhoff/Sundby 1976:174). Det kan også hevdes at kommunikasjonsprosesser er deler av en aktivitet som lovgivning. I Eckhoff/Sundby har kommunikasjonsprosesser ikke nettopp fått noen fremtredende plass i rettssystemet, men synes ofte forutsatt (sml. f.eks. 1976:264,282).

1.1.2 Enkle rettslige kommunikasjonsprosesser

       Foran er « rettslige kommunikasjonsprosesser » definert som kommunikasjonsprosesser hvor det formidles rettslig informasjon. Uten å gå nærmere inn på hva som måtte ligge i uttrykket « rettslig informasjon » (jfr. nedenfor under pkt. l. 3.2) 5 er det åpenbart at dette favner svært vidt. I vårt samfunn finnes det et utall av kommunikasjonsprosesser som i denne betydningen kan kalles « rettslige ». Ettersom rettslige normer ofte er relevante for dagligdagse spørsmål - skatt, lån, skilsmisse, kjøp osv. - vil det være mulig å karakterisere kanskje de fleste budskap i aviser og andre massemedia som « rettslige ».

       Denne vide forståelsen av « rettslige kommunikasjonsprosesser » er uhensiktsmessig som bakgrunn for denne fremstillingen. I en fremstilling som denne, som stort sett er teoretisk, og hvor eksemplene vil kunne karakterisere bakgrunnen for de teoretiske diskusjonene, er en avgrensning ikke av avgjørende betydning. Men det kan likevel være klargjørende innledningsvis å peke på at det ikke er enhver rettslig kommunikasjonsprosess som danner den bakgrunn fremstillingen er formulert på.

Side 18

       Snarere er det et utvalg slike prosesser som jeg har valgt å kalle enkle rettslige kommunikasjonsprosesser.

       Ved at de kalles « enkle », har jeg forsøkt å antyde en motsetning til de « sammensatte » kommunikasjonsprosessene - de som går i flere ledd, f.eks. hvordan innholdet i en lov blir meddelt en person i form av en omtale av en dom som tok stilling til et lovtolkningsspørsmål. For nærmere å beskrive enkle rettslige kommunikasjonsprosesser, kan man ta utgangspunkt i egenskaper hos sender og mottaker.

       Senderen skal være rettskildeprodusent. Eksempel på rettskildeprodusenter er selvsagt lovgiver og domstoler. Men også en juridisk forfatter, som skriver en kommentar til en lov, vil være rettskildeprodusent. Senderen kan selvsagt bruke medhjelpere, f.eks redaksjonen i et tidsskrift, i kommunikasjonsprosessen.

       Mottakeren skal være rettskildebruker. Som rettskildebruker regner jeg først og fremst jurister og andre som utnytter rettskildefaktorene i forbindelse med løsningen av juridiske problem (f.eks en saksbehandler i forvaltningen uten formell, juridisk utdannelse).

       Hovedgruppen av enkle, rettslige kommunikasjonsprosesser er altså de prosessene hvor en rettskildeprodusent sender et budskap om innholdet i den rettskildefaktor som er produsert til en profesjonell rettskildebruker. Ett eksempel er kommunikasjonen Storting - Lovtidends redaksjon - advokat, hvor Lovtidend vil være det informasjonssystem som fullfører kommunikasjonen. Et annet eksempel vil være Storting - Lovtidens redaksjon - Lovsamlingens redaksjon - advokat, hvor ikke en, men to redaksjoner er inne i bildet og hvor Lovsamlingen er det informasjonssystem som fullfører kommunikasjonen. Et tredje eksempel får man hvis advokaten skriver en kommentarutgave til loven, da får man en kommunikasjon forfatter - forlag - advokat. Denne siste advokaten vil kunne utnytte lovteksten direkte, slik den står i kommentarutgaven. Men i dette tilfellet er det naturlig å dele opp kommunikasjonen fra lovgiver til den siste advokat i to enkle kommunikasjonsprosesser. Vi ser også at den kommentarskrivende forfatter qua rettskildeprodusent vil selv gjøre mye av det som f.eks lovgiver overlater til redaksjonen i Lovtidend eller Lovsamling.

       I tillegg til hovedgruppen karakterisert ovenfor, hvor kommunikasjonen skjer fra rettskildeprodusent til profesjonell rettskildebruker, ønsker jeg imidlertid å la uttrykket « enkle rettslige kommunikasjonsprosesser » omfatte kommunikasjon fra rettskildeprodusent til almenheten. Denne utvidelsen er ikke så drastisk som den umiddelbart kan virke. For det første er det bare formaliserte kommunikasjonsprosesser jeg har i tankene (se straks nedenfor). For det andre skal man ikke overdrive forskjellen på den profesjonelle rettskildebruker og almenheten. Den profesjonelle rettskildebruker kan være en fortvaltningstjenestemann uten formell, juridisk utdannelse som blir mottaker for informasjon om lovendringer m.v. som er relevante for de råd han skal gi klienter eller for hvordan han skal behandle saker. Almenheten kan være representert av en forretningsdrivende som på samme måte blir mottaker for informasjon om lovendringer m.v. som er relevante for hans virksomhet. Alle norske borgere er underlagt norsk lov og må rette seg etter de bestemmelser som gjelder for de livsområder de beveger seg inn på. I denne forstand er vi alle rettskildebrukere, selv om mange er ikke - profesjonelle og har seg selv som klient.

       Jeg synes det ville berøve fremstillingen et vesentlig aspekt om man ikke så hen til at visse kommunikasjonsprosesser er - eller burde være - utformet for å ivareta almenhetens behov for å innrette seg etter eller utnytte gjeldende rett.

       Imidlertid er det da lett å se at det kan være mange slags prosesser som det vil være aktuelt å ta i betraktning - f.eks. kommunikasjon som bygget på personlige relasjoner eller hvor organisasjoner bidro til gjennom f.eks. foredragsvirksomhet å bringe kunnskap om gjeldende rett ut blant folk.

       Jeg stiller derfor et krav om at den rettslige kommunikasjonsprosessen skal være formalisert. I dette ligger det et krav om at kommunikasjonen ikke skjer helt tilfeldig - men også noe mer: et krav om at den rettslige informasjonen er utformet nettopp med sikte på å inngå i en kommunikasjonsprosess. Eksempler på at dette kravet er tilfredsstilt vil man typisk ha der hvor den rettslige informasjonen er utformet i en publikasjon som Retstidende, Lovtidend eller Lovsamlingen, i en annonsetekst i en avis, i en juridisk lærebok osv. Det typiske er altså at formaliseringen består i at informasjonen har fått et skriftlig uttrykk. Dette er imidlertid ikke nødvendig - informasjonen kan f.eks. ha form av en melding i radio

Side 20

eller fjernsyn, eller lydbåndjournal med siste nytt fra rettslivet (som man har sett i Danmark og Sverige). Og selvsagt kan informasjonen være lagret i maskinlesbar form i et datamaskinbasert informasjonssystem.

       Vanskeligere enn å finne eksempler på at kravet til formalisering er tilfredsstilt, kan det være å finne gode eksempler på at det ikke er tilfredsstilt. Eksempler kan være den kommunikasjon om lovens innhold som skjer hvis man overværer Stortingets forhandlinger eller avsigelsen av en dom, en samtale over telefon med en rettsvitenskapsmann osv.

       Poenget med å understreke kravet til formalisering er imidlertid ikke å trekke grensen mellom « formaliserte » og « ikke - formaliserte » kommunikasjonsprosesser, men å peke på at det sikkert finnes rettslige kommunikasjonsprosesser som ikke lett vil kunne la seg beskrive ved hjelp av de modeller som utvikles i denne fremstillingen. Modeller vil alltid være forenklinger, og min forenkling tar utgangspunkt i slike klart formaliserte prosesser som eksemplifiseres med Retstidend og Lovsamlingen. Selv om jeg ikke begrenser meg til disse, vil det sikkert forholdsvis fort - etter hvert som man fjerner seg fra utgangspunktet - finnes kommunikasjonsprosesser med rettslig innhold som ikke hensiktsmessig lar seg beskrive eller analysere ved hjelp av de begreper eller resonnementer som kastes frem i denne fremstillingen.

       Ett slikt eksempel tror jeg sikkert vil være rettsstoffet i alminnelig nyhetsreportasje. En lovendring kan jo godt være en nyhet, og på vanlig journalistisk måte vil man da kanskje intervjue jurister eller politikere, bringe synspunkter på lovens virkninger osv. Det er ikke vanskelig å innse at dette er viktig for almenhetens mulighet for å holde seg orientert om, og ha holdninger til, gjeldende rett. Foran har jeg også understreket at ettersom kommunikasjonsprosesser med almenheten som mottaker er sentrale, ønsker jeg ikke å holde dem helt utenfor fremstillingen. Men i forhold til eksemplet omkring almen nyhetsreportasje og lovendringer, synes det unektelig kunstig å begynne en analyse av denne typen kommunikasjonsprosesser hvor begrep som « representativitet », « dokumentutforming » m.v. skulle stå sentralt.

       I en generell og abstrakt diskusjon av hvilke typer kommunikasjonsprosesser som er emne for denne fremstillingen, kan avgrensningsproblemer fortone seg kompliserte. For selve fremstillingen spiller de imidlertid en underordnet rolle. Jeg har forsøkt å illustrere den generelle diskusjonen med eksempler, og disse eksemplene vil samtidig karakterisere den typen med kommunikasjonsprosesser jeg sikter til.

       Det som i dette underavsnittet er karakterisert som « formaliserte, enkle kommunikasjonsprosesser » vil altså være utgangspunktet for den

Side 21

nærmere diskusjon som føres i fremstillingen. Noen definisjon av hva slike prosesser omfatter, finner jeg det unødvendig å komme med - det synes tilstrekkelig for mitt formål å karakterisere dem samtidig som jeg fremhver det forbehold som alltid vil ligge i å forenkle virkeligheten til en modell.

1.1.3 Formålet med fremstillingen

       I de to foregående underavsnittene har jeg kort beskrevet hva en kommunikasjonsprosess er, og hvilken type kommunikasjonsprosesser som står i sentrum for diskusjonen i denne fremstillingen. Jeg har også karakterisert fremstillingen som en detaljstudie, en systemteoretisk tilnærming til en aktivitet som inngår i rettssystemet - de formaliserte, enkle kommunikasjonsprosessene.

       Dette gir allerede en god pekepinn om hva som er formålet med fremstillingen.

       Formålet er å utvikle et begrepsapparat som er egnet til å beskrive rettslige kommunikasjonsprosesser. Denne beskrivelsen får form av en modell, hvor forholdet mellom de enkelte elementene i modellen er klarlagt.

       Utviklingen av en modell vil også innebære en analyse. En modell er jo en skjematisert beskrivelse av det som ligger til grunn for modellen, og i skjematiseringen vil man fremheve de elementer man mener er viktige eller karakteristiske for det beskrevne.

       Modellen utvikles for å gjøre det mulig å analysere konkrete, faktiske rettslige kommunikasjonsprosesser særlig med sikte på å avdekke deres egenskaper og vurdere deres funksjonelle effektivitet. Et eksempel på at modellen er brukt til en slik analyse, vil man finne i detaljstudien av kommunikasjonsprosesser for Trygderettens kjennelser i del II.

       Ved utviklingen av modellen er det viktig å få frem trekk ved kommunikasjonsprosesser som man mener vil kunne avdekke prinsipielle eller praktiske forhold av betydning. I en viss forstand vil derfor utvikling av modeller få preg av å være arbeidshypoteser.

       Modellen vil i hovedsak bli utviklet i første del av fremstillingen. I annen del vil visse utvalgte forhold ved modellen diskuteres - det vil bli

Side 22

tatt opp enkelte emner som det av fremstillingsmessige grunner ikke er hensiktsmessig å utdype i forbindelse med den gradvise utviklingen av modellen, men som bedre kan diskuteres med modellen som bakgrunn. I den tredje delen vil det så utvikles synspunkter på sammenhengen mellom kommunikasjonsprosess og informasjonssystem på den ene siden, og den rettslige beslutningsprosess på den annen side. Denne sammenhengen diskuteres ut fra synsvinkelen « hvordan styrker eller svekker utforming av kommunikasjonsprosesser elementer i rettssikkerhetsidealet? » På denne måten legges grunnlaget for å uttale seg ikke bare om kommunikasjonsprosessers effektivitet, men hvorvidt de er « gode » eller « dårligere » i forhold til den sammenheng de er en del av.

       Utviklingen av denne modellen av rettslige kommunikasjonsprosesser kan derfor sies å ha et dobbelt formål. Det ene er praktisk: man ønsker å stille til disposisjon et begrepsapparat og visse synspunkter som kan ha betydning når man ønsker å vurdere en konkret, rettslig kommunikasjonsprosess med sikte på f.eks omlegging. Det andre er mer prinsipielt og bygger på troen om at rettslige kommunikasjonsprosesser er viktige i rettssystemet, og at disse prosessene er vevet sammen med og påvirker andre deler av rettssystemet. For å gjøre dem synlige, og for å tydeliggjøre deres betydning og innflytelse, er det nødvendig med en systematisk diskusjon som klargjør hvilke elementer som inngår i rettslige kommunikasjonsprosesser og hvordan de forholder seg til hverandre og til sine omgivelser.

       Dette er et nokså ambisiøst program. La meg derfor straks understreke at dette programmet ikke er forsøkt oppfylt i sin fulle bredde med denne fremstillingen. Når det er gitt undertittelen « bidrag til en generell fremstilling », er det mer enn en talemålte. Det er en erkjennelse av at ennå meget ligger ugjort, at mange resonnementer ennå ikke er ført til ende.

1.2 Sendersiden

1.2.1 Innledning

       En kommunikasjonsprosess er foran under pkt. 1.1.1 beskrevet som bestående av tre hovedelementer - en sender, en mottaker og en forbindelse mellom dem, informasjonssystemet. I de enkle, rettslige kommunikasjonsprosessene er det videre forutsatt at senderen er en rettskildeprodusent.

       I dette hovedavsnittet skal sendersiden behandles nærmere. Sendersiden omfatter alle de aktiviteter som er nødvendig for at en produsert rettskildefaktor skal gjøres tilgjengelig gjennom et informasjonssystem.

       På den ene siden er det nødvendig å avgrense kommunikasjonsprosessen mot selve rettskildeproduksjonen. I denne fremstillingen er det kommunikasjon av den ferdig produserte rettskildefaktor som har interesse. Bak denne rettskildefaktoren ligger det ofte omfattende arbeid styrt av egne rettslige normer. Hvis rettskildefaktoren er en lov, vil hele lovforarbeidet med utvalg, proposisjon, komitéarbeid og behandling i andre av Stortingets organer osv. ligge foran den teksten som endelig skal kommuniseres som ny lov til jurister og almenhet. Hvis rettskildefaktoren er en dom, ligger partenes forberedelse og forhandlinger foran domstolen, kanskje også avgjørelser av underordnete organer, forut for utformingen av den tekst som er den endelige dom, og som så skal kommuniseres til jurister og andre interesserte gjennom domssamlinger eller tidsskrift.

       Den legislative prosess, domstolsbehandlingen, den juridiske forfatters arbeid med en artikkel osv. er alle typer av rettslige beslutningsprosesser som munner ut i noe man kan kalle rettskildefaktorer. Disse produksjonsprosessene er sentrale i rettssystemet, og reguleres av Grunnlov, prosesslover, forvaltningslover osv. Deres betydning er så sentral at det kan virke forhastet å ganske enkelt samle hele produksjonsprosessen i en eneste forutsetning, som ett første element i kommunikasjonsprosessen: forutsetningen om at det er produsert en gyldig rettskildefaktor. Men selve begrepet « rettskildefaktor » vil bli problematisert noe mer nedenfor under pkt. 1.2.2 (1).

       I perspektiv av kommunikasjonsprosessen, er det hva som skjer med en rettskildefaktor etter at den er blitt produsert, som særlig interesserer. Sendersiden blir organisert i en rekke aktiviteter som fører frem til at den aktuelle rettskildefaktor blir innlemmet i et informasjonssystems dokumentsamling.

       Rettskildeprodusenten befinner seg altså ikke alene på sendersiden.

Side 24

       Vanligvis vil han bistås av andre som tilrettelegger rettskildefaktorene for publisering. I forhold til lovgiver, vil f.eks. Lovtidends redaksjon sørge for at nye lovvedtak blir offentliggjort. I forhold til Høyesterett, vil Retstidendes redaksjon tilføye et sammendrag og utdrag av de lavere instansers avgjørelser.

       Grovt sett kan man derfor snakke om to hovedaktiviteter. For det første de aktivitetene som fører frem til at det foreligger en rettskildefaktor; det man kan kalle rettskildeproduksjonen. Denne hovedaktiviteten blir nærmest redusert til en forutsetning i forhold til modellen av kommunikasjonsprosessen. For det andre den hovedaktiviteten man kan kalle redaksjon, hvor rettskildefaktorer blir utvalgt og tilrettelagt for publisering. Det er denne siste hovedaktiviteten som særlig interesserer i forhold til kommunikasjonsprosessen - her bestemmes på mange måter kommunikasjonsprosessens karakter.

       Begge hovedaktivitetene har et fysisk objekt som produkt eller resultat: produksjonen fører til en rettskildefaktor (som etter ordbruken i denne fremstillingen alltid vil være en tekst), mens redaksjonen fører til et dokument som representerer en rettskildefaktor. Over tid vil produksjonsprosessen skape en samling av rettskildefaktorer, og tilretteleggelsen en dokumentsamling.

Side 25

       Som en slags disposisjon for fremstillingen i dette hovedavsnittet, skal elementet « sender » fra fig. 1/1/1 oppløses til et noe mer detaljert bilde av aktiviteter og objekter.

1.2.2 Rettskildeproduksjon

       Som nevnt innledningsvis i dette hovedavsnittet, vil selve rettskildeproduksjonen være en aktivitet som står sentralt i rettssystemet, og som behandles ikke bare i rettskildelæren, men også i statsrett, prosessrett, forvaltningsrett osv. I forhold til denne fremstillingen danner den en forutsetning - forutsetningen om at en gyldig rettskildefaktor er produsert, og dermed er aktuell for kommunikasjon til rettskildebrukere.

       I dette underavsnittet skal bare to forhold i denne forutsetningen belyses. For det første selve begrepet « rettskildefaktor », som i denne fremstillingen vil bli brukt i en litt spesiell betydning. For det andre den trivielle delaktiviteten « registrering », som inngår i produksjonen av rettskildefaktorer.

(1) Rettskildefaktor

       En rettskildefaktor defineres av rettskildeprinsipper, som gir anvisning på hva som er nødvendig og hva som er tillatt å ta hensyn til når man løser rettsspørsmål (Eckhoff 1971a:15). Disse rettskildeprinsippene er grunnleggende normer i vårt rettssystem. Slike normer gir f.eks. bestemte organer kompetanse til å utforme ytringer som får en bestemt status, nemlig den at man ut fra disse ytringene kan utlede argumenter som kan brukes når man løser juridiske problemer. Et typisk eksempel er selvsagt Stortinget som utformer lover, eller en domstol som utformer en dom. Organet kan altså være sammensatt av flere personer (som Stortinget) eller bare bestå av en person (typisk en enedommer i f.eks. en byrett). Vanligvis er det også foreskrevet bestemte prosedyrer som må følges hvis resultatet av organets behandling skal kvalifiseres som en gyldig rettskildefaktor av en bestemt type - jfr. Grunnlovens bestemmelser om lovvedtak i Stortinget, prosesslovgivningens og forvaltningslovens bestemmelser om domsavsigelse, forskrifter og enkeltvedtak m. m.

Side 26

       Av og til er det nokså uformelle prosedyrer som følges for at en rettskildefaktor skal oppstå - en juridisk forfatter skriver f.eks. en artikkel i et juridisk tidsskrift, og dermed er denne artikkelen blitt en rettskildefaktor av typen « juridisk litteratur ».

       Denne korte oversikten illustrerer noe typisk ved det man vanligvis kaller « rettskildefaktorer » - de er knyttet til en ytring, til en tekst: Loven foreligger som lovtekst, dommen er nedskrevet, forvaltningsvedtaket vil vanligvis være formulert skriftlig osv. Imidlertid finnes det typer av det som vanligvis kalles rettskildefaktorer, som mangler denne typiske forbindelsen med en tekst - jfr. f.eks. Eckhoff 1971a:20 som nevner « publikumssedvaner » og « reelle hensyn ». Dessuten vil uttrykket « rettskildefaktor » vanligvis ikke bare brukes om lovteksten, men snarere om « lovtekstens naturlige forståelse » eller « lovtekstens umiddelbare mening ».

       Jeg vil ikke generelt ta stilling til hvor hensiktsmessig denne tradisjonelle ordbruken er. Men i denne fremstillingen er det hensiktsmessig nokså skarpt å skille mellom de tegn og ord en tekst er bygget opp av, og det innhold man oppfatter at disse tegn og ord bærer frem. Årsaken til at det er ønskelig med et slikt skarpt skille, er rett og slett at visse typer hjelpemidler som anvendes i informasjonssystemer nok kan gjenkjenne tegn eller ord, men ikke forstå disse. Man kan lett be en datamaskin finne alle lovtekster som inneholder ordet « advokat », dvs. en tegnfølge med syv definerte bokstaver i en bestemt rekkefølge, men den vil ikke på samme måte kunne finne lovtekster relevante for juridiske problemer omkring en advokats ansvarsforhold.

       Dette henger også sammen med den avgrensning som er foretatt foran under pkt. 1.1.2, hvor det ble stilt som krav at kommunikasjonsprosessene skulle være formaliserte. Ut fra dette er det også naturlig å skjære bort de tilfeller hvor man baserer sin rettslige argumentasjon på annet enn tekster, f.eks publikumssedvaner eller reelle hensyn.

       I forhold til vanlig ordbruk, gis derfor « rettskildefaktor » i denne fremstillingen en noe annen og mer begrenset betydning. Uttrykket brukes bare om de faktorer som får et skriftlig uttrykk, og bare om dette skriftlige uttrykket. Når jeg omtaler f.eks. « lov » som rettskildefaktor, er

Side 27

det bare lovens tekst jeg sikter til, ikke de normer som kan utledes av denne teksten.

       Selv om uttrykket'"rettskildefaktor » brukes i en litt spesiell betydning, vil dette stort sett ikke skape problemer i forhold til vanlig ordbruk. Uttrykket vil også omfatte faktortyper som er alminnelig kjent - lov, forarbeider, retts- og forvaltningspraksis, juridisk litteratur. « Publikumssedvaner », « reelle hensyn » osv. er etter ordbruken i denne fremstillingen ikke rettskildefaktorer, men det betyr naturligvis ikke at det i ordbruken ligger noen antydning om at disse typene av hensyn spiller mindre rolle enn vanligvis antatt. (Ønsker man et felles uttrykk for de utelatte typene av hensyn, kan man jo kalle dem « rettskilder ».) I pkt. 3.5.3 vil f.eks nettopp samspillet mellom « reelle hensyn » eller « hensynet til konkret rimelighet » og typer av rettskildefaktorer bli diskutert.

(2) Rettslige beslutninger - litt terminologi

       Fordi uttrykket « rettskildefaktor » brukes i en litt spesiell betydning, kan

Side 28

det være hensiktsmessig på dette innledende stadium av fremstillingen å redegjøre litt om bruk av visse andre uttrykk i forbindelse med rettslige beslutninger eller juridisk argumentasjon.

       Det er selvsagt ikke her hensikten å diskutere mer utførlig den rettslige beslutningsprosess - en mer utdypende fremstilling vil man finne ved referansene ovenfor. Hensikten er bare å bruke en rask skisse av juridisk argumentasjon som et hjelpemiddel til å forklare visse ord og deres bruk i fremstillingen.

       Utgangspunktet er et realisert, juridisk problem som man ønsker å ta stilling til. Problemet er beskrevet ved hjelp av de faktiske omstendigheter som problemet er en del av: innkjøpet som førte til uenighet om kontraktsforståelse; ektefellene som ikke passer sammen, og som krever skilsmisse osv.

       For å løse dette problemet, vil juristen hente argumenter fra rettskildefaktorene - eller andre rettskilder (« publikumssedvaner », « reelle hensyn » m.v.). For enkelhetens skyld vil det bli sett bort fra denne siste gruppen i diskusjonen nedenfor. Med rettskildefaktorer siktes det nettopp til tekster slik forklart foran under (1). Formålet med denne argumentasjonen, er å bygge opp en eller flere rettslige normer som får anvendelse på det aktuelle problemet.

       En rettslig norm blir da et visst meningsinnhold som er forankret i en bestemt type tekster, nemlig den typen tekster som er kvalifisert som « rettskildefaktorer » (sml. Sundby 1974:17). Man får altså en sammenheng mellom rettskildefaktorer og rettslige normer: normene er forankret i faktorene. Men man får også en klar sondring mellom dem: rettskildefaktorene er tekster, normene er meningsinnhold. Denne sondringen svarer noenlunde til den man vanligvis trekker mellom syntaks og semantikk, eller mellom data og informasjon (jfr. om dette siste skillet nedenfor under pkt. 1.3.2 (2) ).

       Forenklet tenkes den rettslige norm å bestå av tre deler, et « hvis » - ledd - som kvalifiserer hvilke faktiske forhold normen kommer til anvendelse på; et « så » - ledd - som gir anvisning på konsekvensene at normen kommer til anvendelse; og en forbindelse mellom antecedent og konsekvent

Side 29

som vanligvis kan karakteriseres med ord som « kan », « bør » eller « skal ».

       Formålet med juristens argumentasjon, er altså å finne en norm med en antecedent som korresponderer med de faktiske omstendigheter i det aktuelle problem (supplert med visse tilleggsmålsetninger, f.eks. at han skal utnytte muligheter innenfor gjeldende rett til å argumentere for en norm som gir gunstigst mulig resultat for hans klient).

       Enhver argumentasjon med sikte på å bygge opp rettslige normer med utgangspunkt i rettskildefaktorer, forutsetter etter min ordbruk at rettskildefaktorene tolkes. Vanligvis brukes kanskje uttrykket « tolking » først og fremst der hvor det melder seg tvil om forståelsen av en rettskildefaktor, eller forholdet mellom flere faktorer. Jeg bruker uttrykket om enhver forståelse av en rettskildefaktor, selv der hvor man uten videre finner frem til en naturlig forståelse av teksten som problemfritt lar seg anvende i argumentasjonen.

       Forbindelsen mellom « rettskildefaktor » og « rettslig norm » kaller jeg « argument ». Behovet for et ord for denne mellomstasjonen mellom faktor og norm skapes av den skarpe sondringen mellom tekst og innhold. Etter at en faktor er tolket, sitter man med ett eller flere argumenter. Disse er av innholdsmessig art, men er kanskje bare fragmenter av rettslige normer. Først når flere argumenter kittes sammen, er det naturlig å snakke om en rettslig norm.

       Med denne bakgrunnen, kan man skissere en modell av en rettslig argumentasjon.

       Med denne lille skissen illustreres at det fra en rettskildefaktor kan utledes mer enn ett argument; at det bak ett argument kan finnes forankring i mer enn en rettskildefaktor; og at flere argumenter kan bidra til utformingen av den aktuelle, rettslige norm.

       For at en rettskildefaktor skal kunne trekkes inn, må den være relevant. Relevansbegrepet er diskutert nærmere nedenfor under pkt. 1.2.4 (3), og jeg henviser for så vidt dit. Men kort kan det sies at en rettskildefaktor er relevant hvis det fra den kan utledes argumenter som bidrar til å bygge opp en rettslig norm som får anvendelse på det aktuelle problem, eller det bør vurderes om faktoren inneholder slike argumenter. En faktors « relevans » vurderes altså alltid i forhold til et bestemt problem. Relevansbegrepet er i denne fremstillingen binært - en rettskildefaktor er enten relevant eller ikke - relevant. »

       De argumenter som utledes fra rettskildefaktorene, har imidlertid vekt, og vekten er ikke binær, men relativ. Man skal derfor ikke overdrive de problemer som kan oppstå i forbindelse med et binært relevansbegrep. I praksis er det nokså unødvendig å være uenig om en rettskildefaktors relevans, hvis man er enig om at argumentene derfra må tillegges liten eller ingen vekt.

       I tilordningen av vekt til argumenter (eller i argumentasjonen omkring vekt), vil man fremheve og ta hensyn til flere ting. Et hovedhensyn vil være rettskildefaktorenes rang. Begrepet « rang » brukes i rettskildelæren særlig i forbindelse med harmonisering mellom rettslige normer som står i strid med hverandre. « Rang » kan derfor, etter min ordbruk, tilordnes både typer av rettskildefaktorer og rettslige normer. For å tildele en rettslig norm rang, må man kunne bestemme hvilken type rettskildefaktor den er utledet av, ettersom det er rangordningen mellom

Side 31

rettskildefaktorene som er grunnleggende, jfr. Eckhoff 1971a:277.1 prinsippet kan det jo være problematisk å bestemme dette, hvis argumenter fra svært mange forskjellige typer av rettskildefaktorer er samordnet i en rettslig norm. Men dette prinsipielle problemet vil i praksis ikke skape større vanskeligheter, ettersom man nettopp vil bygge opp to normer i konflikt, hvor divergensen mellom normene lar seg tilbakeføre til rettskildefaktorene.

       Det er ingen grunn til å forfølge spørsmålene om rang, normkonflikter og harmonisering i dette punktet. Selv om begrepet « rang » kanskje særlig brukes i forbindelse med harmonisering mellom normer, er det imidlertid også ett av de forhold som styrer vekten som samvirkende argumenter bak en rettslig norm vil ha. Argumenter fra en høyesterettsdom vil ha større vekt enn argumenter fra en byrettsdom, osv. Men også andre forhold vil kunne påvirke vekten, forhold som kanskje kan samles sammen med « rang » under fellesbetegnelsen « autoritet ». Her vil f.eks. enstemmighet i Høyesterett spille en rolle, det personlige renommé til en juridisk forfatter eller en dommer, litteraturens berømmelse eller kritikk av en lovbestemmelse eller en dom, kvaliteten av den juridiske argumentasjon i en artikkel, nærheten mellom fakta i en tidligere dom og den aktuelle sak osv. Det er altså svært mange forhold som kan bidra til å gi ett argument høy vekt.

       Den avveining som skjer gjennom vektlegging av argumenter, svarer stort sett til det som Eckhoff (1971a:31) kaller harmonisering mellom rettskildefaktorer. En videreutvikling av resonnementet bygget på argumenter og vekt, vil kanskje kunne bidra til å klarlegge når man i stedet for å harmonisere rettskildefaktorer konstaterer at det foreligger motstrid mellom rettslige normer (sml. Eckhoff 1971a:270), en motstrid som løses etter egne harmoniseringsprinsipper.

       Denne skissen har, sammen med diskusjonen foran under pkt. (1) og nedenfor under pkt. 1.2.4 (3), forhåpentligvis avklaret hvordan ordene « rettskildefaktor », « rettslig norm », « argument », « tolking », « relevans », « vekt », « rang » og « autoritet » brukes i denne fremstillingen. Som en isolert skisse av rettslig argumentasjon er mer utelatt enn tegnet inn, men formålet har først og fremst vært å klarlegge ordbruken.

(3) Registrering

       « Registrering » er angitt som et eget element i produksjonen av rettskildefaktorer. Dette er betegnelsen på den enkle aktiviteten som selve nedtegnelsen av teksten representerer. I modellen er det altså sondret

Side 32

mellom den egentlige rettskildeproduksjon, og registrering av den endelige tekst.

       Ofte er det i praksis lett å konstatere en slik oppdeling. Ved utforming av en ny lovtekst, vil det f.eks. vanligvis foreligge flere utkast før man enes om ordlyden til bestemmelsene. Når så uenigheten er avklaret og vedtaket er endelig, formuleres den endelige teksten og registreres. På tilsvarende måte kan man tenke seg en dommer som utformer et konsept til sin dom, og overlater den til en kontorfullmektig for renskrivning -registrering.

       Imidlertid er dette slett ikke alltid tilfelle. Ofte vil det element som her er utskilt som « registrering » være integrert i selve produksjonen - et typisk eksempel kan være dommerfullmektigen som resonnerer seg frem til et resultat samtidig som selve dommen utformes på papiret; et annet typisk eksempel er den juridiske forfatter som formulerer en artikkel samtidig som han utvikler ideene. I slike tilfelle kan det synes kunstig og lite berettiget å sondre mellom « egentlig rettskildeproduksjon » og « registrering ».

       Sondringen tar imidlertid bare sikte på å understreke at det i produksjonen av rettskildefaktorer alltid vil inngå et element av den aktivitet som kan kalles « tekstbehandling ». For en kontorfunksjonær starter denne aktiviteten ved at man får en kladd (et konsept, et diktafonbånd e.lign.), og avsluttes når produsenten har godkjent teksten for oversendelse, arkivering e.lign. Tekstbehandling vil derfor omfatte aktiviteter som skrivning, korrekturlesning, retting, nyskrivning osv. - Den rettskildeprodusent som selv gjennomfører sin tekstbehandling, vil ikke sette startstreken ved kladden, men ved selve formuleringen av tanken i ord på papir. Også for denne vil imidlertid tekstbehandlingen fremstå som en lett identifiserbar aktivitet, som ofte inneholder rutinearbeid.

       Tekstbehandling er derfor en meget triviell prosess, særlig sammenlignet med de viktige og uensartete aktivitetene som er sammenfattet i « egentlig rettskildeproduksjon ». Det er nødvendig med en begrunnelse for at denne aktiviteten fremheves som et eget element i produksjonen.

       Denne begrunnelsen finner man i den sentrale rolle som registrering spiller for mulighetene til å ta datamaskinbaserte systemer i bruk. Det er ved registreringen at rettskildefaktorene blir formulert i tekst. Ved å utnytte hensiktsmessig utstyr til registreringen, vil teksten kunne gjøres tilgjengelig i maskinlesbar form og deretter uten større kostnader bearbeides og utnyttes for informasjonssystemer som bygger på datamaskinteknologi. Det er for å åpne muligheten til lett å knytte forbindelsen mellom første gangs registrering og senere elementer, særlig i redigeringen, at registrering fremheves som et eget element.

Side 33

       Likevel bør det straks innrømmes at utover denne fremhevingen vil det bli sagt lite om utnyttelsen av tekstbehandlingsutstyr i den videre fremstillingen.

(4) Samling av rettskildefaktorer

       Resultatet av produksjonen blir en rettskildefaktor - en dom, en lov, en forskrift osv.

       Rettskildefaktorene vil være det råstoff som rettslige kommunikasjonsprosesser foredler. Det er innholdet i disse faktorene som rettskildebrukeren trenger i sin argumentasjon om hva som er gjeldende rett, og det er derfor disse kommunikasjonsprosessene skal gjøre det mulig for brukerne å utnytte på den mest hensiktsmessige måte.

       Rettskildefaktorene produseres en for en, men over tid vil de selvsagt akkumuleres. De fleste tekster som har oppnådd status som rettskildefaktor, forblir del av rettssystemet så lenge som det består. En lov kan bli opphevet og gli over i rettshistorien, men fremdeles kan det hentes argumenter fra den ikke-gjeldende teksten for å illustrere motsetninger eller likheter med en gjeldende tekst - det er derfor ikke helt misvisende å anse at den fremdeles gjelder som rettskildefaktor, selv om den selvsagt ikke lenger tilhører typen « gjeldende lover », med de konsekvenser dette har for rang og vekt.

       Det er antagelig umulig å peke på et tidspunkt da vårt rettssystem ble konstituert. Grunnloven fra 1814 skapte et viktig, nytt grunnlag, men de da gjeldende lover fortsatte å gjelde (jfr. Grl. § 94).

       Et slikt tidsperspektiv maner frem for tankene en svært stor mengde med rettskildefaktorer. Det er åpenbart at selv en omhyggelig jurist bare tar i bruk brøkdeler av denne store mengden med lover, rettsavgjørelser, litteratur osv.

       Det er ikke nettopp grunn til å beklage dette. En rettskildefaktors alder er bl.a. ett av de forhold som kan føre til at man velger å legge liten vekt på de argumenter som kan utledes av den, selv om det motsatte også kan være tilfellet.

       Mengden av rettskildefaktorer i det norske rettssystem er altså ikke identisk med mengden av faktorer som er publisert, kjent eller i vanlig bruk. Formålet med denne fremstillingen er å diskutere rettslige kommunikasjonsprosesser, og det er viktig å understreke at de faktorer som omfattes av kommunikasjonsprosesser bare er en delmengde av den totale faktorsamlingen. Forholdet mellom denne delmengden og den totale samlingen kan være interessant. Et mål for dette forholdet er representativitet, som vil bli nærmere diskutert nedenfor under pkt. 2.1.2. Der vil det også bli nærmere diskutert hvordan en faktorsamling kan avgrenses og sammenlignes med en dokumentsamling.

       Et gitt informasjonssystem vil aldri ha som formål å dokumentere hele faktorsamlingen, det vil alltid bli definert innen mer eller mindre spesifikke rammer, et dokumentasjonsområde. Det vil ofte være naturlig å bruke den samme rammen til å kvalifisere en delmengde av den totale faktorsamling, og enhver slik delmengde vil i denne fremstillingen bli kalt en samling av rettskildefaktorer eller en faktorsamling. Det typiske for en faktorsamling er altså at den er en delmengde av den totale samling med rettskildefaktorer, og at denne delmengden er definert ved hjelp av samme type kriterier som brukes for å definere dokumentasjonsområdet for et informasjonssystem.

1.2.3 Utvelgelse av rettskildefaktorer

(1) Utvelgelseskriterier

       Som nevnt foran er det bare en del av det totale antall rettskildefaktorer som blir formidlet videre til brukeren ved hjelp av en kommunikasjonsprosess. Dette innebærer at det må skje en eller annen form for utvelgelse. Den (eller de) som er ansvarlig for utvelgelsen, kalles for enkelhets skyld en redaksjon.

       For redaksjonen vil utvelgelsen fremstå som en utvelgelse i forhold til det informasjonssystem som redaksjonen betjener. I forhold til redaksjonen i Rettens Gang, vil f.eks. utvelgelsen fremstå som en utvelgelse for denne publikasjonen. Imidlertid brukes uttrykket « utvelgelse » i en noe videre betydning. Også valg av dokumentasjonsområde - altså hvilke typer av rettskildefaktorer som skal dokumenteres - anses som en del av utvelgelsen. Rettens Gang dokumenterer f.eks. lagmanns- , by- og herredsrettsdommer. Denne begrensningen anses som en del av utvelgelsen. Innenfor denne begrensningen skjer det så en ytterligere utvelgelse av redaksjonen i Rettens Gang, utvelgelse av avgjørelser med « prinsipiell betydning » (Hallan 1973:19).

Side 35

       Utvelgelsen er et viktig element i kommunikasjonsprosessen. Den bestemmer sentrale egenskaper ved den aktuelle prosess, egenskaper som f.eks. « representativitet » og « dekningsgrad ». Det er derfor tilsvarende viktig å belyse hvilke kriterier som legges til grunn for utvelgelsen. Som regel vil det være hensiktsmessig å beskrive denne utvelgelsen i to trinn: først hvilke kriterier som bestemmer informasjonssystemets dokumentasjonsområde, dernest hvilke kriterier som bestemmer utvelgelsen av rettskildefaktorer innenfor området. Et alminnelig inntrykk er at det første trinnet i utvelgelsen styres av faste regler eller normer med et avklaret skjønnstema, mens det andre trinnet styres av svært vage og ufullstendige normer som ofte aldri er blitt eksplisitt formulert.

       Det synes som om de typer av utvelgelseskriterier som brukes, kan samles i to kategorier.

       Systematiske kriterier. Av disse finnes det igjen tre typer. Man har for det første kriterier som knytter seg til type av rettskildefaktorer. Her er det mange og sentrale eksempler for hvordan informasjonssystemers dokumentasjonsområde er fastlagt. Retstidende er begrenset til Høyesteretts avgjørelser, Rettens Gang til avgjørelser for lagmanns-, by- eller herredsrettene, Lovtidend til lover eller forskrifter osv. Tilsvarende vil mange kriterier være knyttet til avgjørelser e.lign. av bestemte organer, jfr. f.eks. Dommer og kjennelser i Arbeidsretten.

       For det andre finnes det systematiske utvelgelseskriterier som knytter seg til rettsområde. Et eksempel kan være Dommer, uttalelser m.v. i skattesaker (Utvalget), som formidler en rekke rettskildefaktorer av forskjellig type (noe allerede tittelen antyder).

       Avgrensningsnormer som knytter seg til type eller produsent av rettskildefaktorer, vil ofte ha karakter av faste regler, mens normene som knytter seg til rettsområder vil være mer skjønnspreget. Likevel vil skjønnstemaet være rimelig avklaret og gi god opplysning om dokumentasjonsområdet.

       For det tredje har man avgrensningskriterier som kan ta utgangspunkt prosessuelle normer, f.eks. sondringen mellom sivile- og strafferettslige saker eller sondringen mellom kjennelser og dommer. Mer praktisk ville kanskje være informasjonssystemer som særbehandler bestemte saker utvalgt ved hjelp av slike kriterier (Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelser, uteblivelsesdommer osv.). Til Trygderettens presedensarkiv, blir f.eks alle såkalte « syvmannssaker » valgt ut, jfr. del II pkt. 7 (1). Denne typen kriterier vil kunne anvendes i faste regler for definisjon av dokumentasjonsområde. I en viss grad vil de også kunne falle sammen med normer som knytter seg til rettsområde - f.eks er Institutt for privatretts samling av lagmannsrettsavgjørelser begrenset til sivile saker, noe som naturligvis utelukker rettsområdet strafferett.

       Felles for de systematiske kriteriene er at de har karakter av å være faste regler eller normer med et avklaret skjønnstema, og at de ofte brukes (og er egnet til å bli brukt) til å avgrense informasjonssystemets dokumentasjonsområde. Det er et inntrykk at disse kriteriene først og fremst er i bruk i det som foran er blitt kalt utvelgelsesprosessens første trinn.

       Vesentlighetskriterier. For utvelgelsen av rettskildefaktorer brukes ofte kriterier uttrykt med avveiningsmarkører - dvs. uttrykk som gir anvisning om at en avveining skal foretas, og en pekepinn om hva den skal ta hensyn til (jfr. Sundby 1974:200-201). Eksempler er uttrykk som « prinsipiell interesse », « sentrale avgjørelser », « viktige saker » e.lign.

       Selve de uttrykkene som brukes for å beskrive vurderingen redaksjonen gjennomfører, kan variere, men bak disse uttrykkene synes det å ligge et subjektivt, men faglig forankret skjønn. De fleste jurister vil uvilkårlig ha en forståelse av innholdet i den vurderingen som gjennomføres selv om de ord som brukes for å beskrive den, er vage og lite opplysende.

Side 37

       Jeg skal forsøke å si litt generelt om dette vurderingstemaet. Vurderingen gjennomføres av redaksjonen som er plassert på sendersiden i en kommunikasjonsprosess. At en rettskildefaktor - f.eks en lagmannsrettsdom - er « viktig » eller av « prinsipiell interesse » har ikke noen referanse til den bruk som redaksjonen gjør av faktoren. Det er et slags uttrykk for at redaksjonen antar at den aktuelle faktor har interesse for den annen part i kommunikasjonsprosessen, nemlig brukeren.

       En slik antagelse kan være bygget på direkte henvendelser fra mottageren. Slike henvendelser kunne f.eks spesifisere hva vedkommende mottager mente var kjennetegnet på « viktige » dokumenter. Mottageren kunne f.eks opplyse redaksjonen om at han ville anse dommer som berørte « nye » lover (f.eks lover yngre enn fem år) som « viktige ».

       Det er imidlertid helt klart at vesentlighetskriterier sjelden blir formulert eller spesifisert på grunnlag av slike direkte henvendelser. Jeg er ikke kjent med eksempler på aksjoner fra enkeltbrukere eller brukergrupper med sikte på å påvirke hva redaksjonen i et etablert informasjonssystem skal legge i kriteriet « viktige » rettskildefaktorer - dette til tross for at brukerne nok ofte har en mening om dette. Henvendelser fra brukere synes stort sett å være mer konkrete - sml. eksemplet fra RG 1952 321 referert nedenfor under pkt. 1.2.6.

       Redaksjonen vil derfor danne seg en oppfatning av hva som er innholdet av vesentlighetskriteriet uten direkte påvirkning av brukeren. Det finnes derfor en fare for at sender (redaksjon) og mottager (bruker) skal utvikle forskjellige oppfatninger av hva som bør regnes som « viktige (sml. JURIS 1972:30-31). Dette vil gi seg utslag i at kommunikasjonsprosessen forfeiler sin målsetning - ofte uten at brukeren vet det, ettersom brukerens vurdering knytter seg til de dokumenter han mottar, ikke til de dokumenter han kunne ha mottatt (den samling av rettskildefaktorer som finnes innenfor informasjonssystemets dokumentasjonsområde).

       Konsekvensene av at vesentlighetskriteriene utvikler seg avvikende hos en sender og en mottager kan altså bli store. Denne lille diskusjonen har også ført oss inn i senere elementer av kommunikasjonsprosessen -og jeg vil vende tilbake til spørsmål som har tilknytning til om hvorvidt kontakten er « vellykket etablert », f.eks om vesentlighetskriteriene oppfattes likt av bruker og redaksjon.

       Mangelen på direkte brukerinnflytelse skaper altså for så vidt en fare for en uheldig - sett fra brukerens side - utvelgelse til informasjonssystemet. Men mangelen på direkte kontakt vil ikke alltid si mangel på kontakt. I Norge vil de fleste redaksjoner også være brukere av de dokumenter som velges ut, de vil være en del av det faglige fellesskap som

Side 38

brukerne utgjør. Nettopp fordi redaksjonen har ansvaret for utvelgelsen, vil den sikkert fange opp mange signaler og oppfatninger fra brukerne. Det er derfor grunn til å tro at vesentlighetskriterier oppfattes noenlunde på samme måte av brukere og redaksjon. Likevel er kriteriene så vage at det ganske sikkert ofte vil kunne oppstå tvil eller begrunnet meningsforskjell i forbindelse med utvelgelsen.

       Andre uttrykk kan trekkes inn for å karakterisere vesentlighetskriteriene - uttrykk som f.eks. « avgjørelser som gir uttrykk for noe nytt », « hvor de rettslige tvilsspørsmål er fremtredende », « hvor rettskildefaktorer diskuteres », « som belyser den rettslige vurderingen av hyppig forekommende konflikter », « hvor diskusjonen er særlig bred eller grundig », « hvor forfatteren har særlig faglig innsikt » osv. Personlig tror jeg likevel ikke at en oppregning av slike mulige spesifiseringer av kriteriet er særlig fruktbar.

       Et forhold bør særlig belyses, og det er sammenhengen mellom de to begrepene « viktig » (slik dette brukes under dette punkt i fremstillingen) og begrepet « relevant ».

       Begrepet relevant brukes i denne fremstillingen i en nokså spesifikk betydning, jfr. foran under pkt. 1.2.2 (2) og under pkt. 1.2.4 (3). Begrepet « relevant » er i min ordbruk klart knyttet til den rettslige beslutningsprosess. Redaksjonen er av samme grunn avskåret fra å plukke ut « relevante » rettskildefaktorer - det finnes for dem ikke noe aktualisert, rettslig problem som faktorene skal trekkes inn i et forsøk på å løse. Ettersom sammenhengen med en beslutningsprosess mangler, kan dokumentenes relevans ikke vurderes av redaksjonen. Redaksjonen kan i høyden vurdere faktorenes mulige relevans - dvs. sannsynligheten for at faktorene vil kunne bli brukt i mottagerens problemløsning.

       Dette kan derfor anses for å være et nærliggende alternativ for å presisere vesentlighetskriteriet: redaksjonen tilstreber å utvelge rettskildefaktorer som med høyest mulig sannsynlighet vil bli relevante for fremtidige beslutninger.

       Denne presiseringen er på ingen måte ukontroversiell. Redaksjonen vil ved en slik holdning nærmest helt « markedsorientere » seg: gi brukerne det brukerne vil ha. Finnes det f.eks. et stort antall skatteretts jurister blant brukerne, vil man innenfor informasjonssystemets dokumentasjonsområde legge vinn på å bringe mulig relevante skatterettslige dokumenter. Dette vil kunne skje på bekostning av dokumenter fra andre rettsområder, hvor sannsynligheten for at dokumentet skal bli relevant (eller ofte blir relevant) er mindre.

       Personlig tror jeg derfor at det er andre formål som kan være vel så nærliggende ved presisering av vesentlighetskriteriet, som det formål å

Side 39

formidle rettskildefaktorer med en høy sannsynlighet for å bli relevante i fremtiden. Et slikt formål kan f.eks. være på en mest mulig adekvat måte å representere eller gjengi rettsutviklingen innen dokumentasjonsområdet.

       Diskusjonen av forholdet mellom begrepene « viktig » og « relevant » var en ny avstikker inn i senere deler av kommunikasjonsprosessen. Jeg vil senere vende tilbake til spørsmålet om forholdet mellom utvelgelse og brukerbehov, særlig i forbindelse med diskusjonen av begrepene « representativitet » og « dekningsgrad ».

(2) Situasjonsbestemte forhold

       Normalt er det utvelgelseskriteriene som avgjør hvilke rettskildefaktorer som vil bli valgt ut. Men utvelgelsen skjer i en bestemt situasjon, og det kan være forhold i denne situasjon som danner viktige rammer for den utvelgelse redaksjonen kan gjennomføre. For å skape et realistisk bilde av utvelgelsen til et bestemt informasjonssystem, må også slike rent situasjonsbestemte forhold kartlegges.

       Et forhold av stor betydning er utvelgelsesprosedyrene; den fremgangsmåte redaksjonen velger for å gjennomføre utvelgelsen. Det typiske er kanskje at en eller noen få personer i en sentral redaksjon skaffer seg oversikt over den samling av rettskildefaktorer som finnes innenfor dokumentasjonsområdet. Ved hjelp av utvelgelseskriterier plukker man da ut faktorer til informasjonssystemet. Dette er imidlertid ikke alltid praktisk gjennomførbart. Man må finne frem til en annen fremgangsmåte som oppdeler ansvaret for utvelgelsen på flere personer som ofte har en nokså løs tilknytning til hverandre. I slike situasjoner vil den valgte fremgangsmåte kunne påvirke det endelige utvalg - det utvikler seg f.eks. avvikende forståelse av utvelgelseskriteriene hos de forskjellige medlemmene av redaksjonen, eller de forskjellige medlemmene mister så meget av overblikket at utvalget gjøres med forskjellige forutsetninger om hvordan den aktuelle samling av rettskildefaktorer er sammensatt.

       Et eksempel på et informasjonssystem hvor fremgangsmåten er viktig som forklaring på det endelige utvalg, er Rettens Gang. Her foretas utvalget i to omganger, først lokalt av den enkelte dommer eller advokat, dels sentralt av redaksjonen på grunnlag av de innsendte avgjørelser. I begge tilfeller legges noenlunde de samme vesentlighetskriterier til grunn. jfr. Bråthen 1978:4-7.

       Det er lett å se at dette får konsekvenser for utvelgelsen. Den lokale dommers tilknytning til redaksjonen er løs. Derfor er han kanskje ikke så

Side 40

sterkt motivert for å drive en årvåken utvelgelse og innsendelse til redaksjonen. Eller det kan være enda mer trivielle årsaker til at interessante avgjørelser ikke sendes inn, et praktisk forhold er mangel på hensiktsmessig kopieringsutstyr ved den lokale domstol, jfr. eksemplet med Trondheim byrett hos Bråthen 1978:10.

       De forhold som er skissert ovenfor, henger sammen med fremgangsmåten for utvelgelse fra den aktuelle faktorsamling. Et annet forhold henger sammen med kapasiteten i det aktuelle informasjonssystem. Ofte finnes det i det valgte informasjonssystem skranker for hvor mange rettskildefaktorer som kan innlemmes. Det er f.eks. bestemt hvor mange nummer og hvor mange sider pr. nummer en domssamling skal utgi i året.

       Dette kan føre til rent kvantitative begrensninger for redaksjonens utvelgelse. Og slike begrensninger kan føre til at utvalgets kvalitet (f.eks. målt i representativitet) blir vel så avhengig av denne begrensningen som av utvelgelseskriteriene. Hvis f.eks. antallet rettskildefaktorer innen informasjonssystemets dokumentasjonsområde fordobles over få år, synes det utilfredsstillende at informasjonssystemet ikke kan reflektere denne veksten fordi f.eks. antall sider pr. årgang ikke kan økes vesentlig.

1.2.4 Tilretteleggelse

(1) Rettskildefaktor - dokument

       rettskildefaktorene er tekster. Innenfor et gitt dokumentasjonsområde velger redaksjonen ut faktorer for videreformidling til brukerne. Etter at en faktor er valgt ut, vil redaksjonen vanligvis bearbeide rettskildefaktoren med sikte på å gjøre den best mulig egnet til å utnyttes i informasjonssystemet. Denne bearbeidelsen vil i denne fremstillingen kalles « tilretteleggelse », og resultatet - den ferdig bearbeidete rettskildefaktor - vil bli kalt « dokument ». Ordet « dokument » får altså i denne fremstillingen en noe spesiell betydning sammenlignet med f.eks. offentlighetslovens dokumentbegrep (sml. Eckhoff 1978:450). Terminologien synes imidlertid

Side 41

hensiktsmessig i forhold til informasjonssystemer. Særlig i datamaskinbaserte informasjonssystemer anvendes ordet « dokument » som betegnelse på representasjonen av en dom, en artikkel eller annen original - enkelte understreker dette forholdet ved å bruke det noe mer tungvinte ordet « dokumentsurrogat », sml. nedenfor under (6).

       Etter ordbruken i denne fremstillingen er altså « dokument » den representasjon som en rettskildefaktor har fått i et informasjonssystem.

       Det kan være nærliggende å skille mellom to former for tilretteleggelse -dokumentutforming og redaksjonelle endringer.

       Dokumentutformingen er i vår sammenheng mest interessant. Den tar sikte på å gi dokumentet visse egenskaper som gjør det mulig å utnytte dokumentet mest mulig effektivt i informasjonssystemet. Dokumentutformingen henger sammen med det som kan kalles funksjonell effektivitet, og vil bli nærmere behandlet nedenfor under pkt. 2.2. De funksjoner det er aktuelt å ivareta, kan beskrives ved tre stikkord. For det første kilde funksjonen - det vil si at brukeren i dokumentet skal kunne finne en tekst som kan utnyttes i den juridiske argumentasjon. For det andre relevansvurderingen - det vil si at brukeren raskt skal kunne vurdere hvorvidt den rettskildefaktor som er representert av dokumentet er relevant for det aktuelle problem. Og for det tredje søkefunksjonen - det vil si at det tilordnes stikkord e. lign. til rettskildefaktoren som gjør den lett å finne ved hjelp av stikkordsregistre, innholdsfortegnelser e.lign. Disse tre funksjonene, som er karakterisert her, vil bli nærmere behandlet straks nedenfor.

       Redaksjonelle endringer er visse bearbeidelser av rettskildefaktoren som tar utgangspunkt i hensiktsmessighetsbetraktninger, og ikke i hensynet til å oppnå funksjonell effektivitet. Eksempler kan være en anonymisering med sikte på å verne de personer som er implisert i en retts- eller forvaltningssak. En slik anonymisering vil ikke redusere kildefunksjonen (så sant den ikke fører til at relevante opplysninger som f.eks. alder

Side 42

eller karakteristiske trekk ved bostedet blir fjernet), og vil ikke berøre relevansvurdering eller søkefunksjonen (med unntak for de situasjoner hvor brukere faktisk benytter navn som søkekriterium for gjenfinning av relevante rettskildefaktorer, noe som forutsetter at de på forhånd har kjennskap til faktorens innhold og bruker navnet til å identifisere den). Et annet eksempel på redaksjonelle endringer vil være forkortelse eller fjerning av visse opplysninger med bare administrativ interesse, f.eks fjerningen av protokollførers navn og rettslokalets adresse fra en dom.

       I forhold til de enkle, rettslige kommunikasjonsprosessene vil redaksjonelle endringer sjelden ha stor interesse. De kan bli interessante i tilfeller hvor det oppstår en konflikt mellom f.eks anonymisering og bruk av dokumentene - taushetspliktsbestemmelser er en hovedårsak til at visse brukergrupper ikke kan utnytte f.eks forvaltningens presedensarkiv, jfr. nedenfor under pkt. 1.4.2. Ofte er det den negative siden som er mest interessant, man mangler de nødvendige ressurser til å gjennomføre de ønskelige redaksjonelle endringene.

       Selv om det er dokumentutformingen som stilles sentralt i denne fremstillingen, så er de redaksjonelle endringene en del av tilretteleggelsen av rettskildefaktorene, og er dermed med på å bestemme det « dokument » som i informasjonssystemet vil representere rettskildefaktoren.

       Nedenfor vil det noe nærmere diskuteres hvilke funksjoner dokumentet skal tjene. Senere vil sammenhengen mellom dokumentutforming og funksjonell effektivitet bli utdypet i et eget avsnitt (jfr. nedenfor under pkt. 2.2). Til slutt i dette underavsnittet vil jeg si litt mer om det dokumentbegrep som ligger til grunn for fremstillingen.

(2) Kildefunksjonen

       Som nevnt foran under pkt. 1.2.2 må en argumentasjon om eksistensen av eller innholdet i en rettslig norm alltid forankres i en eller flere rettskildefaktorer (eller andre rettskilder). rettskildefaktorer utformes

Side 43

av produsenter - og den utformingen faktoren har fått av produsenten vil jeg kalle « autentisk » tekst eller form.

       I norsk rett vil det vanligvis kreves at en jurist tilbakefører sin argumentasjon til faktorens autentiske form. Det er ikke alltid at det er behov for en eksplisitt tilbakeføring - man bygger f.eks argumentasjonen på velkjente rettsgrunnsetninger. Men kravet blir tydelig når man skal tolke lover, dommer og andre rettskildefaktorer.

       Ingen domstol vil selvfølgelig godta en lovtolkning som bygger på en gjenfortelling av lovens innhold, og ikke den autentiske teksten. Slik vil det også vanligvis være med dommer - skal man påberope seg en dom av Høyesterett, vil det nok kreves at man kan vise til dommens autentiske tekst gjengitt i f.eks. Retstidende. En henvisning til en omtale i en lærebok eller en avis vil knapt være tilstrekkelig.

       Som utgangspunkt må man ha lov til å hevde at det i norsk rett finnes meta-normer som krever at tolkning av rettskildefaktorer tar sitt utgangspunkt i disse faktorenes autentiske tekst. Den bruk som gjøres av en rettskildefaktor i argumentasjonen om rettslige normers eksistens eller innhold, er det jeg kaller dokumentets kilde funksjon. For at kildefunksjonen skal tilfredsstilles, må altså dokumentet normalt inneholde faktorens autentiske tekst.

       Dette er etter mitt skjønn et klart og generelt utgangspunkt. I praksis er det imidlertid ikke vanskelig å finne eksempler på rettslig argumentasjon som bygger på noe annet enn rettskildefaktorenes autentiske form. I en brukerundersøkelse innen skatteadministrasjonen ble det f.eks påvist at de samme rettskildefaktorene ble referert eller gjengitt i flere håndbøker o.lign. I begrunnelsen for en avgjørelse hendte det at man

Side 44

henviste til omtalen i forskjellige håndbøker, tydeligvis uten å være oppmerksom på at det bare var en rettskildefaktor som gjennom disse henvisningene ble påberopt, jfr. Føyen/Harboe/Lie 1973:128-129. Håndbøker (f.eks. Rikstrygdeverkets rundskrivsamling) inneholder også utdrag og omtaler av f.eks. praksis, forarbeider o.l., og det er helt på det rene at rettslig argumentasjon innen f.eks. trygdeadministrasjonen vil knyttes til håndbøkenes fremstilling, som godt kan være avvikende fra faktorens autentiske tekst (håndbøkene inneholder f.eks. en utdypning og en tolkning).

       Jeg vil være svært forsiktig med å hevde at det er i « strid med » gjeldende normer for juridisk argumentasjon og tolkning at man i slike tilfeller bygger på noe annet enn rettskildefaktorens autentiske tekst. Likevel bør man fastholde utgangspunktet.

       I en viss grad er det behov for en bevisstgjøring av prosessen bak argumentasjonen. Bygger man på en håndboks utlegning av innholdet i lovens forarbeider, så gjør man nettopp det - man bygger altså ikke på lovforarbeidene. I praksis er denne prinsipielle nyansen sjelden av større betydning. Men i denne sammenheng kan den være viktig. Det informasjonssystem som håndboken representerer, formidler da informasjon om to typer av faktorer til brukeren. Systemet gjør tilgjengelig den autentiske teksten til den ene av faktorene (håndboken), mens den andre av faktorene (lovforarbeidene) er representert i en annen form (typisk som referat eller utdrag). I forhold til den første rettskildefaktoren (håndboken) er kildefunksjonen tilfredsstilt, mens den i forhold til den andre faktoren (lovforarbeidene) ikke fullt ut er tilfredsstilt. Dette vil bli tydelig hvis det skulle være motstrid mellom de to faktorene (man kan f.eks. argumentere for en annen tolkning av et avsnitt i forarbeidene enn den håndboken utlegger). En tolkning som bygger på forarbeidenes autentiske tekst ville bli foretrukket - og håndboken ville bli tatt som et uttrykk for en forfatters syn på tolkning av denne teksten.

       Dette eksemplet viser at det i praksis kan være problematisk til enhver tid å være seg bevisst hvilken rettskildefaktor som kildefunksjonen i dokumentet er knyttet til. Det er sikkert ikke vanskelig (f.eks. i juridisk litteratur) å finne atskillig mer innfløkte eksempler på hvordan det i en rettskildefaktors autentiske tekst er inkorporert gjengivelser av andre rettskildefaktorer. rettskildefaktorer vil altså i praksis kunne fremstå som rene konglomerater av faktorrepresentasjoner - et slags motstykke til selve det rettslige normsystems fragmentariske natur. Dette, som kan kalles rettskildefaktorenes konglomeratiske natur, vil det bli referert til flere ganger i fremstillingen.

       I mer empirisk orienterte fremstillinger ville nok dette kunne skape

Side 45

problemer. Man vil imidlertid merke seg at problemene blir forskjellige alt etter hvilke utgangspunkt man tar. Stiller man spørsmål om hvordan en type rettskildefaktorer er representert i ett informasjonssystem, vil de praktiske problemene ikke være overveldende.

(3) Relevansvurdering

       Uttrykket « relevant » er allerede brukt flere ganger i denne fremstillingen, og foran under pkt. 1.2.2 (2) er det gitt en foreløpig forklaring på hvordan det brukes. Begrepet « relevans » har i forhold til informasjonssystemer en viktig rolle, ettersom de vanligste mål for effektiviteten til et informasjonssystems søkefunksjon - « presisjon » og « gjenfinningsgrad » - tar utgangspunkt i måling av hvordan « relevante » dokumenter blir gjenfunnet. I praksis er det da ofte oppstått meningsforskjell med hensyn til hvorvidt et dokument er « relevant » eller ikke, en meningsforskjell som ikke helt sjelden kan føres tilbake til en uenighet om hvordan selve betegnelsen « relevant » skal brukes.

       I denne fremstillingen vil ikke diskusjonen av informasjonssystemers søkefunksjon dominere. Likevel er det naturlig å ta utgangspunkt i de vanskeligheter man har hatt ved å finne et egnet relevansbegrep for måling av søkefunksjonens effektivitet. Uttrykket « relevant » vil derfor i denne fremstillingen få et nokså spesifikt innhold, og vil svare til de

Side 46

karakteristikker som er lagt til grunn i tidligere arbeider, jfr. Bing 1975:4, Bing/Harvold 1977:40.

       Vurderingen av hvorvidt et dokument er relevant, må knyttes til et bestemt, juridisk problem - som kan være svært konkret eller svært generelt. Det er i forhold til dette juridiske problem at brukeren trenger argumenter, og slike argumenter finner brukeren bl.a. i rettskildefaktorer. Med utgangspunkt i denne situasjonen vil jeg anse en rettskildefaktor relevant hvis:

       Utgangspunktet for definisjonen er altså at innholdet i faktoren er nødvendig for løsningen av problemet. Det bør imidlertid fremheves at denne « nødvendighet » kan være beskjeden. Jeg har forsøkt å beskrive dette som at « løsningen blir annerledes » hvis man tenkte seg at den relevante rettskildefaktor manglet. Dette kan imidlertid lede tanken i retning av at argumenter fra faktoren må være tungtveiende eller avgjørende for at man skal anse faktoren for relevant. Dette er ikke tanken, også den faktor som bidrar med et argument av liten vekt, og som bare støtter opp under en del av resonnementet som allerede er tilstrekkelig begrunnet, vil være « relevant » etter (i). Dette elemetitet i karakteristikken omfatter altså alle de rettskildefaktorer som faktisk bidrar med argumenter for løsningen av det gitte, rettslige problemet.

       I en omtale av Bing/Harvold 1977, stiller Tapper (1977:11) spørsmålstegn ved dette elementet i karakteristikken:

       Kritikken rammer en formulering av den tidligere karakteristikken endret foran ved å presisere at betydningen for resultatet ikke behøver å være en « endring », det er tilstrekkelig med en ytterligere bekreftelse eller underbygning av det samme resultat som argumenter fra andre rettskildefaktorer kan begrunne. - For ordens skyld bør det også understrekes at karakteristikken er begrenset til å bestemme rettskilde faktorers relevans. Brukeren vil jo komme til problemet med sin bakgrunnskunnskap, og kanskje ikke bry seg om å finne frem til mulig relevante rettskildefaktorer. Og det finnes andre typer hensyn som kan trekkes inn enn de som i denne fremstillingen er kalt « rettskildefaktorer ».

Side 47

       Hovedinnholdet i relevansbegrepet etter karakteristikken foran, knytter seg til rettskildefaktorer som bidrar med argumenter i løsningen av et juridisk problem. Dette hovedinnholdet synes også å korrespondere godt med en vanlig forståelse av « relevant ». Men i tillegg er det regnet inn rettskildefaktorer som ikke bidrar med argumenter ved løsningen av problemet. Dette omfatter rettskildefaktorer som bør undersøkes med sikte på å bestemme hvorvidt de tilhører gruppe (i), og hvor dette « bør » enten bygger på rettslige meta-normer, eller på brukerens egen vurdering. I begge disse tilfellene vil det ikke være tegn på at informasjonssystemet mangler effektivitet om slike rettskildefaktorer ble gjenfunnet: det vil tvert imot være riktig at brukeren får anledning til å vurdere hvorvidt argumenter fra disse faktorene kan anvendes ved løsning av problemet.

       Denne forståelsen av « relevant » avviker noe fra vanlig språkbruk - en dom vil altså anses relevant hvis brukeren har vurdert hvorvidt den kommer til anvendelse, men til slutt finner at den egentlig omhandler noe annet, og ikke kan finne anvendelse i forhold til det aktuelle problemet.

       Denne karakteristikken av « relevant » vil redusere det subjektive innholdet i begrepet. To advokater kan godt ha avvikende oppfatning av hvorvidt en bestemt dom tilhører gruppe (i) - dvs. om det kan avledes argumenter fra dommen som kan anvendes i løsningen av problemet. De vil imidlertid lettere kunne enes om at dommen tilhører gruppe (ii) - at det bør vurderes hvorvidt argumenter fra dommen bør brukes. Dermed kan de være enig om dommens relevans, men uenig om dens betydning for resultatet. Dette er i og for seg ikke så forskjellig fra den situasjon at de er enig om at dommen tilhører gruppe (i), men at de er svært uenig med hensyn til den vekt som kan legges på de avledete argumentene.

       Etter at begrepet « relevans » er gitt et nærmere innhold, kan vi vende tilbake til utgangspunktet - i et rettslig informasjonssystem bør dokumentet utformes slik at relevansvurderingen blir effektiv.

       Som mål på effektivitet i denne forbindelse, er det naturlig å velge den tid brukeren må anvende for å kunne vurdere hvorvidt et dokument er relevant. Her vil selvsagt flere - og viktigere - forhold enn selve dokumentets utforming spille inn, f.eks. problemets og dokumentets art.

       Gjennomsnittlig vil man vel likevel kunne si at relevansvurderingen vil ta kortere tid jo kortere dokumentet er. Hvis dokumentet er langt, vil brukeren selv finne frem til en måte å « forkorte » det på - han vil « skumlese », ta en titt på viktige deler, f.eks konklusjonen i en avgjørelse osv.

       Redaksjonen vil da lett ønske å komme brukeren i møte med et alternativ - noe som gjør det lettere å vurdere dokumentets relevans. Hovedeksemplet er det sammendrag (« hode ») som brukes i norske domssamlinger - det er nettopp laget slik at brukeren raskt skal kunne gjøre seg opp en mening om hvorvidt dokumentet er relevant eller ikke.

       Man legger merke til at relevansbegrepet er definert ut fra en bestemt situasjon som forutsetter at det finnes et juridisk problem. Dette leder tanken lett inn på et klientforhold - klienten har et problem som presenteres for en jurist eller profesjonell « problemløser ». Informasjonssystemet er typisk utformet for disse profesjonelle rettskildebrukerne - og den beskrivelsen som er gitt ovenfor er da adekvat for å forstå hva som ligger i relevansvurderingen. Redaksjonens oppgave blir å gi dokumentene en slik utforming at brukeren lett kan vurdere hvorvidt rettskildefaktoren er relevant for løsningen av problemet.

       Imidlertid er det jo informasjonssystemer som henvender seg til andre

Side 49

enn de profesjonelle rettskildebrukere. Typisk er de annonser om nye lover som rykkes inn i dagspressen av Statens informasjonstjeneste. Også ikke-jurister har juridiske problemer - de er potensielle klienter. Når informasjonssystemet henvender seg til dem, må også dokumentet utformes slik at det blir mulig for dem å vurdere hvorvidt rettskildefaktoren er relevant - annonsen må beskrive loven slik at den enkelte kan vurdere dens mulige relevans i forhold til sin livssituasjon. Dette skaper ikke noe behov for å omformulere definisjonen av relevans - men det vil (på grunn av manglende innsikt i f.eks. juridiske meta-normer) for den enkelte ofte oppstå tvil om betydningen av en ny lov - en tvil om relevansen, både etter min definisjon og i den mer dagligdagse betydning: har dette noen interesse for meg? (Om visse problemer ved popularisering av lover, jfr. Bing 1980.)

       Åpenbart vil valget av brukere ha stor betydning for redaksjonen ved utformingen av dokumentet med sikte på å lette relevansvurderingen. Man kan tenke seg at det gis en ny lov om f.eks. oppreisning ved visse personvernkrenkelser. En jurist vil allerede av overskriften - og på bakgrunn av sin forhåndskunnskap knyttet til uttrykk som « personvern » og « oppreisning » - ha fått et visst grunnlag for å vurdere relevansen. En ikke-jurist må naturligvis ha en mer utførlig redegjørelse. I begge tilfeller vil dokumentet representere den samme rettskildefaktoren (loven), men alt etter brukergruppens sammensetning må redaksjonen gi dokumentet en ulik utforming for å lette relevansvurderingen.

(4) Varslingsfunksjonen

(5) Søkefunksjonen

       Behovet for relevante rettskildefaktorer oppstår i en situasjon hvor brukeren tar opp et juridisk problem. Ofte vil brukeren med en eksperts bakgrunnskunnskap vite hvor mulig relevante dokumenter finnes - presentert med et skattespørsmål, slår han opp i skatteloven og leter gjennom paragrafene etter en mulig relevant bestemmelse.

       I prinsippet kan også brukeren basere søkingen på en gjennomlesning av dokumentsamlinger - f.eks. av hele Lovsamlingen. Det kan være problemer som er av en slik art at dette er nødvendig - og hvor brukeren ser seg råd til å bruke de store ressursene som en slik søkestrategi krever.

       Normalt vil redaksjonen ved utformingen av dokumentet innarbeide opplysninger som kan utnyttes i en søkesituasjon.

       I praksis gjøres dette gjerne ved at bestemte egenskaper ved et dokument karakteriseres eller beskrives. På denne måten skapes det forskjellige kriterier som kan utnyttes i søkingen.

       Noen uttømmende behandling av de ulike typer av kriterier som er i bruk, vil det falle utenfor rammen av denne fremstillingen å gi. Her skal jeg nøye meg med kort å karakterisere enkelte typiske kriterier.

       Redaksjonen vil gjerne gi rettskildefaktoren en tittel eller overskrift (i de tilfeller rettskildeprodusenten ikke har gitt en slik). Disse titlene samles gjerne i en egnet oversikt, og slike innholdsoversikter er sikkert det mest velkjente og hyppigst brukte søkesystem: brukeren slår opp på kriteriet « tittel » og får slik en henvisning til hvor vedkommende rettskildefaktor er nærmere beskrevet. Hvorvidt tilretteleggelse er nødvendig for å gi dokumentet en tittel, vil bero på produsenten. Lover har vanligvis en autentisk tittel, andre typer av rettskildefaktorer (f.eks dommer) mangler egnete titler.

       Redaksjonen vil også gjerne velge enkelte stikkord som blir knyttet til rettskildefaktoren. Disse stikkordene sorteres senere alfabetisk eller systematisk inn i et eget stikkordregister.

Side 52

       En bestemt type stikkord er hentet fra hierarkiske registre. Dette forutsetter at et fagområde (f.eks. rettssystemet generelt eller en del av rettssystemet), er ordnet systematisk, og at det til hvert stikkord er knyttet en praktisk anvendbar innholdskarakteristikk. Ofte vil tradisjon være det beste grunnlag for en brukervennlig systematikk (den vil brukerne bl.a. bli kjent med gjennom utdannelsen). Her i Norge er det vel bare biblioteker som i større utstrekning anvender systematiske registre over rettskildefaktorer - de tilløpene til systematikk som man kjenner fra f.eks. Lovsamlingen og Lovtidend er nokså grovmasket.

       Fra utlandet er det eksempler på rettslige systematiske registre med raffinert systematikk - et eksempel er Key Classification System utviklet av West Publishing Co. i USA for bruk i domssamlinger. Dette systemet omfatter 420 emner (« subjects ») som hver har et stikkord og et nøkkeltall (« key »). Hvert emne deles igjen i delemner (« parts ») og nummer -emnet « contracts » er f.eks delt i 6 delemner og 356 Key Numbers. Jfr. Lando 1968.

       Et alternativ til stikkord- og systematiske registre er henvisningsregistre. Dette er oversikter over henvisninger fra en rettskildefaktor til andre rettskildefaktorer. Denne typen registre kan være av stor praktisk verdi for jurister - som ofte vil være kjent med en sentral lovbestemmelse eller dom, og som med denne kunnskapen gjennom et henvisningsregister kan finne frem til ikke bare de faktorer som utgangsfaktoren henviser til, men også faktorer som henviser til utgangsfaktoren (både til- og fra- henvisninger). Denne typen registre er i og for seg mindre kjent i Norge, selv om notene i Lovsamlingen nettopp er et eksempel på deler av et

Side 53

dokument som har en slik funksjon - et henvisningsregister sortert inn i teksten til lovbestemmelsene.

       Hovedeksemplet på et slikt system i Norge er publikasjonen Lov og dom, som ved oppslag på lovbestemmelse gir opplysning om hvilke avgjørelser publisert i Rettens Gang eller Retstidende som bygger på vedkommende bestemmelse.

       Et fjerde tradisjonelt kriterium er dato for produksjon av rettskildefaktoren. Dommer (særlig utrykte dommer) identifiseres gjerne ved domstol og avgjørelsesdato. Dette er fremdeles også den vanlige måten å vise til lover og forskrifter. Nettopp fordi denne måten å identifisere rettskildefaktorer på er vanlig, må det være mulig å finne frem i samlingene ved hjelp av dette kriteriet. Lovsamlingen og domssamlinger er normalt organisert kronologisk (dette gjelder fullt ut for Lovsamlingen og Lovtidende i visse domssamlinger er det av lett forståelige grunner vanskelig å gjennomføre noen streng kronologi).

       Disse kriteriene gjør det mulig å finne frem til relevante rettskildefaktorer etter ulike kriterier. De mest problemorienterte kriteriene er innholdsfortegnelser og stikkordregistre. Med kunnskap om det aktuelle problem kan en jurist gå inn i slike register på jakt etter rettskildefaktor rer som kan være relevante. Henvisningsregisteret sier noe om sammenhengen mellom ulike faktorer, og forutsetter for så vidt at juristen allerede har funnet en relevant faktor, og dermed kan bruke sammenhengen mellom denne og andre faktorer som et indisium på de andre faktorenes relevans. Et systematisk register forutsetter innsikt i fagområdet, slik at man på grunnlag av denne innsikt kan identifisere det systematiske området hvor det er sannsynlig at relevante rettskildefaktorer befinner seg. Et kronologisk register har en svært begrenset problemorientering - det synes forutsatt at juristen allerede har identifisert den mulig relevante faktor, det kronologiske registeret letter bare selve oppslaget i dokumentsamlingen, og kunne for så vidt vært erstattet med et annet kriterium, f.eks. et « universalsidenummer ». For lover er det innført et løpenummer som har en slik funksjon, for publiserte dommer anvendes ofte henvisning til publikasjon.

       De kriteriene som utnyttes i søkingen etter rettskildefaktorer, er eksemplifisert med høyst konvensjonelle « søkesystemer ». Det kan kanskje virke overraskende at jeg ikke i større grad fremhever moderne hjelpemidler som f.eks. datamaskinbaserte systemer. Imidlertid representerer denne typen hjelpemidler ikke noen større prinsipiell endring i hvilke kriterier som kan utnyttes i søkingen. De viktigste endringene ligger i hvordan en forespørsel kan formuleres - dvs. hvordan kriterier kan kombineres for søking. I et stikkordregister må nødvendigvis forespørselen konstrueres av ett enkelt av de forholdsvis få ordene som utgjør registeret. I et datamaskinbasert system kan ordene i forespørselen vanligvis kombineres logisk til vilkårlig kompleksitet. Teknikken har også endret mulighetene til å opprette bestemte registre - utvelgelsen av f.eks. stikkord og opprettelse av henvisningsregistre. Dette vil jeg vende tilbake til i avsnittet som behandler dokumentutforming spesielt, nedenfor under pkt. 2.2.

       Det finnes metoder for å måle søkingens effektivitet. Disse metodene bygger vanligvis på enkle forutsetninger om at man ved en uavhengig metode har etablert hvilke rettskildefaktorer som er relevante i forhold til et bestemt spørsmål. Så gjennomfører man en søking ved hjelp av det aktuelle søkesystem og finner et antall rettskildefaktorer. Effektiviteten måles da ved å sammenligne de funne dokumentene med de uavhengig utvalgte relevante dokumentene. Effektiviteten øker jo flere relevante dokumenter som finnes, og synker jo flere ikke-relevante dokumenter som finnes. Dette uttrykkes gjerne med målene gjenfinningsgrad (« recall ») og presisjon: er både gjenfinningsgrad og presisjon 100 % er alle relevante og ingen ikke-relevante dokumenter funnet. Gjenfinningsgrad og presisjon vil bli brukt senere i denne fremstillingen som mål på søkesystemers effektivitet.

(6) Litt mer om dokumentbegrepet

       Innledningsvis i dette avsnittet har jeg definert « dokument » som resultatet av tilretteleggingen, dvs. redaksjonens bearbeidelse av rettskildefaktorens autentiske tekst. Den typen bearbeidelse som det er tale om, vil være tilføring av visse opplysninger eller anførsler (tittel, stikkord, sammendrag), strykninger (f.eks. med sikte på anonymisering), forkortelser m.v.

       Det dokumentbegrep som jeg slik har innført, er et logisk (i motsetning til et fysisk) dokumentbegrep. Et dokument defineres i forhold til en rettskildefaktor og ett informasjonssystem. Dokumentet omfatter da alle de delene av informasjonssystemet som representerer den aktuelle rettskildefaktoren.

       Uttrykket « dokument » vekker forestillingen om noe fysisk helhetlig. Det kan kanskje virke unødvendig å gjøre et prinsipielt (om enn i praksis ikke så viktig) avvik fra den naturlige forståelsen av uttrykket, og innføre en definisjon som gjør at dommen og alle stikkord eller koder i registrene som viser til dommen betegnes som « ett dokument ». Fysisk er jo disse delene av dokumentet atskilt i domssamlingen. Årsaken til at jeg finner ordbruken hensiktsmessig, er det behov jeg har for å snakke om « dokumentutforming » som et problemområde - dvs. om hvordan en redaksjon går frem for å bearbeide en rettskildefaktor med sikte på innlemmelse i informasjonssystemet. Da faller det naturlig å se på utarbeidelse av tittel, sammendrag, stikkord osv. som ledd i « dokumentutformingen ». Dermed blir det også naturlig å snakke om resultatet som « ett dokument », selv om det for brukerne presenteres som fysisk atskilte deler.

       Definisjonen bygger på to uttrykk som ikke er helt entydige: « rettskildefaktor » og « informasjonssystem ». Selv om uttrykkene er rimelig presise, kan det i praksis være vanskelig å bestemme « enhet » for dem. Hva er f.eks. « en » rettskildefaktor? Er straffeloven « en » faktor, eller er det like mange faktorer som paragrafer? Når det vedtas en endringslov, er da denne endringsloven « en » ny faktor, eller er det naturlig å se det som en endring av en allerede eksisterende faktor?

       Uklarheten kunne avhjelpes på flere måter. Uttrykkene « rettskildefaktor » og « informasjonssystem » kan presiseres ytterligere, eller man kan kvalifisere hvilken tilretteleggelse som « skal gjelde » i forhold til dokumentutforming (slik at « redaksjonens » tilretteleggelse resulterer i et dokument, mens en « gjesteforfatters » kommentar ikke regnes som tilretteleggelse, og dermed heller ikke fører til at dokumentet utvides ved « gjesteforfatterens » kommentar). Jeg kan imidlertid ikke se at den påviste uklarhet skaper problemer for den videre fremstilling. Den kan tvert imot være en nyttig påminnelse om at man får la hensiktsmessighetsbetraktninger komme til hjelp når problemet melder seg i konkrete sammenhenger.

       Uttrykket « dokumentsurrogat » (f.eks. Lancaster/Fayen 1973) brukes ofte for å understreke at den representasjonen en tekst har i informasjonssystemet er forskjellig fra den utforming produsenten selv har gitt teksten, dvs. den autentiske formen. Representasjonen fremstår som en erstatning eller et surrogat for den autentiske teksten. Jeg har altså valgt å knytte dokumentbegrepet til tilretteleggelsen snarere enn produksjonen, og uttrykket « dokumentsurrogat » blir etter den valgte ordbruk unødvendig. Det er også mindre naturlig i denne sammenheng. Mens Lancaster/Fayen omtaler informasjonssystemer som ofte representerer den autentiske teksten med sammendrag eller; stikkord (typiske er i så måte informasjonssystemet for medisinsk litteratur, MEDLARS, jfr. Lancaster 1969), vil et dokument i et rettslig informasjonssystem sjelden fremstå som en dramatisk bearbeidelse av den autentiske teksten. Det typiske er tvert imot at den autentiske teksten inngår i dokumentet. Den motsetning mellom autentisk form og representasjon som uttrykket « dokumentsurrogat » antyder, mangler derfor ofte i rettslige informasjonssystemer.

       En annen viktig sondring kan trekkes mellom nettopp de delene av et dokument som er autentiske, og de delene som inneholder tilleggsopplysninger, særlig slike opplysninger som tar sikte på å tilfredsstille relevansvurdering og søkefunksjon. Årsaken til at denne sondringen kan være interessant, er nettopp de forskjellige funksjonene tilleggsopplysningene har i forhold til den autentiske teksten. Tilleggsopplysningene vil primært utnyttes i søkingen etter relevante dokumenter

Side 57

(søking og relevansvurdering), mens den autentiske teksten først og fremst utnyttes i den juridiske argumentasjon omkring det aktuelle problem. Disse to delene av dokumentet utnyttes altså i forskjellige deler av beslutningsprosessen. Ettersom søking og relevansvurdering lettere oppfattes som en del av informasjonssystemet enn som en del av den juridiske beslutningsprosessen, vil denne sondringen faktisk ha en viss betydning for de spørsmål som skal drøftes i denne fremstillingen. Nedenfor under pkt. 1.3.2 (3) kommer jeg tilbake til denne sondringen.

1.2.5 Publisering

       « Publisering » tar som utgangspunkt de dokumenter som er resultatet av tilretteleggelsen. Disse dokumentene blir gjennom publiseringen gitt en form som gjør dem egnet for formidling til brukeren.

       Typisk innebærer dette at dokumentene blir trykt og samlet i hefter eller bind som så kan sendes interesserte brukere. Publiseringen kan imidlertid inneholde svært beskjedne aktiviteter - og nærmest bare være en systematisk arkivering av dokumentene. Dette kan man f.eks. finne illustrasjoner på i forvaltningens presedensarkiv. Publiseringen kan også forutsette bruk av ny teknologi - f.eks. innlemmelse av dokumentene i en maskinlesbar samling.

       Publiseringen vil føre til at dokumentene organiseres på den måte som informasjonssystemet krever. F.eks. vil visse tilleggsopplysninger i dokumentene skilles ut for å danne innholdsoversikter, stikkordregister osv. Dokumentene vil fysisk bli oppdelt i f.eks sider.

       Publiseringen vil også kunne tilføre dokumentene visse opplysninger av rent formell karakter, krevet av informasjonssystemets struktur. Det

Side 58

typiske eksempel er sidenummer, tilføyd for at det f.eks. skal være lettvint å slå opp med utgangspunkt i en innholdsfortegnelse. Denne typen med formelle opplysninger holder jeg altså ut fra den typen opplysninger som blir tilført dokumentet ved redaksjonell tilretteleggelse. Den prinsipielle forskjellen er at opplysningene tilført i publiseringen ikke tar sikte på å representere rettskildefaktoren. Konsekvensen av at disse formelle tilleggsopplysningene regnes som del av publiseringen, er at de ikke anses som del av dokumentet. De har karakter av å være systemspesifikke henvisninger som ikke har gyldighet utover rammene for det aktuelle informasjonssystemet.

1.2.6 Dokumentsamlingen

       Stort sett har denne diskusjonen av de enkelte elementene i den rettslige kommunikasjonsprosessen kunnet begrenses til en rettskildefaktor - på en måte er denne faktoren blitt fulgt fra produksjon til publikasjon.

       På ett tidligere stadium er tidsaspektet trukket inn, nemlig når det gjelder det siste elementet i produksjonsprosessen: samlingen av rettskildefaktorer. Det ble understreket at rettskildefaktorene akkumuleres i løpet av rettssystemets levetid. For beskrivelsen av rettslige kommunikasjonsprosesser er det viktig å illustrere den utvelgelse som er knyttet til en samling av rettskildefaktorer som stadig vokser, og stadig endrer seg.

       På tilsvarende måte munner redaksjonsprosessen ut i en dokumentsamling. Dokumentsamlingen vil representere en delmengde av samlingen av rettskildefaktorer. På samme måte som samlingen av rettskildefaktorer er dokumentsamlingen dynamisk. Når dokumentsamlingen skal beskrives, må man derfor karakterisere to aspekter av den.

       For det første må man beskrive dokumentenes utforming. Dette måles i forhold til de rettskildefaktorer som dokumentene representerer. Foran under pkt. 1.2.4 er visse aspekter av dokumentbegrepet karakterisert. Nedenfor under pkt. 2.2 skal det gjøres nærmere rede for alternative dokumentutforminger og hvordan de ivaretar de tre hovedfunksjonene dokumentet skal tjene: kildefunksjon, relevansvurdering og søkefunksjon. Nedenfor under pkt. 2.2.1 vil det også bli diskutert hvordan man skal beskrive forholdet mellom dokument og rettskildefaktor, det som vil bli kalt dokumentets representativitet.

       For det andre må man beskrive dokumentsamlingens egenskaper. Sentralt står her to begreper: dekningsgrad og representativitet. Dokumentsamlingens representativitet betegner - på samme måte som dokumentets representativitet - forholdet mellom dokumentsamlingen og den tilsvarende samling av rettskildefaktorer, dvs. rettskildefaktorene

Side 59

innen samme dokumentasjonsområde. Representativitet er altså forankret i produsentsiden. Dekningsgrad (« coverage ») er et mål på hvor godt samlingen tilfredsstiller brukerens behov - og er altså brukerforankret. Disse to begrepene vil jeg komme nærmere inn på nedenfor under pkt. 2.1.

       Både dokumentenes og samlingens representativitet må referere seg til situasjonen på et bestemt tidspunkt. Dette målet sier altså lite om et informasjonssystems dynamiske aspekter (selv om begge målene jo kan fremstilles langs en tidsakse og slik gi en kurve som beskriver utviklingen av dokumentsamlingen, sml. fremstillingen nedenfor i del II.)

       I denne forbindelse er det imidlertid ønskelig med begreper som direkte sier noe om de dynamiske aspekter ved dokumentsamlingen.

       Det første kan man kalle « oppdateringsfrekvens », dvs. hvor hyppig nye dokumenter blir tilført samlingen. Ved en publikasjon vil oppdateringsfrekvensen tilsvare hvor ofte publikasjonen kommer ut. I et datamaskinbasert system vil det fortelle hvor ofte dokumentsamlingen blir oppdatert - selve uttrykket er lånt fra denne situasjonen.

       For det andre har man det jeg har valgt å kalle « oppdateringsrespons », dvs. informasjonssystemets evne til å svare på endringer i samlingen av rettskildefaktorer med tilsvarende endringer i dokumentsamlingen. Produksjonen av rettskildefaktorer skjer mer eller mindre kontinuerlig. De fleste informasjonssystemer gjennomfører imidlertid oppdatering bare periodevis. Oppdateringsfrekvensen vil danne den nedre terskel for oppdateringsresponsen - responsen vil aldri kunne bli bedre enn gjennomsnittlig frekvens tillater. Lovsamlingen kommer f.eks. ut hvert annet år, mens lover gis forholdsvis kontinuerlig. Dette vil si at oppdateringsfrekvensen setter en nedre terskel for Lovsamlingens respons på gjennomsnittlig ett år. Imidlertid er ikke Lovsamlingens oppdateringsrespons så god, ettersom det tar ca et halvt år å trykke samlingen. Dette halve året må legges til, og man får derfor en oppdateringsrespons på gjennomsnittlig ca 18 måneder.

       En måte å forbedre oppdateringsresponsen på, vil være å forkorte oppdateringsfrekvensen. Utga man Lovsamlingen hvert år, ville responsen (forutsatt uendret trykningstid) synke til ca ett år.

       For brukeren er åpenbart oppdateringsreponsen en viktigere egenskap ved informasjonssystemet enn oppdateringsfrekvens (utgivelsesfrekvens). Det synes også å være et ukontroversielt mål å holde oppdateringsrespons så lav som mulig.

       Selv om målsetningen er lite kontroversiell, er det likevel mange praktiske hindringer - den tid og de ressurser som kreves for utvelgelse, tilretteleggelse og trykning er hovedeksempler.

       Heller ikke skal man uten videre akseptere oppdateringsrespons som et uttrykk for informasjonssystemets kvalitet. Man har eksempler på at f.eks. dommer blir trykt i en domssamling lang tid etter at de er avsagt fordi man først på det senere tidspunktet blir klar over avgjørelsens prinsipielle interesse. I et slikt tilfelle vil oppdateringsresponsen påvirkes negativt av redaksjonens prisverdige vilje til å rette en forsømmelse. Man må altså se hen til årsaken til at responsen har den aktuelle verdi.

1.3 Informasjonssystemet

1.3.1 Innledning

       I en kommunikasjonsprosess er informasjonssystemet betegnelsen på de elementene som samvirker for å overføre eller formidle informasjon fra sender til mottaker. Skjematisk kan dette fremstilles som en gjentakelse av fig. 1/1/1.

       Terminologien som er utviklet til å beskrive informasjonssystemer er preget av at den hovedsaklig er utviklet for datamaskinbaserte systemer, og har et historisk utgangspunkt i Shannons informasjonsteori fra 1948. Et informasjonssystem uttrykker informasjonen som et signal egnet til formidling langs en kanal til mottageren. For eksempel vil et telegram ved hjelp av morsetegn utformes til et elektrisk signal som er egnet til å sendes langs den kanalen telegraf tråden reprsenterer.

       For å formulere et signal, må man ha tegn til rådighet. I vårt tilfelleer tegnene typisk rett og slett bokstaver, og signalet er formulert som ord. Dette er typisk, selv om det selvfølgelig finnes andre måter å utforme signaler på også i rettslige kommunikasjonsprosesser - overføringen i datamaskinbaserte systemer vil f.eks ofte skje ved hjelp av elektriske impulser som lett kan sendes gjennom telefonlinjer. Ettersom det typiske er signaler i form av tekst, finner jeg det hensiktsmessig stort sett å bruke ordet « tekst » i stedet for det mer generelle « signal ».

       Signalet må utformes ved hjelp av tegn som kan formidles av den kanal som benyttes. På en måte kan man si at det nettopp er kanalen som begrenser hvilke tegn informasjonssystemet kan benytte. Det er også mange eksempler på at tegnene er forskjellige på forskjellige stadier av overføringen. Et enkelt eksempel er en vanlig telefon, hvor ord båret av lydbølger i luften ved hjelp av mikrofonen blir konvertert til elektriske impulser, for hos mottageren å bli konvertert til lydbølger på ny ved hjelp av høyttaleren. Dette kan ses på som en analog til hvordan tekst overføres fra en sentral datamaskin til en terminal hvor teksten skrives ut forbrukeren.

Side 62

       Heller ikke uttrykket « kanal » synes umiddelbart å være velegnet når man skal diskutere vanlige kommunikasjonssystemer. Selv om det må være riktig å kalle f.eks. selve det enkelte hefte av Retstidende fremsendt gjennom posten for en kanal som formidler et signal (teksten i heftet), synes dette ikke å være en hensiktsmessig terminologi. Det er imidlertid fullt mulig å legge denne terminologien til grunn ved beskrivelse av rettslige informasjonssystemer - et eksempel er gitt i JURIS 1972:28-29 ved beskrivelsen av et huspostsystem i en domstol.

       De terminologiske problemene er etter mitt skjønn en indikasjon på at det for denne fremstillingens formål kan være grunn til å finne frem til andre grunnelementer i informasjonssystemet enn « signal » og « kanal ».

       Etter mitt skjønn er det viktig for fremstillingen å finne frem til begreper som gjør det mulig å beskrive hva slags kontakt brukeren (mottageren) har med produsent og redaksjon (sender). Disse begrepene bør også være så generelle at de kan brukes på svært forskjellige former for informasjonssystemer - f.eks. både et vanlig publikasjonssystem som Retstidende og et mer spesialisert informasjonssøkesystem som f.eks. et datamaskinbasert tekstsøkesystem med tilhørende maskinlesbar dokumentsamling. Med dette formål har jeg valgt å beskrive informasjonssystemet ved hjelp av to grunnelementer; forespørsel og utvalg av dokumenter.

       I denne enkle modellen er det element som kalles « utvalg » et utvalg av informasjonssystemets dokumentsamling oversendt til brukeren på dennes forespørsel. Utvalget er altså et signal som må oversendes

Side 63

gjennom en kanal. Men fordi jeg finner de problemene som begrepene « signal » og « kanal » peker på av mindre betydning i forhold til rettslige kommunikasjonsprosesser generelt, har jeg i stedet ved uttrykket « utvalg » indikert en viktig egenskap ved kommunikasjonen mellom sender og mottager - utvelgelse av dokumenter for oversendelse. En underliggende forutsetning er da at signalet som sendes brukeren, typisk er et utvalg av dokumenter.

       Allerede av denne enkle oppdelingen ser man en viktig problemstilling: sammenhengen mellom forespørsel og utvalg. Dette tenkes gjennomført ved hjelp av en utvalgsmekanisme, jfr. fig. 1/3/3, som på en måte representerer den utvelgelse fra dokumentsamlingen som forespørselen foranlediger. Selv om disse sammenhengene er viktige, er de nokså enkle - i forhold Retstidendes redaksjon vil f.eks den eneste tillatte forespørsel være bestilling av abonnement eller tidligere utgitte hefter.

       Foran under pkt. 1.2.6 er dokumentsamlingen beskrevet som et element av kommunikasjonsprosessens senderside. Dette har etter mitt skjønn fremstillingstekniske fordeler. Men når man skal diskutere informasjonssystemer, synes det også hensiktsmessig å se på dokumentsamlingen som en del av informasjonssystemet. Dette er da også den vanlige måten å beskrive visse informasjonssystemer på - jfr. f.eks. Bing 1975.

       Dokumentsamlingen (med utvalgsmekanisme) blir på en måte sendersidens representant i informasjonssystemet. Det som skjer forut for opprettelse eller oppdatering av dokumentsamlingen, skjer på en måte på sendersidens egne enemerker. Dokumentsamlingen er sendersidops kontaktflate med brukeren. Det kan derfor være hensiktsmessig å omformulere fig. 1/3/2 noe.

Side 64

1.3.2 Nærmere om informasjonssystemet

(1) Informasjonssystemets formål

       Foran under pkt. 1.3.1 har jeg med utgangspunkt i den alminnelig aksepterte definisjonen av informasjonssystemer tilpasset denne til de rettslige informasjonssystemer som skal behandles i denne fremstillingen. Et system har imidlertid også et formål. De fleste jurister er naturlig nok ikke i tvil om formålet til den typen rettslige informasjonssystemer som er eksemplifisert til nå. Men selv om formålet intuitivt er nokså klart, bør man også se hvordan den generelle angivelsen av informasjonssystemers formål passer på de rettslige informasjonssystemer.

       Et informasjonssystem har som formål « å forsyne objektsystemet med informasjon ». « Objektsystemet » er navn på det større system som informasjonssystemet og kommunikasjonsprosessen inngår i. Et informasjonssystem for opplysninger om salg, innkjøp, lagerbeholdning osv. inngår f.eks. i det større system « bedrift », og har til formål å gi bedriften informasjon som er relevant for å oppnå et godt driftsresultat. Noe forenklet kan man si at informasjonssystemet har til formål å gi beslutningsgrunnlag, og da grunnlag for den typen med beslutninger som informasjonssystemet er utformet med sikte på. Hvor godt informasjonssystemet oppfyller denne oppgaven, dvs. hvor velegnet det er til å gi brukeren tilstrekkelig og fyldestgjørende beslutningsgrunnlag, blir da også et mål for systemets effektivitet.

       I fremstillingen av kommunikasjonsprosessen har jeg tatt utgangspunkt i sendersiden, hvor informajonen blir til. Imidlertid er formålet med prosessen forankret i brukersiden, og kvalitetsvurderinger av systemet må også alltid være forankret i brukerens behov eller de krav brukeren stiller eller bør stille til systemet.

       Formålsangivelsen gir - i den forenklete form - et utmerket uttrykk for hva som er rettslige informasjonssystemers formål: de skal gi brukeren et grunnlag for å treffe « gode » rettslige beslutninger. Hva som er « gode » rettslige beslutninger, antydes i kapittel 3 - det er slike beslutninger som styrker eller harmonerer med rettssikkerhetsidealet.

(2) Informasjon og data

       Et uttrykk som har vært brukt hyppig i denne fremstillingen, også i forbindelse med formålsangivelsen for informasjonssystemer, er uttrykket « informasjon ». I daglig tale brukes dette uttrykket svært upresist - ifølge Gundersen 1970 er det f.eks. i dagligtale et synonym for « data », « opplysning », « meddelelse », « underretning » m.v.

       I denne betydningen brukes ikke uttrykket « informasjon » i denne fremstillingen. Uttrykket brukes i en definert betydning og i motsetning til « data ».

       I kommunikasjonsteorien, som er grunnlagt av Shannon, er « informasjon » gitt en helt presis definisjon ut fra sannsynligheten for at en bestemt begivenhet skal inntreffe eller en bestemt melding skal mottas. Jo mindre sannsynlighet det er for at meldingen skal mottas eller begivenheten inntreffe, desto større informasjonsmengde inneholder begivenheten eller meldingen, sml. Abrahamson 1963. I det norske språk er f.eks. informasjonsmengden knyttet til bokstaver som « q » eller « w » høy - nettopp fordi de er sjeldne - mens lav informasjonsmengde er knyttet til bokstaver som « e » eller « i ». Tilsvarende for ord som « kjennelse » eller « culpa » i motsetning til ord som « det » eller « for ».

       Kommunikasjonsteoriens informasjonsbegrep nevnes bare for uttrykkelig å gjøre det klart at det ikke er denne definisjonen som legges til grunn i denne fremstillingen. Kommunikasjonsteorien arbeider ikke med informasjon i min forstand, men med informasjonsbærere, dvs. med tegn eller signaler som representerer informasjon. Kommunikasjonsteorien er en syntaktisk teori som behandler uttrykkene og deres formelle egenskaper og forhold for seg. I forhold til denne fremstillingen er det naturlig å gi uttrykket « informasjon » et semantisk innhold, dvs. betrakte forholdet mellom uttrykk og deres betydning. Ut fra dette er det vanlig å definere « informasjon » som den verdi eller den betydning som en samling av tegn eller et signal (data) har eller kan tenkes å ha for et menneske (som f.eks skal treffe en beslutning) eller en maskin (f.eks en datamaskin), jfr. Hed 1969:15. Ut fra samme synsvinkel kan informasjon betraktes som kunnskap eller tilskudd til kunnskap (jfr. Langefors 1969:14-15).

Side 66

       Overensstemmende med vanlig ordbruk ved behandling av informasjonssystemer, sondrer jeg altså mellom « data » og « informasjon ». For at data skal transformeres til informasjon, må data komme frem til noen som kan bruke dem, og denne noen må ha midler til å kunne forstå dataene. Så lenge disse to betingelsene ikke er oppfylt, vil data forbli en samling tegn og ikke transformeres til kunnskap.

       Slik uttrykket « informasjon » er definert, er det relativt: Forskjellige personer vil på grunn av sin forskjellige forhåndskunnskap og personlighet kunne forstå de samme data på forskjellig måte, og slik få ulik informasjon.

       Den definisjon som er valgt, stemmer godt overens med vanlig bruk av « informasjon » og « data ». Uttrykket « data » er imidlertid forholdsvis upresist, det er satt lik potensiell informasjon. For denne fremstillingens formål synes det da også tilstrekkelig at « data » blir definert i forhold til informasjon.

       Etter denne ordbruken sondres det mellom « data » (potensiell informasjon), « informasjon » og « relevant informasjon » (jfr. foran under pkt. 1.2.4 (3) om betydningen av uttrykket « relevant »). Overgangen fra « data » til « informasjon » er ukomplisert og forbundet med små kostnader når « data » har form av tekst. I praksis blir det derfor definisjonen av « informasjon » og sondringen mellom relevant og ikke-relevant informasjon som i denne fremstillingen blir viktig.

       Som nevnt representerer overgangen fra data til informasjon -forståelsen - små problemer i rettslige kommunikasjonsprosesser. Typiske forståelsesproblemer knyttet til tekst, som f.eks. språkvanskeligheter, spiller liten rolle innen det norske rettssystemet, hvor tekstene alle sammen vil være skrevet i versjoner av norsk. For enkelte brukergrupper vil imidlertid problemet oppstå. De rettslige informasjonssystemene vil ha som brukere dels profesjonelle rettskildebrukere, dels de personer som er normsubjekter for normene i det norske rettssystemet. Blant disse siste vil man nok finne enkelte med språkproblemer, f.eks samer og fremmedarbeidere - jfr. nedenfor under pkt. 3.3.5. Også ellers kan man finne eksempler på at informasjonssystemene representerer informasjonen på en slik måte at forståelsen byr på problemer. En jurist som mangler fortrolighet med gotisk skrift vil f.eks ha problemer med å bruke de tidligste årgangene av Retstidende.

       Slike eksempler viser altså at forståelsesproblemer er til stede i norske, rettslige kommunikasjonsprosesser. Men de er ikke dominerende, selv om de i enkelte situasjoner og i enkelte typer av systemer kan være viktige nok.

(3) Informasjon om hva?

       I den refererte definisjonen av informasjonssystemers formål, jfr. foran under pkt. (1), ble det sagt at informasjonssystemet har som oppgave å forsyne en beslutningsfatter med et beslutningsgrunnlag. Informasjonen

Side 69

må altså være av den art at den kan være relevant for de beslutningene brukeren treffer. Rettslige kommunikasjonsprosesser tar sikte på å gi brukeren rettslig informasjon, typisk innsikt i gjeldende rett.

       Foran under pkt. 1.2.2 definerte jeg rettskildefaktorer som de tekster m.v. som det er tillatt å bruke når man argumenterer for eksistens av eller innholdet i en rettslig norm. Den informasjonen som rettslige kommunikasjonsprosesser tar sikte på å gi brukeren, er altså nettopp den informasjon som han kan få fra rettskildefaktorene.

       Hvordan gjennomfører så et informasjonssystem en slik formidlingsprosess? For å få problemstillingen klarere, kan det være nyttig å ta et eksempel som ligger nærmere den typen informasjonssystemer som litteraturen om dem typisk behandler. Man kan tenke seg et informasjonssystem som skal hjelpe en rørlegger til å velge kobberrør. Rørleggeren har et stort lager av slike rør. Lageret er bygget opp av hyller, og rørene er sortert slik at det i hver hylle bare finnes rør av en lengde og en dimensjon. Hver hylle har dessuten et nummer. Rørleggeren har også et informasjonssystem. Dette er et helt vanlig kortarkiv. For hvert rør finnes det ett kort. På kortet er det notert opplysninger om røret, bl.a. lengde og dimensjon. Rørenes lengde er brukt som sorteringskriterium. Ønsker rørleggeren et rør med bestemte egenskaper, slår han opp i kortarkivet på den lengden han trenger, finner ut om han har rør på lager med den ønskede lengde, og i så fall om det har den ønskede dimensjon. Finner han at han har et passende rør, ber han lærlingen gå ut på lageret og hente et rør fra den hyllen som er angitt på kortet.

       Hvis dette eksemplet skal overføres til et rettslig informasjonssystem, kan rørleggeren erstattes med en advokat som skal forberede sin prosedyre for domsstolen. Han trenger en dom som kan støtte argumentasjonen på et springende punkt. Så slår han da opp i sitt rettslige informasjonssystem, finner en referanse til en bestemt avgjørelse - og ber kontorfullmektigen finne dommen.

       Sammenligningen viser viktige forskjeller mellom rørleggerens og advokatens situasjon.

       For det første er det klart at rørleggeren, når han planlegger sitt kortarkiv, lettere kan forutse hvilke kriterier arkivet bør bygges opp etter. Han har valgt rørenes lengde, det er kanskje tilstrekkelig - selv om dimensjon kanskje ville vært et bedre søkerkriterium. I alle fall står juristen foran en vanskeligere oppgave når han skal velge hvilke kriterier dommen bør karakteriseres i forhold til - advokaten kan vanskeligere forutse i hvilke fremtidige situasjoner dommen kan bli relevant.

       For det andre ser man at relevansvurderingen blir nokså forskjellig i de to situasjonene. Rørleggerens vurdering er enkel; advokaten vil ofte

Side 70

legge et betydelig arbeid i tolkning av dommen før han bestemmer hvorvidt argumenter avledet av dommen har vekt, og hvor stor denne eventuelt er.

       Disse to forholdene knytter seg til en grunnleggende forskjell i de to situasjonene. Rørleggerens informasjonssøking kalles « fakta-søking », mens advokatens kalles « referanse-søking » - og disse to typisk forskjellige informasjonsbehovene stiller forskjellige krav til informasjonssystemet.

       I denne forbindelse er det også en annen karakteristisk forskjell som er viktig. I rørleggerens informasjonssystem er det en åpenbar og ukomplisert forskjell mellom rørene selv og den beskrivelsen av dem som finnes i kortarkivet. I det rettslige informasjonssystemet mangler en slik åpenbar sondring. Det er en glidende overgang fra rettskildefaktoren es autentiske tekst til dokumenter eller deler av dokumenter som beskriver rettskildefaktoren.

       Foran under pkt. l .2.4 (6) ble det sondret mellom tilleggsopplysninger som dokumentet ble tilført gjennom tilretteleggelsen, og rettskildefaktorenes autentiske tekst. Tilleggsopplysningener tar sikte på å dekke søkefunksjonen eller relevansvurderingen, og er altså typisk nettopp beskrivelser av rettskildefaktoren. Men deler av den autentiske teksten kan også være beskrivelser - dette gjelder typisk for overskrifter i f.eks. en lov, som jo er del av den autentiske teksten, og som spiller en rolle i tolkningen av loven, men som også beskriver innholdet av lover, kapitler eller paragrafer.

       Informasjonen i et rettslig informasjonssystem vil derfor typisk referere seg til to helt forskjellige elementer. Dels vil det være informasjon om rettslige normer - denne finner man i rettskildefaktorene. Men dels vil det være informasjon om rettskildefaktorene - denne vil man hovedsaklig finne i de tilleggsopplysninger som er tilført dokumenter gjennom tilretteleggelsen.

       Det er ikke nødvendig, bare typisk, at begge former for informasjon

Side 71

kommuniseres gjennom ett rettslig informasjonssystem. Advokatforeningens oppslagsbøker inneholder f.eks. bare beskrivelse av rettskildefaktorer i form av stikkordkarakteristikker. Oppslagsbøkene gjør det mulig å finne rettskildefaktorene, som igjen bringer informasjon om de rettslige normene.

       Beskrivelsene av rettskildefaktorene er en slags mellomstasjon på veien fra et spørsmål om innholdet av en rettslig norm og til svaret - som jo bare kan bygges på rettskildefaktorer. Disse beskrivelsene forsyner ikke juristen med informasjon som direkte kan utnyttes i en juridisk beslutning. De tjener som grunnlag for en mellombeslutning, nemlig beslutningen om å slå opp den autentiske teksten. Denne mellombeslutningen er helt analog til den beslutning rørleggeren treffer når han sender lærlingen ut på lageret for å hente en stump kobberrør. Først i neste omgang blir - eventuelt - rettskildefaktoren utnyttet i den egentlige rettslige beslutningen. Og på analog måte utnytter rørleggeren kobberøret - eventuelt, (han kan jo forkaste røret som « ikke relevant » fordi det f.eks. var krokete eller beskadiget) - i sitt arbeid.

       Denne dobbeltheten i rettslige informasjonssystemer skaper små vanskeligheter når man først er klar over den. Men uten klargjøring står man i fare for ikke fullt ut å forstå informasjonssystemets formål, og det forhold systemet har til den bruk av informasjonen som skal skje hos mottageren.

1.3.3 Forespørsel og utvalg av dokumenter

(1) Forespørsel og utvelgelsesmekanisme

       Forespørselen er det første elementet i den rettslige kommunikasjonsprosessen som springer ut fra brukersiden. Med « forespørsel » siktes det ganske enkelt til en anmodning fra brukeren om at kommunikasjon -oversendelse av ett eller flere dokumenter - ønskes gjennomført.

       Forespørselen er et typisk, men ikke nødvendig element i kommunikasjonsprosessen. Det typiske er at et utvalg av dokumenter - f.eks. en bok eller et tidsskrift - først sendes brukeren etter at han har anmodet om dette. Det hender imidlertid at dokumenter blir sendt uten at brukeren har tatt noe initiativ. En slik utsendelse skjer imidlertid ikke helt tilfeldig - da ville det jo også være helt tilfeldig om mottageren har eller får bruk for dokumentet. Når utvalg sendes uten at brukeren er kommet med en forespørsel, vil derfor senderen søke å finne et annet kriterium som kan indikere at mottageren har bruk for eller er interessert i utvalget.

Side 72

       Forespørselen er et signal fra bruker til sender, et signal som ofte formidles langs en annen kanal enn den senderen bruker for å formidle dokumentutvalget. Advokaten tar f.eks en telefon til en bokhandel, og får så en bok eller et tidsskrift i posten.

       Informasjonssystemet definerer forespørselens form. Forespørselen skal styre den aktiviteten som i modellen er kalt « utvalgsmekanisme », Denne utvalgsmekanismen kan i forskjellige systemer få svært forskjellig utforming. I eksemplet foran med bokhandelen, vil det være en medhjelper som har ansvaret for denne aktiviteten. Denne medhjelperen vil kunne motta forespørsler som er formulert helt fritt, men som må gå ut på å beskrive en bok, et tidsskrift e.lign. Det stilles altså i dette eksemplet krav til forespørselen om at den skal bidra til å identifisere bøker o.l. I et datamaskinbasert informasjonssystem vil utvalgsmekanismen være automatisert, og vil derfor stille krav til at forespørselen formuleres i henhold til visse regler - et søkespråk. Men i f.eks et tekstsøkesystem med en samling av dokumenter i autentisk tekst, vil det ikke stilles det krav at forespørselen skal beskrive et dokuments formelle egenskaper (tittel, dommere m.v.), den kan være problemorientert. I en vanlig domssamling med stikkordregisteret vil dette registeret være utvalgsmekanismen, og stille krav om at forespørselen er formulert som enkeltord.

       I visse sammenhenger er diskusjoner av utvalgsmekanismer svært interessante. Ved Institutt for privatretts avdeling for EDB-spørsmål er det f.eks. gjennomført en rekke forsøk som tar sikte på å avklare hvilken utvalgsmekanisme som er mest effektiv for tekstsøking, hvor man bl.a. har sammenlignet effektivitet (målt i presisjon og gjenfinningsgrad) for ulike utvalgsmekanismer på grunnlag av samme forespørsel (sml. Fjeld-vig 1980:151-160 for en oversikt over disse forsøkene).

       I denne sammenhengen er imidlertid ikke en slik oppmerksomhet knyttet til utvalgsmekanismen berettiget. Den prinsipielt viktige egenskap ved utvelgelsesmekanismene er at de alltid definerer hvilken form en forespørsel i det aktuelle informasjonssystem kan gis. Den definerer hvilke kriterier for utvelgelse som kan anvendes, og den definerer også hvorvidt disse kriteriene må formuleres etter bestemte regler.

       En forespørsels fleksibilitet kan sies å betegne hvor mange kriterier en forespørsel kan inneholde, hvor mange verdier et kriterium kan anta og hvordan disse kan kombineres. Uttrykket « fleksibilitet » sier altså ikke noe om hvor strenge regler som gjelder for formuleringen av forespørselen.

       I et publiseririgssystem må forespørslene som regel formuleres svært lite fleksibelt - man kan f.eks. tegne abonnement eller bestille en bok. Innenfor informasjonssystemets ramme er forespørselen begrenset til ett kriterium som kan anta to verdier: abonnent/ikke-abonnent, bestill/ ikke-bestill. På den annen side gjelder det få regler om hvordan forespørselen skal formuleres - den kan være muntlig, ordrik, knapp osv.

       Men forespørsler kan også formuleres svært fleksibelt. I et datamaskinbasert tekstsøkesystem kan f.eks. ethvert ord i den løpende teksten i dokumentene anvendes i forespørselen og kombineres til vilkårlig komplekse uttrykk. På den annen side gjelder det strenge regler for hvordan slike forespørsler skal formuleres - de må skrives inn på en terminal, bruke bestemte tegn osv.

       I karakteristikken av fleksibilitet ble det skilt mellom de kriteriene som kan anvendes i en forespørsel, og de verdiene kriteriene kan anta. Dette er ingen viktig sondring. Det er kanskje viktigere å se på hvor mange innganger det totalt er i et informasjonssystem enn hvilke typer av innganger dette totale antall er oppdelt i.

       En annen egenskap ved forespørselen er om den er en engangsforespørsel eller om den gjentas. Når forespørselen tar utgangspunkt i et aktuelt problem, vil den typisk være et engangsfenomen. I publikasjonssystemer, hvor det periodisk sendes ut f.eks. hefter, vil vanligvis forespørselen gjentas i et nærmere bestemt tidsrom (f.eks. så lenge brukeren betaler sitt abonnement). Denne egenskapen y ed forespørsler synes mindre viktig i forhold til denne fremstillingen.

       Foran er det flere ganger nevnt at forespørselen resulterer i at et utvalg dokumenter sendes brukeren. Hvordan utvalget skjer, bestemmes nettopp av de kriterier som informasjonssystemet tillater at - blir anvendt i forespørselen. Vanligvis vil mer enn ett dokument sendes, men det er ikke nødvendig. Vanligvis vil også dokumentet ha ett format bestemt av publiseringen - men visse systemer tillater at brukeren også spesifiserer format jfr. Bing/Harvold 1977:187-190.

       Et inntrykk av variasjonen i format vil man få når man tenker på ekstremene. På den ene siden f.eks. Lovsamlingen, en voluminøs, innbundet bok med tradisjonelt utstyr. På den andre siden dokumentpresentasjonen på en skjermterminal, hvor man kan bestemme hvor meget av dokumentet man ønsker å se (antall linjer på skjermen), eller hvilke deler av dokumentene man ønsker å se (f.eks. tittel).

Side 75

(2) Aktive og passive informasjonssystemer

       Foran under pkt. 1.2.4 (5) er det fremstilt hvordan man i utformingen av dokumenter vil tilføre det egenskaper som gjør det mulig for en bruker med utgangspunkt i et problem å finne frem til de dokumenter som kan være relevante. Det er imidlertid ikke alltid at informasjonssystemets utvalgsmekanisme er utformet slik at søkefunksjonen kan utnyttes direkte.

       Det typiske i dagens systemer er at senderen har stilt opp nokså strenge begrensninger for hva slags forespørsler utvalgsmekanismen skal behandle. Retstidende har f.eks. både alfabetiske og systematiske stikkordregister. Men redaksjonen vil nok motsette seg at en forespørsel ble formulert som en anmodning om å oversende de høyesterettsdommer fra de siste 25 år som var karakterisert ved et bestemt stikkord. Dette tillates ikke av redaksjonens utvalgsmekanisme. Mottakeren får formulere sin forespørsel som et abonnement eller en bestilling av tidligere årganger. Andre typer forespørsler er kvalifisert som « uvedkommende » eller « ugyldige » av utvalgsmekanismen.

       Dette gir en pekepinn om at kommunikasjonsprosessen sjelden er avsluttet når brukeren kommer inn i bildet. Informasjonssystemets formål er først og fremst å gi grunnlag for beslutninger. Det er åpenbart at den form for lite fleksible forespørsler som de fleste publiseringssystemer representerer, ikke er egnet til å karakterisere et konkret problem og dermed skille ut dokumenter egnet til å belyse løsningen av dette. En bruker med et aktuelt, rettslig problem vil sjelden finne det formålstjenlig å formulere forespørselen « jeg abonnerer fra nå av på Retstidene », eller « send meg de siste 25 årganger av Retstidende ». Det er imidlertid også klart at dette kan være en forberedelse til en mer problemorientert søking, hvor brukeren selv utnytter publikasjonens registre.

       Dette illustrerer en viktig sondring, sondringen mellom aktive og passive informasjonssystemer. Et aktivt informasjonssystem er et system som gjør det mulig for brukeren med utgangspunkt i et aktuelt problem å finne frem til relevante dokumenter. Det avgjørende er altså at aktive informasjonssystemer tillater problemorienterte forespørsler, noe som bl.a. forutsetter fleksible forespørsler. Et passivt system er et system hvor senderen ikke vedlikeholder en utvalgsmekanisme som tillater utvelgelse av dokumenter på grunnlag av problemorienterte forespørsler. Det er systemer mer beregnet på å forberede løsningen av problemet i den akutte situasjon. Derfor kan man i slike systemer nøye seg med å vedlikeholde utvalgsmekanismer som bare tillater lite fleksible forespørsler.

Side 76

       Ut fra det som er sagt foran, er det klart at informasjonssystemets formål nøye er knyttet til det aktive system. Det er først og fremst ved problemorienterte forespørsler at det f.eks gir mening å snakke om relevante dokumenter og beslutningsgrunnlag. Passive informasjonssystemer forutsetter derfor alltid senere og aktive deler av kommunikasjonsprosessen. Vanligvis vil det være brukeren selv som må gjennomføre denne aktive delen ved utnyttelse av de egenskaper ved dokumentene som ivaretar søkefunksjonen. Muligheten til aktiv bruk ligger altså innbakt i de dokumenter som gjøres tilgjengelig av det passive informasjonssystemet.

       Ved passive informasjonssystemer - typisk publikasjonssystemer som Retstidende og Lovsamlingen - forutsettes altså en senere aktiv bruk, hvor brukeren utnytter den søkefunksjon som er en del av dokumentene i det passive systemet. Denne todelingen mellom passive og aktive systemer peker frem mot at en ved den nærmere beskrivelsen kan finne det hensiktsmessig å foreta en funksjonell oppdeling, slik at man skiller ut det aktive og passive informasjonssystem som to delsystemer av den samme kommunikasjonsprosess. En slik oppdeling er skissert nedenfor i

Side 77

fig. 1/3/4, hvor det er tydeliggjort at det passive informasjonssystem er en forberedelse til aktiv bruk. Jfr. også nedenfor under pkt. 2.4, hvor to typiske versjoner av passive (publikasjonssystemer) og aktive (søkesystemer) er beskrevet.

1.3.4 Kvantitative aspekter ved informasjonssystemet

       Hittil har jeg sett på informasjonssystemet som foreholdet mellom senderen og en bruker. Ved beskrivelsen av et informasjonssystem vil det imidlertid også være interessant å karakterisere forholdet til en brukerkrets. I denne forbindelse blir særlig to forhold interessante: antall brukere og typer av brukere.

       Antall brukere vil indikeres av f.eks. antall abonnenter. Mer enn en indikasjon er dette imidlertid ikke. Det er f.eks godt mulig at flere brukere benytter seg av ett abonnent - f.eks. at man på et advokatkontor med flere advokater bare har ett abonnent på Retstidende. Visse abonnenter tar sikte på å betjene mer enn en bruker, dette gjelder naturligvis særlig for biblioteker og dokumentasjonstjenester.

       Typer av brukere vil også indikeres av abonnentene. Viktige sondringer er f.eks sondringen mellom offentlige og private abonnenter, institusjonelle og personlige abonnenter, jurister og ikke-jurister som abonnenter, andelen av biblioteksabonnementer, abonnentenes geografiske fordeling, spesifisering av den juridiske delen av abonnentene på profesjon (advokater, forvaltningstjenestemenn, dommere, rettsvitenskapsmenn m.v.). Det synes ingen grunn til å søke å gjennomføre en generell oppregning av de mulige inndelingene av abonnenter. Mulighetene er mange, og man må i praksis velge noen ganske få på grunnlag av arbeidshypoteser om det informasjonssystem som granskes.

       I aktive informasjonssystemer vil det også være interessant å få belyst hvor ofte og hva slags forespørsler stilles til systemet. Med dette utgangspunktet kan ytterligere analyser gjennomføres: hvilke typer brukere stiller hvilke typer forespørsler (forespørslene da inndelt etter f.eks rettsområde eller kompleksitet målt i antall ord), hvilke type forespørsler stilles hyppigst osv. Dette kan indikere noe om den nytte brukerne har av systemet: forespørslene i et aktivt system vil jo være et slags speilbilde

Side 78

av de problemene brukerne søker å løse. Derfor logger man i datamaskinbaserte systemer ofte forespørsler nettopp for å kunne si noe om hvorvidt systemene synes å virke tilfredsstillende.

1.4 Mottagersiden

1.4.1 Mottagersidens bruk

(1) Problem og interesse

       Mottageren er i det foregående ofte kalt « brukeren » - mottageren er ikke bare adressat for det utvalg av dokumenter som kommer fra senderen, han er også bruker av disse dokumentene, jfr. foran under pkt. 1.2.1. Bruken er intimt knyttet til selve formålet med kommunikasjonsprosessen, hele prosessens begrunnelse ligger i denne bruken. Derfor vil en vurdering av den bruk mottageren gjør av de utvalgte dokumenter stå sentralt i enhver vurdering av kommunikasjonsprosessen som helhet. Jeg har valgt å beskrive mottagersiden slik at bruken blir antydet.

Side 79

       Som beskrevet foran under pkt. 1.3 foranlediges oversendelsen av et utvalg dokumenter av mottagerens forespørsel.

       Forespørselen må springe ut av en motivering hos mottageren. Vanligvis vil forespørselen « koste » mottageren noe, et abonnement koster penger, et besøk i et bibliotek koster tid - selv det å slå opp i en lovsamling, vil koste brukeren litt bry. Jeg forutsetter altså at forespørselen må være « bryet verd »; brukeren forventer et visst utbytte av kommunikasjonsprosessen.

       Det synes hensiktsmessig å sondre mellom aktive og passive informasjonssystemer, og se hva slags motivasjon som i disse to typetilfellene ligger bak forespørselen.

       I et aktivt informasjonssystem springer forespørselen ut fra et rettslig problem. Brukeren arbeider med et problem som han mangler tilstrekkelig bakgrunnskunnskap for å løse. Ved å benytte seg av et informasjonssystem, vil han skaffe nærmere kunnskap om de aktuelle, rettslige normene på en måte juridisk metode foreskriver: ved tolkning av rettskildefaktorer. Anvendelsen av informasjonssystemet er da en strategi for å finne frem til mulig relevante rettskildefaktorer som kan gi den ønskede kunnskap om normene.

       I aktive informasjonssystem vil kostnaden ved bruken av systemet måles mot de behov brukeren har for informasjon i den aktuelle situasjon. Dette er en konkret vurdering hvor en rekke situasjonsmessige faktorer kommer inn, f.eks. om problemet er knyttet til en innflytelsesrik eller på annen måte viktig klient, og om problemet er knyttet til en høyeste- eller byrettsprosedyre osv.

       I passive informasjonssystemer mangler dette aktualiserte problemet.

Side 80

Årsaken til at brukeren her retter en forespørsel til senderen, er behovet for å være i beredskap. Som tidligere nevnt, forutsetter de fleste kommunikasjonsprosesser en passiv og en aktiv del av informasjonssystemet, og den aktive del er det brukeren selv som må stå for. Den aktive informasjonssøking er selvsagt « billigere » (målt i tid eller penger) hvis det nødvendige system er for hånden når problemet oppstår. Nettopp derfor har forespørselen i de passive systemer sin opprinnelse i noe mer generelt som jeg har valgt å kalle « interesse ».

       Denne interessen representerer brukerens forventninger om hvilke behov han vil få i fremtiden. Disse behov er intimt knyttet til brukerens valg av arbeidsområde. Innenfor sitt interesseområde vil brukeren kunne gjennomføre en prioritering mellom ulike informasjonssystem. En slik prioritering vil f.eks. ta som utgangspunkt hvor hyppig han antar at dokumenter i systemets samling vil være relevant for problemene, og hvilken vekt argumentene bygget på slike relevante dokumenter vil ha.

       Tilsammen kan det hevdes at dette bestemmer « salgbarheten » av passive informasjonssystem. Spesialiserte systemer vil lett begrense sin brukerkrets til spesialistene, de som identifiserer sitt interesseområde mer eller mindre med systemets dokumentasjonsområde. Men innenfor kretsen av spesialister vil det da telle både at dokumentene i samlingen hyppig vil være relevante og hvilken vekt de vil kunne ha i en argumentasjon. Med mindre spesialisering av informasjonssystemet, synker forventningene om at dokumenter i systemets samling hyppig vil bli relevante. Selv om brukerkretsen utvides, synker samtidig forventningene til samlingens « nytte » i en forstand. Dette kan kompenseres av at samlingen inneholder dokumenter som vil gi argumenter bygget på dem, stor vekt. I denne enkle betraktningen ligger forklaringen på at Lovsamlingen, Lovtidend og Retstidende kan være generelle samlinger, mens generelle samlinger for f.eks forskrifter eller praksis fra lagmanns-, by-eller herredsrettene er sjeldne.

       I forhold til betraktningene om salgbarhet, bør det gjøres klare reservasjoner. Det er naturligvis andre forhold enn brukerkretsens størrelse som er avgjørende når f.eks. det offentlige etablerer et informasjonssystem. Kunnskap om gjeldende rett kan ha vital betydning for dem det angår, selv om de utgjør en liten gruppe. Betraktninger som knytter seg til rettssikkerhetsidealet o.l. idealer i en rettsstat, vil sikkert dominere argumentasjonen når det offentlige eller en annen ansvarlig organisasjon vurderer etableringen av et nytt, rettslig informasjonssystem.

Side 81

(2) Tolkning og vurdering

       Forespørselen kan anses som en type inndata til informasjonssystemet. I systemet foranlediger forespørselen et utvalg av dokumenter, og dette utvalget formidles til brukeren. Det er når dette utvalget kommer frem, at denne skal gjøre bruk av dokumentene.

       Igjen synes det hensiktsmessig å sondre mellom passive og aktive informasjonssystemer.

       I de aktive informasjonssystemene sitter brukeren med et uløst, rettslig problem som foranlediget forespørselen. Når han mottar utvalget av dokumenter, vil han straks vurdere hvorvidt disse dokumentene er relevante i forhold til det aktuelle problem. Denne vurderingen kan karakteriseres som en foreløpig tolkning med hensyn på fakta, jfr. Bing., 1975:15-17. Brukeren skiller de relevante dokumenter fra de ikke-relevante, og bearbeider så de relevante dokumentene videre. Dette skjer i forbindelse med den beslutningsprosess som knytter seg til det aktuelle, rettslige problem. Brukeren vil utnytte informasjonen i rettskildefaktorene i sin argumentasjon om hvilke rettslige normer som skal anvendes for løsning av problemet.

       Brukeren får informasjon eller kunnskap om de rettslige normene gjennom tolkningen av de utvalgte dokumentene. Dette er naturligvis en læringsprosess, brukeren vinner ny innsikt i de rettslige normene og dermed den rettslige bedømmelsen av det aktuelle problem, gjennom denne tolkningen. Dette kan lett lede brukeren til å innse at hans første forespørsel var utilstrekkelig. Forespørselen burde vært formulert anderledes, slik hans nyvunne innsikt har lært ham.

       Dette kan føre til at brukeren formulerer en ny forespørsel, og finner frem til et nytt utvalg dokumenter - og denne prosessen gjentas inntil brukeren er fornøyd eller anser det som sikkert at informasjonssystemets dokumentsamling ikke inneholder flere relevante dokumenter. I denne forstand er bruken av aktive informasjonssystemer typisk iterativ - prosessen gjentas flere ganger.

       I praksis vil imidlertid brukeren ofte finne det nødvendig å avbryte denne iterative prosessen før han er fornøyd eller har uttømt dokumentsamlingen.

Side 82

Dette har sin årsak i de kostnader som bruken av systemet er forbundet med. Disse kostnadene er situasjonsbetinget - det forhold at brukeren fant det « bryet verd » å benytte systemet en gang, vil ikke si at vurderingen faller likedan ut neste gang. Situasjonen er jo da ikke lenger den samme: første gangs bruk av systemet kostet f.eks. penger, og klienten er uvillig til å anvende mer på informasjonssøking. Eller like praktisk: bruken av systemet har kostet tid, og brukeren har ikke tid nok til å anvende systemet en ny omgang - f.eks. kommer problemet opp i form av en sak for retten før brukeren kan regne med å få et nytt utvalg dokumenter tilsendt.

       I aktive systemer fører altså tolkning av de utvalgte dokumenter til dypere norminnsikt hos brukeren, og brukeren utnytter denne norminnsikt i forbindelse med løsningen av det aktuelle problem.

       I passive systemer mangler et aktualisert, rettslig problem. På grunn av sine forventninger om fremtidige behov - sin interesse - har brukeren likevel rettet forespørsel til systemet, en forespørsel som fører til at brukeren mottar et utvalg av dokumenter.

       Man kunne tenke seg at brukeren da ganske enkelt arkiverte dokumentene i påvente av at de forutsette problem skulle realiseres. Slik er det vel også ofte i praksis. Det eneste brukeren da har oppnådd gjennom sin forutseendhet, er å redusere kostnadene i forbindelse med den aktive bruken av informasjonssystemet. En slik forberedelse er selvsagt nødvendig for de fleste brukere som ofte er avhengig av at den aktive bruken av informasjonssystemet kan skje på kort tid.

       Likevel er det realistisk å tro at brukeren også utnytter utvalget av dokumenter til et annet formål. Dette utvalget representerer en oppdatering av informasjonssystemets dokumentsamling. Behovet for en oppdatering av samlingen inntrer når det skjer endringer i rettstilstanden, dvs. når det blir produsert nye rettskildefaktorer innen det området informasjonssystemet dokumenterer. I praksis vil altså brukeren, når han mottar utvalget av dokumenter, samtidig få et varsel om at det er skjedd endringer. Dette visste han kanskje fra før (f.eks vet advokater at Høyesterett kontinuerlig treffer nye avgjørelser), men like fullt gir da utvalget av dokumenter brukeren en mulighet til å sette seg inn i disse endringene. Ettersom brukerens forespørsel i det passive informasjonssystem bygger på at systemets dokumentasjonsområde og hans interesseområde overlapper hverandre, er det naturlig at brukeren ønsker å sette seg inn i hvilke endringer som er skjedd på det område han arbeider innenfor.

       Som en naturlig del av det passive informasjonssystem inngår derfor brukerens vurdering av dokumentene ved mottagelsen. Denne vurdering

Side 83

tar sikte på å ajourføre brukerens bakgrunnskunnskap. Innenfor sitt interesseområde ønsker brukeren naturligvis at hans bakgrunnskunnskap skal være aktuell, at den skal reflektere gjeldende rett.

       Dette innslaget av læring er viktig i de passive informasjonssystemer. Det viser at - innenfor brukerens interesseområde - tjener de passive informasjonssystemer et bekjentgjøringsformål. Særskilte tiltak for å gjøre advokater og andre jurister, som allerede utnytter passive informasjonssystemer, kjent med endringer i rettssystemet, vil derfor ikke være nødvendig. De passive informasjonssystemer oppfyller denne funksjonen nærmest som en bivirkning.

1.4.2 Tilgjengelighet

(1) Tilgjengelighetsfaktorer

       Hittil i fremstillingen har det vært underforstått at den har vært knyttet til ett informasjonssystem. Det er beskrevet hvordan rettskildefaktorer blir valgt ut og tilrettelagt for dokumentasjon i et informasjonssystem, og hvordan brukeren benytter seg av dette informasjonssystemet. Svært mye av den litteratur som foreligger om rettslige informasjonssystemer er begrenset til dette perspektivet: utforming og bruk av ett enkelt informasjonssystem. Dette perspektivet er selvsagt naturlig for eksempel for de som står bak lansering av en ny informasjonstjeneste, det være seg et privat forlag eller en offentlig organisasjon.

       Brukeren benytter seg imidlertid aldri av bare ett informasjonssystem. En norsk, almenpraktiserende advokat vil f.eks benytte Lovsamlingen, Lovtidende et stort sett juridiske bøker, domssamlinger, tidsskrift osv., kanskje supplert med arkiv med egne notater og betenkninger.

       Som beskrevet foran, vil brukeren vedlikeholde passive informasjonssystemer innenfor sitt interesseområde. Ved å abonnere på eller knytte seg til informasjonssystemer, bygges det opp et brukerkonstruert informasjonssystem, hvor alle de « ferdigkjøpte » systemene inngår som delsystem. Legger man sammen dokumentasjonsområdene til de systemer som brukeren har skaffet seg adgang til, vil disse overlappe eller dekke brukerens interesseområde. Det vil kanskje være deler av interesseområdet som er utilfredsstillende dekket, men brukeren vil - må man gå ut fra - forsøke å bruke de ressurser han har tilgjengelig på en slik måte at interesseområdet blir best mulig dekket.

       Sett fra brukerens synsvinkel benyttes altså de informasjonssystemer som tilbys, og de som han eventuelt selv etablerer og vedlikeholder, til å

Side 84

skape et nytt, sammensatt og brukerkonstruert informasjonssystem hvor dokumentasjonsområdet står i et nært forhold til brukerens interesseområdet. Det er ingenting i veien for at nettopp dette brukerspesifikke informajonssystemet blir kalt « ett system ». Det forhold at dette ene system kan oppløses i en rekke enkeltsystem, illustrerer bare at vi nå har forandret perspektiv på de rettslige kommunikasjonsprosessene. I stedet for å ta utgangspunkt i en sender, tar man nå utgangspunkt i en mottager.

       Imidlertid er det brukerkonstruerte systemet nokså sammensatt, og man må utvikle andre synspunkter for å beskrive og vurdere det i forhold til de synspunkter som er utviklet foran.

       Ett forhold ville være sammenhengen mellom interesseområde og dokumentasjonsområde. Dette omtales gjerne som « dekningsgrad » ( « coverage »), og blir diskutert nedenfor under pkt. 2.1 i sammenheng med et annet mål for dokumentsamlingen - « representativitet ».

       Et annet forhold vil være kostnader (i vid forstand) ved bruk av det brukerkonstruerte informasjonssystemet. Som antydet foran, vil abonnement på et passivt informasjonssystem oppfattes som en forberedelse til senere aktiv bruk. Brukeren investerer altså en viss sum i vedlikehold av sine informajonssystemer. Tenker man seg denne summen fordelt på hver sak brukeren behandler, vil man få en fast kostnad til informasjonstjenester.

       I tillegg vil det ved arbeidet med den enkelte sak kunne bli behov for å innhente informasjon: leting etter litteratur, dommer osv. Dette vil ta tid, av og til vil det også koste penger: brukeren må kjøpe en ny bok, bruke penger på tilknytning til en datamaskin for gjenfinning av mulig relevant materiale osv.

       I dette underavsnittet er det nettopp disse kostnadene som skal diskutertes og brukes som et samlende perspektiv på brukersituasjonen. Med utgangspunktet i sammenhengen mellom kostnader og tilgang på rettslig dokumentasjon - tilgjengelighet - vil det bli gitt synspunkter på forhold mellom brukersituasjon og informasjonssystemet.

       Det bør understrekes at det på ingen måte er noen fullstendig drøftelse. For det første vil det senere i fremstillingen bli tatt opp visse forhold som supplerer drøftelsen, og som benytter de begreper og synspunkter som er utviklet i dette underavsnittet, jfr. særlig nedenfor under pkt. 2.3.3 (brukerforskning om tilgjengelighetsfaktorer), pkt. 3.3.5 (forutberegnelighet og tilgjengelighetsdiskriminering), og pkt. 3.5.2 (tilgjengelighetsendringer og effektivisering). For det andre synes det som om det ville være mulig å videreutvikle resonnementene til en slags « brukerorientert teori om rettslige informasjonssystemer ». Det ville sprenge

Side 85

rammen for denne fremstillingen å forsøke å gjennomføre en slik videreutvikling. Antydningen får derfor bli liggende som en understrekning av den betydning jeg legger på nettopp de synspunkter som utvikles i dette underavsnittet.

       De forhold som skaper kostnader ved bruk av et informasjonssystem, vil jeg kalle tilgjengelighetsfaktorer. Uttrykket er hentet fra Blekeli 1974:30-32. Tilgjengelighetsfaktorer er like mangfoldige som alle de trivielle og prinsipielle forhold som skaper kostnader og krever tid ved bruk av bøker, bibliotek, arkiv osv. Det kan være mangelen på skikkelige registre i en bok, tiden det tar å finne frem til boken eller gå til biblioteket hvor boken er oppstilt, osv. Tilgjengelighetsfaktorene kan grupperes på mange måter - nedenfor har jeg gruppert dem i to løst bestemte kategorier, situasjonsbestemte og formelle tilgjengelighetsfaktorer. Det bør understrekes at det egentlig ikke er noen kategorisering som gjennomføres i dette avsnittet, det er snarere en eksemplifisering for å gjøre kjent hva slags forhold det siktes til med uttrykket « tilgjengelighetsfaktorer ».

       Situasjonsbestemte tilgjengelighetsfaktorer betegner forhold som oppleves kanskje mer som praktiske, irriterende problemer enn kostnader ved bruk av et informasjonssystem. Et typisk eksempel er avstand - hvis et informasjonssystem ikke er tilgjengelig fra brukerens egen arbeidsplass, må brukeren oppsøke systemet. Det kan være at han må gå til bokhyllen på sitt eget kontor, gå til institusjonens felles bibliotek, oppsøke et arkiv som vedlikeholdes ved hans egen eller en annen

Side 86

institusjon, få hjelp til å låne boken fra et bibliotek et annet sted i landet osv. Man kan være fristet til å formulere en slags lov om rettskildebruk, som sier at kostnadene stiger og bruken synker proporsjonalt med avstanden mellom brukerens skrivebord og informasjonssystemet. Kostnaden vil i dette tilfellet vanligvis være forlenget saksbehandlingstid.

       Undersøkelser av rettskildebruk i forvaltningen har vist hvordan avstand spiller inn som en viktig tilgjengelighetsfaktor, jfr. Bing/Harvold 1973:276 og Føyen/Harboe/Lie 1973:92.

       Andre situasjonsbestemte tilgjengelighetsfaktorer knytter seg til hvor lett det er å bruke dokumentene - f.eks. om de er utydelig skrevet, eller skrevet med tegn (gotiske bokstaver) eller på et språk som er vanskelig å forstå. Det kan være kompliserte søkesystemer, f.eks. en intrikat systematikk i et løsbladsystem eller vanskelighetene med å formulere en forespørsel etter reglene for utvalgsmekanismen i et datamaskinbasert informasjonssystem.

       Et kuriøst eksempel gis av Føyen/Harboe/Lie 1973:49.

       Enkelte tilgjengelighetsfaktorer representerer direkte økonomisk utlegg. Eksempler er de faste kostnadene til å vedlikeholde det brukerkonstruerte informasjonssystemets dokumentsamling: abonnenter, innbinding, utgifter til vedlikehold av registre osv. Et datamaskinbasert system forutsetter også faste kostnader, f.eks. til anskaffelse av terminal. Her vil også direkte utgifter vanligvis påløpe når brukeren anvender tid til å finne mulig relevant materiale i en aktuell sak: det datamaskinbaserte systemet vil ha variable kostnader knyttet til bruk av telelinjer og datamaskinen.

       I fremstillingen nedenfor (også i del II) vil det bli gitt mange eksempler på slike situasjonsbestemte tilgjengelighetsfaktorer.

       Formelle tilgjengelighetsfaktorer betegner det forhold at en norm avskjærer bruken av bestemte informasjonssystemer. I utgangspunktet synes det kanskje overraskende at det finnes normer som hindrer en bestemt bruker eller en bestemt brukergruppe å utnytte bestemte informasjonssystmer.

Side 87

Men selv om det er få normer av denne typen, er de langt fra sjeldne. Et typisk eksempel er forvaltningens presedensarkiv, som ofte inneholder personlige opplysninger underlagt taushetsplikt. Forvaltningsorganet står da selvsagt ikke fritt til å gjøre disse arkivene tilgjengelig for interesserte brukere, selv om det er den rettslige - og ikke personlige - informasjonen i dokumentene som interesserer rettskildebrukeren. Generelt sett vil dessuten ikke forvaltningens presedensarkiv være underlagt offentlighetsprinsippet, og man har derfor ikke noen rett til å få adgang til slike informasjonssystemer selv i situasjoner hvor taushetspliktbestemmelser ikke skaper problemer. Dette siste aspektet vil bli behandlet noe nærmere nedenfor i pkt. 3.3.5, jfr. også del II, pkt. 5 og 8 (6) om presedensarkiv for Trygderettens kjennelser.

       Man ser at det er en prinsipiell forskjell mellom situasjonsbestemte og formelle tilgjengelighetsfaktorer. De situasjonsbestemte faktorene vil kunne overkommes ved at brukeren anvender større ressurser i den enkelte sak - de lar seg redusere til et kostnadsproblem. De formelle faktorene lar seg imidlertid ikke overkomme ved at brukeren anvender større ressurser - det er selve utformingen av informasjonssystemet, og de normer som regulerer bruken av systemet og dets dokumentsamling, som reduserer tilgjengeligheten. Dette vil måtte få visse konsekvenser for den videre diskusjon, hvor de formelle tilgjengelighetsfaktorene må holdes utenfor der hvor forutsetningen er at tilgjengeligheten bedres ved høyere kostnader. Den type med redusert tilgjengelighet som skapes av de formelle faktorene er imidlertid nokså overblikkbar, og det må derfor være akseptabelt at man på denne måten skiller diskusjonen. I pkt. (4) nedenfor vil formelle tilgjengelighetsfaktorer igjen kort bli streifet.

(2) Tilgjengelig dokumentsamling

       Utgangspunktet for diskusjonen i dette underavsnittet, er det brukerkonstruerte, sammensatte informasjonssystemet. Et av de forhold som ellers er diskutert i forbindelse med informasjonssystemer, er « dokumentsamling », dvs. de dokumenter som gjøres tilgjengelig gjennom et bestemt informasjonssystem. Når man tar utgangspunkt i sendersiden, er det ofte svært trivielt å konstatere hva som er et informajonssystems dokumentsamling: for Retstidende er dokumentsamlingen de publiserte avgjørelsene; for et datamaskinbasert system vil dokumentsamlingen være de dokumenter som faktisk lagres i systemet i maskinlesbar form osv. Med utgangspunkt i sendersiden er det altså i praksis enkelt å bestemme et systems dokumentsamling. Eksempler på dette vil bli gitt nedenfor i del II.

Side 88

       Når man tar utgangspunkt i brukersiden, og ser på det brukerkonstruerte informasjonssystemet, mister dokumentsamlingen sine skarpe konturer. Det er klart at den omfatter de bøker, tidsskrifter osv. som brukeren har i umiddelbar nærhet av sin egen arbeidsplass. Det vil være naturlig å se det bibliotek som kompanjongene i et advokatfirma har opprettet i fellesskap, og stilt opp i et eget leseværelse, som del av deres brukerkonstruerte informasjonssystem. Men er det like naturlig å se Universitetsbibliotekets samling som del av en juridisk professors informasjonssystem? En bruker vil alltid kunne utvide sin informasjonssøking til nye boksamlinger, nye arkiv.

       Hvis man ser bort fra de hindringer som skapes av formelle tilgjengelighetsfaktorer, vil man se at det egentlig ikke er noen grense for hvor mye materiale som en bruker kan trekke inn i sine undersøkelser. Det er derfor vanskelig å oppfatte « dokumentsamling » helt på samme måte som i forhold til de sender-bestemte informasjonssystemer.

       For å komme nærmere dette spørsmålet, er det hensiktsmessig å ta utgangspunkt i den sammenhengen mellom kostnader og tilgang til dokumenter som ble antydet foran under (1). Det vil alltid være knyttet kostnader til bruk av informasjonssystemene. En enkel sammenheng mellom kostnader og de dokumenter som blir tilgjengelig, kan skisseres som i fig. 1/4/2:

Side 89

       Fig. 1/4/2 gir uttrykk for en enkel antagelse om sammenhengen mellom kostnader og den tilgjengelige dokumentsamling: Jo større kostnader en bruker anvender på informasjonssøking, desto større dokumentsamling blir tilgjengelig. Ved en kostnadsramme på « X », som illustrert i figuren, vil en dokumentsamling med volum « A » være tilgjengelig. Denne sammenhengen er nokså nærliggende - jo mer tid og jo mer penger f.eks. en advokat har tilgjengelig for informasjonssøking i en bestemt sak, jo større materiale vil han kunne trekke inn og bygge sin argumentasjon på.

       Som antydet foran under (1), er det naturlig å skille mellom faste og variable kostnader.

       De faste kostnadene er direkte og indirekte utgifter til vedlikehold av informasjonssystemer. De omfatter utgifter til abonnement på tidsskrifter og domssamlinger, innkjøp av bøker og materiell til biblioteket osv. De omfatter også kostnadene til å organisere og vedlikeholde et bibliotek eller arkiv. I mange tilfeller er dette små kostnader, ettersom det ikke tar mye tid å stille bøker på riktig plass i hyllene etter et enkelt system, sortere løsblad inn på riktig måte i ringpermer m.v. Imidlertid er det ikke sjelden nokså store indirekte kostnader i forbindelse med vedlikehold av arkiv o.l. - i forvaltningen er det flere eksempler på at vedlikehold av en institusjons presedensarkiv krever mesteparten av en full stilling, noe som gjør de faste kostnadene ved vedlikehold av informasjonssystemet nokså høye.

       De faste kostnadene må fordeles på det totale antall saker som en bruker behandler. Dette er en kalkulatorisk størrelse, og det kan være vanskelig å bestemme den. Men i utgangspunktet er det et enkelt regnestykke: de totale faste kostnadene (som det altså kan være vanskelig å bestemme) innen en periode fordeles på antall saker innen samme periode. I fig. 1/4/2 er de faste kostnadene representert ved « Y ».

       Konsekvensen av dette resonnementet, er at visse kostnader for informasjonssøking faktisk vil knytte seg til enhver sak, selv om brukeren løser saken på grunnlag av sin bakgrunnskunnskap og derfor faktisk avstår fra informasjonssøking i den aktuelle saken.

       I den enkelte sak vil det påløpe variable kostnader ved bruk av informasjonssystemet. Dette vil først og fremst være representert ved den tid som brukeren må anvende på informasjonssøking.

       I forbindelse med en bestemt sak, vil brukeren måtte gjennomføre en rekke forskjellige aktiviteter - f.eks. må han ha konferanser med sin klient og andre berørte personer, samtaler med kollegaer om problemet, skriving av notater og brev i forbindelse med saken osv. Det kreves kostnader for å gjennomføre alle disse aktivitetene. Men det er åpenbart at ikke disse kostnadene kan regnes som kostnader som påløper ved bruk av informasjonssystemet. Det er flere ganger blitt understreket at bruk av informasjonssystemet er intimt knyttet til andre deler av den juridiske beslutningsprosess, og at det kan være vanskelig å bestemme hvor f.eks. leting etter mulig relevante rettskildefaktorer slutter og tolkning av de funne faktorene begynner.

       Innenfor en total kostnadsramme, vil brukeren måtte prioritere mellom forskjellige aktiviteter knyttet til saksbehandlingen. Brukeren må f.eks. - gitt en total kostnadsramme - vurdere nytten av ytterligere informasjonssøking mot kostnadene for et nærmere og tidskrevende studium av de dokumenter som allerede er funnet. Frigjøring av større kostnader for bruk av informasjonssystemer behøver derfor ikke å forutsette en øking av den totale kostnadsramme for hver sak, men kan følge av en systematisk omprioritering fra brukerens side hvor kostnadene til andre aktiviteter blir redusert.

       Den variable kostnad er her nærmest diskutert med eksemplet « tid » for øye. Men det finnes selvsagt andre eksempler - direkte utgifter til datamaskinkapasitet eller telesamband ved bruk av et datamaskinbasert informasjonssystem, bruk av medhjelpere i og utenfor sin egen institusjon osv.

       Den kostnadsramme som er tilgjengelig når brukeren skal overvinne tilgjengelighetsfaktorer, vil selvsagt også være avhengig av hvor stor den totale kostnadsramme for behandling av en sak vil være. Dette er igjen avhengig av en rekke forhold. Brukeren vil f.eks. legge vekt på hvem som er hans klient - har han en innflytelsesrik klient, som også kan betale for ekstensiv bruk av informasjonssystemer, vil kostnadsrammen øke og den tilgjengelige dokumentsamling med den. Brukerundersøkelser har vist at det legges vekt på klientens betydning når advokater bestemmer hvor mye som skal benyttes til bruk av informasjonssystemer, jfr. Lang 1972:7-8.

       Resonnementet til nå har bygget på sammenheng mellom dokumentsamling og kostnader. For å løse et juridisk problem, er det imidlertid

Side 92

informasjon brukeren trenger. Imidlertid er det ytterst vanskelig å måle sammenhengen mellom kostnader og informasjon, bl.a. fordi at det ikke finnes noe akseptert mål for informasjon med unntak av det formelle målet « bit » som er utviklet i forbindelse med Shannons informasjonsteori, jfr. Flowerdew/Whitehead 1975 og foran under pkt. 1.3.2 (2).

       Man vil kunne gå ut fra at brukeren får mer informasjon jo flere dokumenter han leser. Innenfor rammen av den tilgjengelige dokumentsamling, vil det være naturlig å tenke seg at brukeren i begynnelsen får mye relevant informasjon utav dokumentene - dvs. lærer mye - og at etterhvert reduseres utbyttet. Sammenhengen kan illustreres med et enkelt diagram, jfr. fig. 1/4/3.

       Dette gir et teoretisk bilde av en rasjonell informasjonssøking innenfor rammen av en tilgjengelig dokumentsamling: brukeren skal fortsette å søke etter informasjon inntil økingen i relevant informasjon (grensenytten) blir lik kostnadene ved øking i relevant informasjon (grensekostnadene). Søker man videre, vil kostnadene overstige nytten.

       Åpenbart vil det være mange forhold som bestemmer brukerens mulighet til å finne argumenter blant relevante rettskildefaktorer. F.eks. er sikkert brukerens evne til å tolke dokumenter et vel så viktig forhold som hvilke dokumenter brukeren har adgang til. Hvis man tenkte seg to brukere, A og B, hvor den ene er illustrert av kurven i fig. 1/4/3, mens den

Side 93

andre var bedre utrustet med hensyn til bakgrunnskunnskap og evne til å utnytte dokumentene i en juridisk argumentasjon, vil bruker B innen samme tilgjengelige dokumentsamling, og med samme kostnadsbilde kunne ha en gunstigere informasjonssituasjon - illustrert ved fig. 1/4/4. Resonnementet ovenfor, hvor grensekostnad og grensenytte er sammenlignet, er nokså teoretisk og forutsetter bl.a. at nytte av å finne rettslig informasjon kan måles på samme måte som kostnadene ved å finne den. Dette er en forutsetning som man i alle fall må argumentere for - en argumentasjon som er holdt utenfor i denne fremstillingen.

       Men resonnementet kan også være en påminnelse om at brukerens informasjonssystem ikke er konstruert rent tilfeldig. Når brukeren begynner sin informasjonssøking, vil han selvsagt begynne med de informasjonssystemer som er lettest tilgjengelig, og som med høyest sannsynlighet vil inneholde relevante dokumenter. Dette vil nettopp være informasjonssystemer som brukeren selv vedlikeholder ved sin egen arbeidsplass, nettopp de systemer som skaper faste kostnader. Eksempler kan være Utvalget for en skatteretts jurist: et passivt informasjonssystem som skatterettsjuristen vedlikeholder som en forberedelse til senere aktiv bruk.

       Hvis man tenker seg en bruker som gjør best mulig bruk av sine ressurser, vil denne brukeren først utnytte de informasjonssystem som i forhold til problemet har stor sannsynlighet for å inneholde relevante dokumenter. Dette vil kunne være et forskjellig informasjonssystem fra gang til gang. Den tilgjengelige dokumentsamling betegner da den samling som informasjonssystemet gir tilgang til og forespørsler retten mot, for senere utskilling av et utvalg dokumenter for relevansvurdering. Egentlig er altså ikke kurven glatt, slik som fremstilt i fig. 1/4/2; den tilgjengelige dokumentsamling øker i små sprang etter hvert som nye del-systemer av det brukerkonstruerte informasjonssystemet aktiveres. Innen hvert trinn øker kurven likevel på grunn av de variable kostnadene ved bruk av informasjonssystemet. Denne ujevnheten må det imidlertid være tillatt å forenkle ved slike skjematiske fremstillinger som illustrert i dette underavsnittet.

       Imidlertid peker resonnementet foran på et annet trekk ved den kurven som er illustrert i fig. 1/4/2. Hvis man legger gjennomsnittsbetraktninger til grunn, vil brukeren i begynnelsen ta i bruk informasjonssystemer innenfor sitt interesseområde som han har lett tilgang til - de bøker, tidsskrifter, arkiv osv. som finnes ved hans egen arbeidsplass. Hyppig vil sannsynligvis den nødvendige informasjon for å løse problemene finnes innenfor den dokumentsamlingen han slik får tilgang til. Hvis han finner det nødvendig eller ønskelig å utvide dokumentsamling

Side 94

ytterligere, vil han imidlertid måtte fjerne seg stadig mer fra sin lokale samling, og trekke inn bibliotek, arkiv m.v. ved andre institusjoner.

       Det typiske vil altså være en situasjon hvor grensekostnadene nokså raskt øker fra et lavt til et relativt høyere nivå. Man får en kostnadskurve som ikke er glatt, slik som illustrert av fig. 1/4/2, men som får en karakteristisk knekk. Denne knekken markerer overgangen fra brukerens lokale samling til fjernere samlinger. Den reviderte kurven kan illustreres av fig. 1/4/5.

       Foran er tilgjengelig dokumentsamling i forhold til det brukerkonstruerte informasjonssystemet bestemt utfra en kostnadsramme, som - knyttet til en kurve som viser sammenheng mellom kostnader og tilgjengelig dokumentsamling for denne spesielle brukeren - vil gi tilgang til en viss dokumentsamling. Dette vil det i praksis være vanskelig å gjøre operasjonelt. Men forholdet illustrert av fig. 1/4/5 viser et alternativ. Innholdet i den lokale dokumentsamling vil vanligvis være nokså lett konstaterbart som innholdet i bibliotek, arkiv osv. i brukerens umiddelbare nærhet. I prinsippet danner ikke dette noen grense for den dokumentsamling brukeren kan trekke inn i arbeidet med en konkret sak. Men resonnementet ovenfor viser at det typisk vil skje en relativt sterk øking i grensekostnadene når materiale utenfor denne samlingen trekkes inn. Derfor kan man vanligvis gå ut fra at brukeren i de fleste tilfeller vil finne tilstrekkelig informasjon innenfor rammen av den lokale dokumentsamling. Dette kan derfor gi en nokså konkret indikasjon på hva som kan oppfattes som denne brukerens tilgjengelige dokumentsamling. Denne oppfatningen har også vært lagt til grunn i flere brukerundersøkelser -

Side 95

bl.a. Bing/Harvold 1973:202-305 og Føyen/Harboe/Lie 1973 - ut fra en mer intuitiv enn den som er forsøkt gitt foran.

       Faste kostnader for vedlikehold av informasjonssystemet kan oppfattes som en strategi for reduksjon av variable kostnader i tilknytning til den aktuelle sak. Dette gjør det faktisk mulig å stille opp et regnestykke som kan bestemme når det er rasjonelt å abonnere på et juridisk tidsskrift (eller knytte seg til et annet passivt informasjonssystem) i forhold til det å oppsøke bibliotek e.lign. for å bruke informasjonssystemet når behovet oppstår.

        j=m

V = &8721; ( i_j + ( y_j - x_j ) n_j ) / ( 1 + r_j )

        j=0

(3) Forhold som bestemmer kostnadskurven

       Foran under (2) ble den enkle sammenhengen mellom kostnader og tilgjengelig dokumentsamling illustrert i fig. 1/4/2 utviklet noe videre. Utgangspunktet var to nærliggende antagelser: For det første at brukeren vil konstruere sitt informasjonssystem slik at dets dokumentasjonsområde overlapper hans interesseområde. For det andre at brukeren først utnytter de informasjonssystem som er lettest tilgjengelig og gir størst sannsynlighet for gjenfinning av relevante dokumenter.

       Med utgangspunkt i disse to antagelsene ble det argumentert for at kostnadskurven ville ha en karakteristisk knekk som betegnet overgang fra den lokale dokumentsamling omgitt av lave tilgjengelighetsfaktorer til fjernere dokumentsamlinger omgitt av høyere tilgjengelighetsfaktorer. Dette er illustrert i fig. 1/4/5, hvor kurven er « glattet ut » (jfr. fremstillingen ovenfor), og hvor knekken også er markert skarpere enn den glidende overgangen fra lavere mot høyere tilgjengelighetsfaktorer skulle betinge.

Side 96

       Denne rekapitaluasjonen av enkelte elementer i resonnementet foran under (2) tar sikte på å vise at det er mulig å drøfte egenskaper ved den antydete kostnadskurven uten egentlig å ha empirisk grunnlag for å si noe om dens nærmere form eller leie. I dette avsnittet skal det nettopp antydes visse typiske situasjonsbestemte tilgjengelighetsfaktorer som det kan antas at bestemmer kostnadskurven. Det blir kanskje mer åpninger enn avslutninger - man skal være noe tilbakeholden med å diskutere i detalj og trekke konsekvenser av en modell som kanskje er både abstrakt og teoretisk.

       Et forhold som åpenbart vil ha betydning for kostnadskurven, er størrelsen av de totale, faste kostnader.

       Dette vil for det første bestemme hvor høy andel faste kostnader skal beregnes etter en fordeling på sakene, den kalkulatoriske størrelsen som er markert med « Y » i fig. 1/4/2. Men i tillegg synes det som om det gjennomsnittlig vil være en bestemt sammenheng mellom størrelsen av de totale, faste kostnadene og størrelsen av den lokale dokumentsamling. Nå er dokumentsamlingen akkumulert over tid (sml. foran under pkt. 1.2.6). Det er altså ingen nødvendig sammenheng mellom høye kostnader til vedlikehold av det brukerkonstruerte informasjonssystemet og den lokale dokumentsamling: En advokat i ferd med å etablere seg kan ha forholdsvis høye kostnader uten å ha fått samlet seg noe stort bibliotek i løpet av et par-tre år; en annen kan ha overtatt sin forgjengers omfangsrike juridiske bibliotek svært rimelig, og ha mer beskjedne kostnader til å holde dette ved like.

       Disse forbeholdene er nødvendig å ta, men likevel synes det nærliggende å anta at det er en typisk sammenheng mellom høye faste kostnader og omfanget av den lokale dokumentsamling.

       Foran er det gjort rede for hvorfor kostnadskurven stiger brattere ved overgang fra lokal til andre dokumentsamlinger. Men også stigningen av kurven før knekken, i den flatere delen antydet i fig. 1/4/5, er interessant. Og flere forhold må antas å være bestemmende for denne stigningen.

       For det første selve størrelsen av den lokale dokumentsamling. Det er nærliggende å anta at det er mer kostnadskrevende å benytte et stort bibliotek, arkiv m.v. enn et lite. Det er også alminnelig antatt for informasjonssystemer at kostnadene stiger progressivt når mer informasjon utnyttes (sml. Langefors 1970:227).

       Dette står altså også i en typisk sammenheng med det første forhold

Side 97

som ble nevnt: de totale kostnader til vedlikehold. Med økende totale kostnader den lokale dokumentsamling øke, og dermed vil den flate delen av kurven forlenges og samtidig bli forholdsvis brattere.

       For det andre er det nærliggende å anta at selve brukerens organisasjon har betydning for de variable kostnadene. Det vil typisk være forbundet med større kostnader å utnytte informasjonssystemer i en stor enn i en liten organisasjon. Dette kommer av at visse situasjonsbestemte tilgjengelighetsfaktorer typisk vil øke i en stor organisasjon: det blir lenger avstand til det sted informasjonssystemet må benyttes, det vil oftere skje at en bok man trenger allerede benyttes av noen andre osv.

       For det tredje er det nærliggende å anta at selve søkefunksjonens effektivitet i det brukerkonstruerte informasjonssystem har betydning for de variable kostnader. Hvis brukeren benytter seg av et bibliotek med god orden i hyllene, vil kostnadene være forholdsvis lave. Hvis brukeren må benytte seg av arkiv med mangelfulle registre og hvor det er vanskelig å finne frem, vil kostnadene være forholdsvis høye.

       Man ser at disse enkle antagelsene har skapt et slags utgangspunkt for resonnementer omkring brukerens informasjonssituasjon: jo større lokal samling, desto høyere variable kostnader; jo større brukerorganisasjon, desto høyere variable kostnader; jo dårligere søkefunksjon, desto høyere variable kostnader.

       Det er fristende å antyde at disse antagelsene tegner omrisset av to typiske juridiske brukermiljø - nemlig forvaltnings juristens og advokatens. Det minnes om at resonnementet er både generalisert og forenklet - men det kan kanskje likevel være fruktbart nettopp å stille disse to typiske brukerne opp mot hverandre.

       Man kan som utgangspunkt forsøke å resonnere over hvor store totale kostnader som typisk anvendes ved et advokatkontor og ved et forvaltningsorgan til vedlikehold av det brukerkonstruerte informasjonssystem. Igjen vet man ikke hvordan dette forholdet er, men det er kjent at forvaltningsorganer ofte er underlagt strenge budsjettmessige begrensninger for innkjøp av litteratur m.v., sml. kritikken i Forundersøkelse 1974:26-27,30. Advokater vil kanskje være mer disponert for kjøp av juridisk litteratur, bl.a. på grunn av skattereglene.

       Det synes i og for seg nærliggende å tro at forvaltningens utgifter i form av innkjøp av litteratur m.v. er lavere enn advokatenes. Men det er dermed ikke sagt at de totale kostnadene er lavere. Et eksempel kan være Trygderetten, jfr. del II pkt. 7 (1), hvor det fremgår at en ikke ubetydelig del av en trygdedommers arbeidstid medgår til å holde det interne presedensarkiv ved like. Han må regne inn slike mer indirekte kostnader ved vedlikehold av presedensarkiv, bibliotekararbeid og de deler av

Side 98

arkivarbeid som knytter seg til rettslig informasjonssøking (sml.Tysland 1979:46).

       Med utgangspunkt i slike betraktninger synes det nokså nærliggende å anta at forvaltningens totale utgifter til vedlikehold av informasjonssystemer snarere er høyere enn lavere sammenlignet med et typisk advokatkontors kostnader.

       Selv om de totale kostnadene er høyere for forvaltningsorganet, er det særlig andelen av faste kostnader pr. sak som interesserer i dette avsnittet. Et forvaltningsorgan vil lett være større enn et advokatkontor målt i antall ansatte, og vil lett behandle et større antall saker pr. ansatt - delvis fordi sakene oftere vil ha en rutinepreget karakter. Dette skulle altså antyde en lavere andel faste kostnader pr. sak for forvaltningsorganet sammenlignet med advokatkontoret.

       Imidlertid vil de variable kostnadene stige brattere for forvaltningsorganet - nettopp av de grunnene som er antydet: kanskje større lokal samling, typisk større organisasjon og typisk mindre effektiv søkefunksjon. Det siste skyldes ganske enkelt at den type med informasjonssystemer som forvaltningsorgan benytter hyppig - som presedensarkiv og løsbladsamlinger - ofte ikke har noen særlig effektiv søkefunksjon.

Side 99

       Det er iik vanskelig å finne unntak på de typesituasjonene som er skissert foran. Men hvis man anser dem som karakteristiske for i alle fall grupper av tilfeller, vil man kunne illustrere dem med kurver som i fig. 1/4/6 I og II.

       I fig. 1/4/6 illustrerer tilfelle I det antydete forvaltningsorgan, tilfelle II det antydete advokatkontor. Det er selvsagt bare kostnadsbildene som kan sammenlignes, innholdet i de to dokumentsamlingene vil være forskjellig ettersom de er knyttet til informasjonssystemer med ulike dokumentasjonsområder.

       En alterantiv kostnadskurve ved innføring av ny teknologi er stiplet i de to figurene. Dette er gjort for å antyde at det kan synes som om argumentene for innføring av ny teknologi kan være forskjellig i de to typesituasjonene.

       Man kan for det første se på den kostnadsramme som står til disposisjon for bruk av informasjonssystemer i den enkelte sak. For et forvaltningsorgan er denne rammen ofte bestemt av forhold organet ikke har kontroll over: tilgangen på saker, antall disponible saksbehandlertimer o.l. For organet er det få muligheter til å utvide denne kostnadsrammen, man må hele tiden prioritere innenfor den totale ramme. Det synes ikke vanskelig å tenke seg en situasjon hvor organet gjennomsnittlig ikke disponerer en kostnadsramme som gjør det mulig å avsøke hele den lokale dokumentsamling for de saker dette ville være ønskelig. Det synes også nærliggende å anta at et forvaltningsorgan lett vil oppleve dette som en problematisk situasjon, ettersom rettssikkerhetsidealer her synes å bli krenket (jfr. den mer utførlige diskusjonen nedenfor under del 3, særlig pkt. 3.5.2). Organet vil altså i denne situasjonen være motivert for å finne en løsning som gjør den nødvendige dokumentsamling tilgjengelig ved innsats av de variable kostnadene som faktisk kan disponeres.

       Dette resonnementet antyder at nettopp på grunn av forholdsvis bratt stigning av den flatere delen av kostnadskurven, og de knappe kostnadsrammene som disponeres i den enkelte sak, vil forvaltningsorganet kunne finne det ønskelig å ta i bruk ny teknologi selv om ikke den lokale dokumentsamling ble nevneverdig utvidet. Det sentrale ville være at det flatere stykket av kurven ble mindre bratt - noe som f.eks. en mer effektiv søkefunksjon og tilgjengelighet fra flere steder ville bidra til. Et datamaskinbasert informasjonssystem med et presedensarkiv som dokumentsamling ville f.eks. gjøre dette arkivet tilgjengelig i sin helhet selv om ressursrammen var svært lav, nettopp fordi søkefunksjonen var meget effektiv, og fordi arkivet samtidig kunne aksesserers av flere brukere fra terminaler plassert nær den enkeltes arbeidsplass.

       Resonnementet synes å bli nokså forskjellig for advokaten. Den

Side 100

viktigste forskjellen vil være at ressursrammen er knyttet til klientens vederlag. Hvis klienten er villig til å betale for det, vil advokaten kunne gjennomføre en ekstensiv søking i rettskildematerialet, og gjerne ta i bruk systemer som gir tilgang til fjerne dokumentsamlinger. Samtidig vil ikke advokaten være presset av rettssikkerhetsidealer på samme måte , som et forvaltningsorgan: advokten vil være innstilt på å gjøre en så god jobb som mulig innenfor den av klienten gitte kostnadsramme (sml. Kruse 1976:51). Advokaten vil kanskje som en rasjonell grunn for innføring av ny teknologi anføre ønsket om å øke sin fortjeneste. Men gitt en viss fortjeneste pr. time, vil ikke fortjenesten øke selv om flere saker kunne avsluttes innen samme tidsrom. For advokaten kan det kanskje være like greit å bruke en dag til å studere Retstidende for en klient som for to.

       Men naturligvis vil det være rasjonelle grunner som også vil få advokaten til å vurdere innføring av ny teknologi, bl.a. det forhold at å kunne gi en klient rask service vil ha en egenverdi, og at konkurranse vil kunne gi advokater med bedre informasjonssystem visse fordeler.

       Uten å komme nærmere inn på forhold knyttet til fortjeneste, synes det likevel nokså klart at advokatens informasjonssituasjon er karakteristisk forskjellig fra forvaltningens. Hvis advokaten skal bli motivert for å innføre ny teknologi, synes det først og fremst å være knyttet til muligheten for raskt å kunne svare på spørsmål som tidligere var vanskelig å besvare. Advokaten har egentlig ikke noe sterkt behov for å effektivisere søkingen innen sin lokale dokumentsamling, men kan ha et behov for å utvide denne samlingen. Hvis man ved innføring av ny teknologi kan tilby et system som gjør lett tilgjengelig dokumenter som advokaten relativt hyppig har bruk for, men som er vanskelig tilgjengelig, vil advokaten kunne bli motivert.

       Dette er imidlertid vanskeligere å realisere enn det ønske som forvaltningsorganet formulerte i situasjon I. For advokaten har tross alt konstruert sitt informajsonssystem slik at dets dokumentasjonsområde overlapper hans interesseområde, dvs. det område hvor han hyppigst får saker. Hvis det er en enkelt type dokumenter som han relativt hyppig trenger, vil han gjøre dem til del av sin lokale samling. For at ønsket i situasjon II skal realiseres, må derfor utvidelsen av den lokale samlingen være betydelig - slik at han innen den utvidete samling hyppig vil finne ff svar på spørsmål omkring problemer han sjelden befatter seg med. Slike spørsmål kan i og for seg dukke opp nokså hyppig, men angå vidt forskjellige problemer. Dermed vil omleggingen også for advokaten i situasjon II kunne representere en fristende mulighet.

Side 101

       I dette avsnittet er det illustrert hvordan resonnement omkring informasjonssituasjoner, beskrevet ved hjelp av enkle kostnadskurver, kan gi en fruktbar innfallsport til å diskutere forskjellige brukergruppers situasjon og behov. Diskusjonen er nærmest ment som et eksempel eller en illustrasjon - i visse senere avsnitt vil det bli knyttet nærmere til det man faktisk vet om brukernes situasjon.

(4) Tilgjengelighetsdiskriminering

       Diskusjonen foran har vært knyttet til situasjonsbestemte tilgjengelighetsfaktorer. Det er illustrert hvordan slike faktorer skaper kostnader ved anvendelse av informasjonssystemer. Gitt en bestemt kostnadsramme vil en bestemt bruker ha tilgang til en bestemt dokumentsamling - sml. den enkle sammenhengen illustrert i fig. 1/4/2.

       To brukere vil aldri være omgitt av helt de samme situasjonsbestemte tilgjengelighetsfaktorer: De vil ikke bare abonnere på litt forskjellige tidsskrifter, kjøpe litt forskjellige bøker osv., men også ha forskjellig avstand til de steder ulike informasjonssystemer kan benyttes osv. Forskjellig tilgjengelighet for to brukere er derfor bare en refleks av at de brukerkonstruerte informasjonssystemer og brukernes arbeidssituasjon vil være særpreget.

       Dette er situasjonsbestemte, til dels tilfeldige, forskjeller. De kan være interessante - noe som diskusjonen foran under (3) kan være et eksempel på. Der ble nettopp typiske forskjeller i de situasjonsbestemte tilgjengelighetsfaktorer som omgå to brukersituasjon belyst.

       Imidlertid kan det være andre forskjeller som ikke er tilfeldige. Hvis en slik systematisk forskjell i tilgjengelighet kan konstateres mellom to grupper, blir denne forskjellen interessant.

       For at man skal kunne kalle denne systematiske forskjellen en diskriminering, må det imidlertid være berettiget å sammenligne de to gruppene.

Side 102

Foran under (3) er det f.eks.diskutert hvordan visse typer situasjonsbestemte tilgjengelighetsfaktorer skaper en systematisk forskjell mellom to grupper - forvaltning og advokater. Imidlertid vil - i alle fall som regel - interesseområdene for disse to brukergruppene ikke være det samme. Forskjellen i tilgjengelighet kan være interssant - men den kan ikke kalles en diskriminering så lenge de to gruppene faktisk konstruerer sine informasjonssystem for å dekke forskjellige områder.

       Betegnelsen tilgjengelighetsdiskriminering er derfor forbeholdt den situasjon at det kan konstateres systematisk forskjellig tilgjenglighet mellom to grupper som har sammenlignbare interesseområder. Interesseområdene er selvsagt sammenlignbare når de er sammenfallende - f.eks interesseområdene for to grupper privatpraktiserende advokater som spesialiserer seg på skatterett. Men de kan også være sammenlignbare når den ene gruppens område er en del av de andre gruppens - f.eks. for de skatterettslig interesserte advokatene sammenlignet med brukere innen skatteadministrasjonen.

       Tilgjengelighetsdiskriminering er ikke noe dramatisk trekk ved rettssystemet; Et eksempel er Eckhoffs undersøkelse av bruken av forarbeider ved lovtolkning i dommer - undersøkelsen indikerer at domstolene i Oslo har lettere tilgang til forarbeidene, antagelig på grunn av bedre biblioteksituasjon, jfr. Eckhoff 1971a:14. Her er det åpenbart berettiget å samenligne de to gruppene « domstoler i » og « domstoler utenfor Oslo »: interesseområdene må være sammenfallende. Tilgjengelighetsdiskrimineringen skapes av noe så dagligdags som geografisk avstand, og er bare et speilbilde av den generelle forskjell mellom sentrum og periferi.

       Eksemplet lånt fra Eckhoff tar utgangspunkt i en situasjonsbestemt tilgjengelighetsfaktor. Situasjonen kan illustreres ved hjelp av den type kurver som er brukt i dette avsnittet. Tilgjengelighetsdiskrimineringen slår da ut på den måte at for en gitt kostnadsramme får brukergruppe I tilgang til en større dokumentsamling enn brukergruppe II. Dette vil igjen typisk være et utslag av at gruppe Is lokale dokumentsamling har et større omfang enn gruppe IIs, sml. fig. 1/4/7.

Side 103

       Den tilgjengelighetsdiskriminering som har sin årsak i situasjonsbestemte faktorer, kan avhjelpes ved at gruppe II tilføres større ressurser - økte man gruppe IIs kostnadsramme til « Y », ville diskrimineringen bli avhjulpet. I prinsippet kunne man derfor tenke seg at tilgjengelighetsdiskriminering på grunn av situasjonsbestemte faktorer ble motvirket ved at økte ressurser ble tilført bestemte grupper - f.eks. « utkantdomstoler » i Eckhoffs eksempel.

       Imidlertid finnes det en annen type tilgjengelighetsfaktorer som hittil ikke er behandlet i noen særlig utstrekning, nemlig de formelle. Dette er normer som avskjærer en bestemt brukergruppe fra å anvende bestemte informasjonssystemer - hovedeksemplet, som også er brukt i presentasjonen foran under (1), er taushetspliktsregler som hindrer brukere utenfor et forvaltningsorgan å få tilgang til organets tidligere avgjørelser.

       Også denne typen tilgjengelighetsfaktorer vil kunne skape diskriminering der hvor to grupper har sammenlignbare interesseområder - noe som må sies f.eks. å være tilfelle i forhold til gruppen skatteretts jurister som arbeider hos skattedirektøren og gruppen privatpraktiserende advokater som gir råd m.v. i skattespørsmål. Her vil de private ikke få innsyn i skattedirektørens presedensarkiv, selv om avgjørelsene i dette faller innenfor deres interesseområde.

       Imidlertid er det en viktig forskjell mellom den tilgjengelighetsdiskriminering som skapes av de formelle faktorer sammenlignet med den som skapes av de situasjonsbestemte - diskrimineringen kan ikke avhjelpes ved en øket kostnadsramme. Selv om klientene til de privatpraktiserende

Side 104

advokater er innstilt på å kompensere gjennom en forholdsvis større kostnadsramme, vil diskrimineringen ikke kunne oppveies. Årsaken er selvsagt at forskjellen er av formell art - det er normer som skaper diskrimineringen, og normene kan ikke endres ved å heve kostnadsrammen.

       Denne form for diskriminering kan karakteriseres ved hjelp av fig. 1/4/8.

       Det synes lett å argumentere for at den type diskriminering som skapes av de formelle faktorene er mer alvorlig enn den som skapes av de situasjonsbestemte - nettopp fordi den representerer en prinsipiell, snarere enn en situasjonsbestemt eller faktisk diskriminering.

       I dette punktet har hensikten vært begrense til å presentere begrepet « tilgjengelighetsdiskriminering ». Uttrykket vil bli brukt i fremstillingen til å karakterisere bestemte informasjonssituasjoner, og nedenfor under pkt. 3.2.4 og 3.3.5 vil slik diskriminering bli relatert til visse elementer i rettssikkerhetsidealet.

Side 105

HJEM
FORRIGE KAP
NESTE KAP