HJEM
FORRIGE KAP
NESTE KAP

Kapittel 2. Enkelte aspekter ved rettslige kommunikasjonsprosesser

2.1 Dekningsgrad og representativitet

       I kapittel 1 er informasjonssystemet presentert som en del av kommunikasjonsprosessen mellom rettskildeprodusent og -bruker. Denne prosessen er beskrevet forholdsvis detaljert, og det er gjort rede for en del sentrale begreper underveis.

       I dette avsnittet skal jeg se nærmere på et kriterium for informasjonssystemers effektivitet som det i teorien er lagt stor vekt på - nemlig dekningsgrad (« coverage »). Dette begrepet knytter seg til en sammenligning mellom brukerens behov og de behov som systemet dekker.

       Fremstillingen av dette begrepet kunne vært gjort i tilknytning til mottagersiden i kommunikasjonsprosessen. Jeg synes imidlertid det er naturlig å se dekningsgrad i forbindelse med begrepet « representativitet », som knytter seg til sendersiden i kommunikasjonsprosessen, Det baserer seg på en sammenligning mellom det materiale som dokumentsamlingen er valgt ut fra (i rettslige kommunikasjonsprosesser: samlingen av rettskildefaktorer innen dokumentasjonsområdet) og dokumentsamlingen i informasjonssystemet.

       For å fremheve forbindelsen mellom disse to sentrale begrepene har jeg derfor valgt å diskutere dem under ett i et eget avsnitt.

2.1.1 Dekningsgrad

(1) Definisjon av dekningsgrad

       Dekningsgrad er et av de kriterier for informasjonssystemers effektivitet som ble foreslått av Cleverdon i 1964, jfr. Bing/Harvold 1977:151-153. Det defineres gjerne som « the extent to which the system includes a data

Side 106

base required by the user » (McCarn/Stein 1967). Høy dekningsgrad indikerer altså at informasjonssystemets dokumentsamling inneholder en stor del av de dokumenter brukeren trenger. Er et informasjonssystems dekningsgrad lik 1, vil det si at dokumentsamlingen inneholder alle de dokumenter brukeren trenger. Dekningsgrad er et brukerforankret begrep, og høy dekningsgrad vil alltid indikere at systemet er « nyttig ».

       Høy dekningsgrad fremheves gjerne som et viktig brukerkrav overfor informasjonssystemer (jfr. f.eks. Lancaster/Fayen 1973:129). Det er også intuitivit klart at det må være et springende punkt i en brukers vurdering av et informasjonssystem. Hvis et informasjonssystem har lav dekningsgrad, vil det bety at brukeren ofte må lete utenfor systemets dokumentsamling for å finne relevante dokumenter - han kan ikke « stole på » systemet, eller « nøye seg » med det. I rettslige informasjonssystem vil antagelig brukerne stille særlig strenge krav til høy dekningsgrad (jfr. f.eks. Tapper 1973:78-80), og brukerundersøkelser viser også at brukerne faktisk legger avgjørende vekt på dette (jfr. f.eks. Bruker-forsøk 1975:6-7).

       Hvis man empirisk ønsker å fastlegge et informasjonssystems dekningsgrad, kan man gjøre dette gjennom kontrollerte forsøk i informasjonssøking. Man kan tenke seg at man tar utgangspunkt i en bruker og de forespørsler han retter mot ett bestemt informasjonssystem. Så fastlegges hvor mange dokumenter innen systemet som er relevante for forespørselen i systemets dokumentsamling (Rs). Ved hjelp av en uavhengig metode fastlegges hvor mange dokumenter som totalt er relevante for den samme forespørsel (Rt). Dekningsgraden vil da kunne beregnes som forholdet mellom Rs og Rt, hvor dekningsgraden er lik 1 hvis Rs=Rt. Anvender man et stort antall representative forespørsler, vil man kunne beregne en gjennomsnittsverdi for dekningsgrad som vil kunne representere dekningsgrad for den aktuelle bruker. Anvender man også flere representative brukere, kan man kanskje hevde å ha funnet frem til en gjennomsnittsverdi som kan representere « systemets dekningsgrad ».

       Det er flere praktiske vanskeligheter ved å fastslå dekningsgrad etter en slik metode - særlig knyttet til å finne frem til en uavhengig metode for å identifisere relevante dokumenter (altså fastslå Rt). Men man kunne sikkert løse dette i praksis, f.eks ved å anvende eksperter som var svært godt kjente i den aktuelle dokumentmengde.

       Ettersom det er store praktiske vanskeligheter knyttet til å fastslå dekningsgrad empirisk, vil man ofte bare uttrykke dekningsgrad som en holdning eller mening hos brukerne: Man etablerer et systems dekningsgrad ved å spørre brukerne hvorvidt de ofte må gå utenfor systemet for å finne relevante dokumenter. Det er åpenbart at det kan være andre årsaker enn høy dekningsgrad til at brukerne er « fornøyde » - f.eks er alternative informasjonssystemer gjerdet inn av så høye tilgjengelighetsfaktorer at brukerne i praksis aldri anvender dem og dermed heller aldri finner supplerende materiale.

(2) Dekningsgrad og objektivitet

       Den definisjonen som er referert innledningsvis, er svært upresis. I forklaringen av hvordan man empirisk kan finne frem til et estimat av et systems dekningsgrad, er det bygget inn forutsetninger.

       Bl.a legges den definisjonen av « relevant dokument » som er gitt tidligere (jfr. foran under pkt. 1.2.4 (3) ) til grunn. Dette vil si at man anser som relevant et dokument som bidrar til det aktuelle resultat etter som rettslige meta-normer krever at det granskes eller brukeren selv finner det ønskelig å granske for å vurdere hvorvidt det er relevant.

       Den objektiviteten som ligger innebakt i denne definisjonen, vil også smitte over på begrepet « dekningsgrad ». Et informajonssystem vil ikke bare måtte inneholde dokumenter « required by the user », men også de dokumenter som rettslige meta-normer krever at skal vurderes i forhold til den aktuelle spørsmålsstilling. Det kan tenkes at brukerens behov og de krav rettslige meta-normer stiller kan være avvikende - selv om de sjelden vil være i konflikt. Man kan tenke seg et rettslig informajonssystem som er utformet med sikte på å støtte en part i en bestemt type tvister - f.eks. ett bestemt forvaltningsorgan. Brukerne av systemet kunne da tenkes å være tilfreds hvis systemets dokumentsamling inneholdt dokumenter med argumenter som støttet denne partens interesser. At systemet ikke inneholdt dokumenter som kunne være viktige for motparten, var kanskje brukerne mindre bekymret over. I en slik situasjon ville brukernes ønsker om hva dokumentsamlingen skulle inneholde være oppfylt - men rettslige meta-normer ville selvsagt kreve at også dokumenter

Side 108

som kunne støtte motpartens interesser ble tatt med i samlingen.

       Gjennom den grunnleggende definisjonen av « relevans », er altså også begrepet dekningsgrad gjort noe mindre bruker avhengig enn det vanligvis vil være.

       I diskusjonen av rettslige informasjonssystemer har enkelte forfattere lagt stor vekt på at systemene skal være « objektive », jfr. nedenfor under pkt. 3.2.2-3. Vanligvis vil høy dekningsgrad si lite om hvorvidt systemet er « objektivt » ettersom det grunnleggende relevans-begrepet også vanligvis fullt ut er subjektivt og bruker avhengig. Henvisningen til rettslige meta-normer i definisjonen av « relevans » reduserer subjektiviteten noe, og høy dekningsgrad vil derfor i denne fremstillingen også være en indikasjon på høy « objektivitet ».

       Imidlertid er det en begrensning som dekningsgrad fremdeles er underlagt. Når man måler dekningsgrad til ett bestemt informasjonssystem, måler man forholdet mellom relevante dokumenter i dette systemets dokumentsamling og andre systemers dokumentsamlinger. Man beveger seg hele tiden innenfor rammen av de foreliggende informasjonssystemer. Man kan ikke si noe om hvorvidt det finnes rettskildefaktorer som ikke er representert med dokumenter i noe informasjonssystem. Skjevheter - manglende « objektivitet » - som skyldes utvelgelsen av rettskildefaktorer for innlemming i informasjonssystemet, vil ikke slå ut i redusert dekningsgrad.

       Etter mitt skjønn er dette en avgjørende innvending mot å bruke dekningsgrad som eneste mål på informasjonssystemers effektivitet og kvalitet - man bør søke også å finne frem til et mål som sier noe mer om samlingen.

(3) Dekningsgrad - i forhold til hva?

       En annen uklarhet i den definisjon som innledningsvis ble gitt av dekningsgrad, er at det ikke presiseres innen hvilke rammer dekningsgrad måles. I eksemplet på hvordan man empirisk kunne finne frem til et estimat for et systems dekningsgrad, ble heller ikke dette presisert. Eksemplet tok som utgangspunkt « brukerens spørsmål » til systemet, uten den kvalifikasjon at disse spørsmål måtte ligge innenfor f.eks. systemets dokumentasj onsområde.

       En slik kvalifikasjon underforstås vanligvis i diskusjonen av dekningsgrad. Et systems dekningsgrad måles i forhold til et bestemt « tema » (« subject »), og det forutsettes at systemets dokumentasjonsområde omfatter dette temaet (jfr. Lancaster/Fayen 1973:129). Grunnen til at denne tilleggsbetingelsen ikke er skjøvet mer i forgrunnen, er nok at dekningsgrad ofte diskuteres sterkest i forhold til globale informasjonssystemer - dvs. informasjonssystemer som har valgt en profesjons typiske interesseområde som dokumentasjonsområde. Dette vil ofte være tilfelle med bibliotekssystemer og systemer som MEDLARS (for medisin) eller Chemical Tittes.

       Det forhold at dekningsgrad må måles innenfor systemets dokumentasjonsområde, er i seg selv en vesentlig begrensning. Et eksempel kan illustrere dette. Retstidendes dokumentasjonsområde er Høyesteretts avgjørelser. Innen dette området er publikasjonens dekningsgrad nær 100 %. Hvis man imidlertid skulle målt Retstidendes dekningsgrad innen dokumentasjonsområdet « erstatningsrett », ville den blitt nokså lav alle andre erstatningsrettslige dokumenter enn høyesterettsavgjørelsene ville falle utenfor dokumentsamlingen.

       Dette illustrerer et generelt poeng. Når et informasjonssystems dokumentsamling velges ut etter faste regler, vil det for brukeren ha større interesse å få kjennskap til disse faste reglene enn til systemets dekningsgrad. For innenfor dokumentasjonsområdet bestemt av de faste reglene, må dekningsgraden være nær 100 %.

       Dekningsgrad blir mer interessant når utvelgelsen helt eller delvis (f.eks. innenfor et område bestemt av faste regler) skjer i henhold til vesentlighetskriterier. Da vil systemets dekningsgrad si noe om brukerens vurdering i forhold til redaksjonens vurdering. Lav dekningsgrad vil da indikere at den vurdering som skjer hos redaksjonen og hos brukeren følger avvikende normer (jfr. foran under pkt. 1.2.3 (1)), eller at situasjonsbestemte forhold begrenser utvelgelsen på en uhensiktsmessig måte (jfr. foran under pkt. 1.2.3 (2) ).

       Denne observasjonen er igjen begrunnelsen for at dekningsgrad

Side 110

       særlig er blitt sett på som interessant i forhold til globale informasjonsystemer, dvs. på systemer som har erklært sitt dokumentasjonsområde å være identisk med en profesjons typiske interesseområde. For mer spesialiserte systemer vil brukeren først og fremst se på systemets dokumentasjonsområde, og sammenligne det med sitt eget interesseområde - sml. foran under pkt. 1.4.1 (1).

       I juridisk sammenheng vil derfor dekningsgrad være et mindre interessant mål for informasjonssystemer som Retstidende eller Lovtidende mens det kan være et interessant mål i forhold til Advokatforeningens håndbøker, som er stikkordregister beregnet på advokater og med et globalt dokumentasjonsområde (delt i to « halvkuler », privatretten og offentlig rett).

       Hittil er begrepet dekningsgrad blitt brukt for å betegne ett (senderbestemt) informasjonssystems dekningsgrad. En bruker kan tenkes å ønske å bruke dekningsgrad til å måle noe litt annet: nemlig hvilken dekningsgrad den for ham tilgjengelige dokumentsamling representerer.

       Dette kan ikke uten videre gjennomføres. Tilgjengelig dokumentsamling er ikke en gitt størrelse, men den samling som i en gitt situasjon med en gitt kostnadsramme er tilgjengelig for brukeren. Man kan naturligvis operere med « gjennomsnittlig » eller « typisk- » tilgjengelig dokumentsamling - men særlig tilfredsstillende kan dette knapt bli.

       Lettere ville det være å ta utgangspunkt i brukerens lokale dokumentsamling, som lar seg fastlegge uten vanskeligheter. Denne samlingen vil være bygget opp av passive informasjonssystem med tilhørende dokumentasjonsområder. Man kan da slå disse dokumentasjonsområdene sammen til ett større område, og se de ulike passive informasjonssystem som ulike del-system i brukerens informajsonssystem med et kumulert dokumentasjonsområde. Det vil da være mulig å måle dekningsgrad på vanlig måte.

Side 111

       I dette tilfellet har kumuleringen av de forskjellige systemene skapt et brukerorientert, globalt informasjonssystem, som det kan være interessant å måle dekningsgrad i forhold til. Kumuleringen kan også gjøre det mulig å måle dekningsgrad i forhold til interesseområde snarere enn dokumentasjonsområde - ettersom brukerens lokale dokumentsamling tar sikte på å dekke hans interesser, vil det være naturlig å betrakte de kumulerte informasjonssystemene som ett nytt og brukerkonstruert informasjonssystem med hans interesseområde som dokumentasjonsområde (sml. foran under pkt .1.4.2).

       Nettopp fordi dekningsgrad først og fremst bør være et uttrykk for dekning av brukerbehov, vil jeg personlig tro at det vil være mest interessant å måle dekningsgrad i forhold til enten tilbudte, globale informasjonssystemer eller brukerkonstruerte informasjonssystemer satt sammen av tilbudte systemer. I begge disse tilfellene gir det mening å måle dekningsgrad mot interesseområde snarere enn dokumentasjonsområde.

(4) Dekningsgrad - ex ante og ex post

       Slik dekningsgrad ble foreslått målt foran under (1), gjennomfører man en ex post-fastleggelse av estimat for et systems dekningsgrad: på grunnlag av en rekke stikkprøver finner man et gjennomsnittstall for hva dekningsgraden har vært i perioden. Dette lanseres da som et estimat for systemets dekningsgrad.

       For at dette skal bli mer enn et øyeblikksbilde av systemets kvalitet, må man kunne forvente at den samme dekningsgrad beholdes i systemet. Men systemet er ikke statisk, det er dynamisk. Ikke bare vil dokumentsamlingen holdes ved like, men brukerens interesseområde og de normer han baserer sin reie vans vurdering på kan utvikle seg. For at et estimat for dekningsgrad, som er nådd empirisk, også skal kunne legges til grunn for brukerens ex ante-vurdering av systemets dekningsgrad, må man forutsette stabilitet i de omgivelsene som systemet er en del av. Dette har man selvsagt ikke noen garanti for - man kan tenke seg hvordan visse utviklinger innen erstatningsretten ville ha påvirket systemets dekningsgrad: anerkjennelse av objektivt bedriftsansvar eller den sterkt økende interesse for produktansvar kunne avsløre at et gitt informasjonssystem fullstendig hadde unnlatt å dokumentere utviklingen innen disse fremspirende emnene. Dette ville brukerne kunne oppleve som redusert dekningsgrad i systemet, noe som kunne utnyttes enten ved å lansere et nytt, supplerende system eller ved at redaksjonen

Side 112

foretok en supplerende oppdatering av sitt systems dokumentsamling særlig med sikte på å gjenopprette tidligere dekningsgrad.

       Estimater for dekningsgrad vil altså referere seg til situasjonen på det tidspunkt vurderingen ble gjennomført. Det ligger ikke i dette noen garanti for at systemet vil beholde samme dekningsgrad i fremtiden - selv om ikke det blir gjort endringer i systemet, kan virkeligheten omkring systemet endre seg.

       Dekningsgrad er altså et mindre stabilt mål for informasjonssystemer enn f.eks gjenfinningsgrad - som det innledningsvis ble hevdet at dekningsgrad var en forlengelse av. Gjenfinningsgraden måler systemets evne til å finne relevante dokumenter. Denne evnen beror på dokumentenes søkefunksjon og de tilgjengelige søkemekanismer. Disse er mindre følsomme for endringer i virkeligheten utenfor systemet. Riktignok kan de bli påvirket - f.eks er søkefunksjonen ivaretatt ved at dokumentet tilføres stikkord fra en forhåndsbestemt liste, og at stikkordene sorteres inn i et register for søking. Hvis da listen mangler stikkordet « produktansvar », vil den stigende interesse for dette spørsmålet gjøre at flere savner stikkordet, og at systemets gjenfinningsgrad reduseres. Men dette er unntaket snarere enn regelen, systemets søkeegenskaper vil være forholdsvis uavhengig av endringer i virkeligheten omkring. Selv om dekningsgrad altså er sterkt i slekt med gjenfinningsgrad, er det en viktig forskjell i deres følsomhet overfor endringer i virkeligheten omkring systemet.

2.1.2 Representativitet

       Foran under pkt. 2.1.1 (2) har jeg hevdet at en vektig innvending mot begrepet « dekningsgrad » er at det ikke sier noe om dokumentsamlingens forhold til faktorsamlingen: det er et klart behov for et begrep som sier noe om forholdet mellom dokumentsamlingen og den samlingen av faktorer som dokumentsamlinger er valgt ut fra.

       Det er flere muligheter for å danne et slikt begrep. En nokså nærliggende mulighet ville være å operere med en slags « utvidet dekningsgrad ». I stedet for å måle dekningsgraden som R_s /R_t hvor R_t er antall relevante dokumenter i alle tilbudte informasjonssystemer; kunne man måle « utvidet dekningsgrad » som R_s /R_f, hvor R_f er antallet dokumenter (eller faktorer) i alle tilbudte informasjonssystemer eller alle de bakenforliggende faktorsamlingene som dokumentsamlingene i de tilbudte informasjonssystemene representerer.

       En slik « utvidet dekningsgrad » ville kunne gi interessante opplysninger om informasjonssystemers egenskaper. Er den utvidete dekningsgraden høy, vil det indikere objektivitet innen dokumentasjonsområdet. Er dekningsgraden høy, men den utvidete dekningsgraden lav, indikerer det at det aktuelle informasjonssystem enten velger ut etter tvilsomme kriterier eller har for lav kapasitet.

Side 113

       Selv om begrepet « utvidet dekningsgrad » har interessante muligheter, er det også beheftet med svakheter. Flere av de svakheter som dekningsgrad har, vil også « utvidet dekningsgrad » lide av. Og det er etter mitt skjønn en ulempe at også begrepet « utvidet dekningsgrad » tar utgangspunkt i brukerens vurdering eller behov. Jeg mener det kan være større behov for et begrep som mer direkte utsier noe om forholdet mellom et informasjonssystems dokumentsamling og den faktorsamling denne representerer. Et forslag til et slikt begrep er « representativitet ».

       For å sammenligne dokumentsamling med faktorsamling, må man først kvalifisere faktorsamlingen. Dette gjør man ved å benytte de samme utvelgelseskriterier som brukes for å definere informasjonssystemets dokumentasjonsområde. Vanligvis vil bare en del av de rettskilde-f aktorer som faller innenfor dokumentasjonsområdet velges ut til informasjonssystemet, jfr. foran under pkt. 1.2.3. Hvis dokumentasjonsområdet er definert ved hjelp av vurderingspregete normer, vil det naturligvis kunne oppstå tvil om en bestemt rettskildefaktor tilhører faktorsamlingen eller ikke. Heldigvis reduseres dette noe ved at dokumentasjonsområde vanligvis defineres etter faste regler eller regler med klare skjønnstema.

       En sammenligning mellom faktorsamling og dokumentsamling vil gi det man kan kalle publiseringsandel. Hvis antallet rettskildefaktorer i faktorsamlingen er D_f, og antall dokumenter i dokumentsamlingen er D_i, da vil publiseringsandelen bli D_i /D_f.

       Publiseringsandel er imidlertid et litt vel formelt begrep. Man kan tenke seg en situasjon hvor det er falt en lang rekke helt uinteressante dommer innenfor dokumentasjonsområdet. Fordi dommene er åpenbart uinteressante, unnlater redaksjonen å velge dem ut til informasjonssystemet. Ingen savner dem - en bruker vil ikke anse dem som relevante (heller ikke i henhold til rettslige meta-normer). Unnlatelsen av å representere dommene vil altså ikke ha noen innvirkning på « utvidet dekningsgrad ». Men publiseringsandelen vil synke forholdsmessig - for dommene er rettskildefaktorer, selv om de har liten sjanse for noensinne å bli relevante, enn si kilde for vektige argumenter, i juridiske beslutninger.

       For å ta hensyn til dette, kan man i stedet for å måle forholdet mellom rettskildefaktorer og dokumenter innen dokumentasjonsområdet, måle

Side 114

forholdet mellom informasjon i faktorsamlingen og informasjon i dokumentsamlingen innen dokumentasjonsområdet.

       Dette forholdet er det som i denne fremstillingen vil kalles representativitet.

       Imidlertid er det ganske klart at jeg da velger å operere med et begrep med et innhold som ikke lar seg måle. Begrepet er av teoretisk snarere enn operativ art, og dette begrenser klart den nytte man kan ha av det. Det finnes ikke - som allerede understreket flere ganger - noen måte å « måle » informasjon på i den betydningen jeg bruker dette uttrykket (jfr. foran under pkt. 1.3.2(2) ).

       For å skape et prinsipielt bilde av hva begrepet « representativitet » står for, kan man imidlertid bruke en teori presentert av Schreider (1965).

       Med utgangspunkt i Schreiders teori, kan tenke oss en « semantisk tesaurus » dannet på grunnlag av informasjonssystemets dokumentsamling. Deretter innleses alle de rettskildefaktorer som ikke er representert i dokumentsamlingen. Hvis vi tenker oss at endringen i tesaurusen kan uttrykkes i prosent, vil dette prosenttallet uttrykke represeptativiteten.

       Med denne bakgrunn kan vi vende tilbake til eksemplet med de mange trivielle dommene. Disse dommene leses inn i tesaurusen dannet på grunnlag av dokumentsamlingen. Fordi de er trivielle og ubetydelige, vil

Side 115

endringene i tesaurusen være tilsvarende små. Uttrykkes representativi-tet som forholdet mellom tesaurusens tilstand før og etter innlesningen, vil man finne at dokumentsamlingens representativitet er høy.

       Dette kan illustrere redaksjonens formål ved utvelgelse av rettskilde-faktorer for informasjonssystemet. Redaksjonen søker å tilstrebe (eller bør søke å tilstrebe) høy representativitet. Av og til krever dette liten innsats -- f.eks. er Retstidendes representativitet høy, rett og slett fordi praktisk talt alle Høyesteretts avgjørelser er representert. Men av og til krever dette stor innsats; hvis f.eks. bare en ganske liten del av rettskilde-f aktorene kan velges ut vil redaksjonen plukke ut rettskildefaktorer som inneholder « mye » informasjon i den betydning som nettopp er skissert. Uttrykkene som brukes for å karakterisere vesentlighetskriteriene i utvelgelsesprosessen - « prinsipiell betydning » o.l. - kan da også tolkes som uttrykk for valg av faktorer med « mye » informasjon i denne forstand.

       Forholdet mellom publiseringsandel og representativitet er interessant. Hvis man tenkte seg at man helt tilfeldig valgte ut 50 % av faktorsamlingen, og på dette grunnlag dannet en dokumentsamling, ville man også anta at denne dokumentsamlingen representerte 50 % av informasjonen i faktorsamlingen. Eller rettere sagt: minst 50 %, ettersom det nok er en del felles bakgrunnsinformasjon i samlingen som kan representeres av nær sagt et hvilket som helst dokument.

       Hvis denne betraktningen er holdbar, vil man derfor kunne anta at publiseringsandel betegner en dokumentsamlings nedre grense for representativitet. Redaksjonen tar jo sikte på å plukke ut « viktige » dokumenter som inneholder « mye » informasjon. Det er da sannsynlig at dokumentsamlingen representerer en større andel av informasjonen i faktorsamlingen enn publiseringsandelen gir uttrykk for. Fig. 2/1/1 gir et bilde av denne arbeidshypotesen.

Side 116

       Gjennom sammenhengen med publiseringsandel, kan det nokså teoretiske begrepet representativitet gis en empirisk kjerne som også er lett å konstatere. Riktignok kan man vanskelig si hvor stor representativiteten er, men man har et sikkert utgangspunkt for å gi vurderinger om den er høy eller lav.

       Representativitet henger også sammen med begrepet « objektivitet » som er brukt i en nokså omtrentlig betydning i denne fremstillingen. At dokumentsamlingen er « objektiv », vil altså si at rettskildefaktorer som inneholder argumenter til støtte for en av partene i en typisk konflikt, ikke er overrepresentert i samlingen. Det eksemplet som har vært brukt (Simitis 1974) er arbeidsrettslige dokumentsamlinger, som kan overrepresentere faktorer med argumenter som støtter en av partene i arbeidslivet.

       Høy representativitet vil også indikere høy objektivitet. Men noen nødvendig sammenheng er det ikke. Man kan tenke seg en redaksjon som bevisst velger ut faktorer som inneholder argumenter som støtter den ene av partene. I denne situasjonen må nødvendigvis objektiviteten være lav. Men representativiteten kan være nokså høy, hvis f.eks. tross alt publiseringsandelen innen dokumentasjonsområdet ligger på 70-80 %. I mangel av slike bevisste eller ubevisste utvelgelsesnormer hos redaksjonen, vil svekket objektivitet kunne ses på som en refleks av manglende representativitet.

       Representativitet henger naturligvis sammen med dekningsgrad. Et informasjonssystem med høy representativitet vil også ha høy dekningsgrad. Men disse begrepene har ingen nødvendig sammenheng.

       For det første kan det være at det innen dokumentasjonsområdet for informasjonssystemet blir holdt utenfor visse typer av rettskildefaktorene som brukeren forholdsvis ofte har bruk for. I en slik situasjon vil representativiteten være høy, mens dekningsgraden er lav. Forutsetningen

Side 117

er da at de aktuelle faktorene er representert i et annet informasjonssystem, og dermed faktisk kan telle med ved beregning av dekningsgrad.

       For det annet er det foran pekt på at dekningsgrad har størst interesse når man måler det, ikke mot systemets dokumentasjonsområde, men mot brukerens interesseområde. Dvs. at man enten har et system med et dokumentasjonsområde som faller sammen med brukerens interesseområde (og som da vil være et slags globalt system), eller at man ser på det brukerkonstruerte informasjonssystemet. Dekningsgrad er altså et begrep som er intimt knyttet til brukerens interesser, og en indikasjon på systemets evne til å dekke disse interessene. Representativitet mangler helt denne brukerforankringen. Høy representativitet sier ingenting om brukerens anvendelse av eller tilfredshet med systemet. Det er - i alle fall teoretisk - mulig å tenke seg et informasjonssystem med høy representativitet som dokumenterer et helt uaktuelt område. Det kan nok være brukere knyttet til systemet - f.eks. et antall biblioteker som av gammel vane abonnerer på det - men det skjer ingen bruk av systemets dokumentsamling.

       Selv om altså tommelfingerregelen i praksis er at høy representativitet gir høy dekningsgrad, er dette ikke en nødvendig sammenheng - og man må for hvert enkelt tilfelle argumentere for både dekningsgrad og representativitet.

       Det har fremgått av dette underavsnittet at representativitet ikke kan erstatte dekningsgrad som noe mål på informasjonssystemers kvalitet sett fra brukerens synspunkt. Det kan imidlertid være et viktig supplerende mål for hvordan utvelgelsen av materiale skjer til systemet.

Side 118

2.2 Dokumentutforming

2.2.1 Presentasjon av problemområdet

       Foran under pkt. 1.2.4 er det beskrevet hvordan man tilrettelegger en rettskildefaktor for et informasjonssystem, og gjennom tilretteleggelsen skaper et dokument. De tre hovedfunksjonene som dokumentet må ivareta i informasjonssystemet er også karakterisert: søkefunksjon, relevansvurdering og rettskildefunksjon.

       I dette avsnittet skal visse sider av tilretteleggelsen utdypes. Tre typiske former for dokumenter skal beskrives - stikkordkarakteristikker, sammendrag og autentisk tekst. Noen inngående drøftelse blir det ikke plass for, det blir bare en presentasjon og karakteristikk av visse egenskaper ved de ulike dokumenttypene - visse opplysninger som er hensiktsmessig bakgrunnskunnskap for diskusjonen av rettslige kommunikasjonsprosesser.

       Hva som er en rettskildefaktor, bestemmes av rettslige metanormer. Dette har i prinsippet ikke noen forbindelse med problemet knyttet til dokumentutforming. rettskildefaktoren produseres utenfor systemet, og foreligger i sin autentiske form før spørsmålet om dokumentutforming melder seg.

       Dette bør understrekes, ettersom det av og til oppstår tvil om hva som er en rettskildefaktors autentiske form. Som eksempel kan man igjen ta Corte suprema di cassaziones avgjørelser. Disse foreligger for det første i en autentisk form fra dommerens hånd, dernest produseres det innen domstolen sammendrag (« massimes ») av dommene. I praksis er det disse sammendragene som blir brukt. Spørsmålet om hvordan dette skal vurderes, beror åpenbart på hvor vidt-italienske, rettslige meta-normer kvalifiserer dommerens versjon eller massimene som rettskildefaktorer. Hvis massimene kvalifiseres som rettskildefaktorer, er altså rettskildefaktorenes autentiske form et sammendrag av en bakenforliggende og mer ordrik avgjørelse - som også kan være kvalifisert som rettskildefaktor. Imidlertid fastholdes det at massimene ikke er rettskildefaktorer. Da må utformingen av massimen ses på som tilretteleggelse av en avgjørelse for et informasjonssystem, og det må vurderes hvorvidt det er hensiktsmessig at sammendraget er så meget lettere tilgjengelig enn

Side 119

       rettskildefaktoren, noe som klart øker risikoen for at brukeren - i strid med de rettslige meta-normene - lar sammendraget erstatte rettskildefaktoren også som grunnlag for den rettslige argumentasjonen (kildefunksjonen). (For en kritisk vurdering av det italienske informasjonssystemet, se Ciampi 1974, særlig s. 711-713 og 721-725.)

       Hva som er å betrakte som rettskildefaktorer, må henvises for endelig avgjørelse til det nasjonale rettssystem. Det kan påvises mange interessante forskjeller i hvordan rettskildefaktorene får sine autentiske form, f.eks klare nasjonale variasjoner i lengde, detaljrikdom, metode for henvisning til rettskildefaktorer som har sammenheng med den aktuelle osv. Disse spørsmålene er imidlertid prinsipielt forskjellig fra de som behandles i dette avsnittet: gitt en rettskildefaktor og gitt et bestemt informasjonssystem, hvordan utformes da dokumenter som mest mulig effektivt oppfyller systemets tre hovedfunksjoner.

       Et av spørsmålene om forholdet mellom rettskildefaktor og dokument, er spørsmålet om representativitet. Dette er helt parallelt med det spørsmål som ble diskutert foran under pkt. 2.1.2. På samme måte som dokumentutsamlingen kan mangle representativitet og svikte kravet til « objektivitet » i forhold til faktorsamlingen, kan dokumentet være lite representativt og fortegne innholdet av rettskildefaktoren (om dette

Side 120

siste, se nedenfor under pkt. 3.2.3). Spørsmålet om et informasjonssystems representativitet vil altså dukke opp på to nivåer, dels i forhold til dokumentsamlingen, dels i forhold til det enkelte dokument.

       Hittil i denne fremstillingen er det forutsatt at dokumentet utformes på grunnlag av en autentisk rettskildefaktor som har form av en rettsavgjørelse, en lovtekst e.lign. Som grunnlag for dokumentutformingen foreligger det altså en tekst, skrevet som en helhetlig fremstilling. Denne forutsetning holder ikke alltid stikk. I forvaltningen vil « rettskildefaktoren » være en sak. Saken består - på samme måte som en dom - av en faktisk situasjon og den avgjørelse man kommer frem til på grunnlag av rettslige normer. Imidlertid har ofte ikke produsenten latt saken få

Side 121

uttrykk på samme måte som en dommer: i en helhetlig form med fremstilling av sakens faktiske forhold, partenes påstander og rettens vurderinger. Det vil i forhold til forvaltningssaker for det første være spørsmål om saken er dokumentert-f.eks. om telefonsamtaler og møter er dokumentert skriftlig. For det andre vil ofte saksbehandlingen bestå av en serie brev, uten at noen enkeltbrev oppsummerer saken på samme måte som en domsavslutning. I en slik situasjon er det kanskje mer treffende å snakke om dokumentkonstruksjon enn dokumentutforming. På grunnlag av en lang rekke brev, notater, uttalelser o.l. opprettes i informasjonssystemet et dokument som representerer saken og dens mangfold av materiale.

       De særlige problemer som skapes av behovet for dokumentkonstruk-sjon er viet liten oppmerksomhet i teorien - et første forsøk på å summere visse synspunkter på dokumentutforming på grunnlag av forvaltningsavgjørelser er gjort av Tysland 1979:140-142.

       I den følgende fremstilling i dette avsnittet skal det gis en oversikt over tre typiske former for dokumenter, og det vil bli gitt enkelte eksempler på hvordan slike dokumenter er utformet i norske, rettslige informasjonssystemer. Det kan være grunn til å understreke at de problemer dokumentutforming reiser, er nokså store og i praksis svært viktige -effektiviteten av et informasjonssystem vil langt på vei bestemmes av hvordan dokumentene utformes. Det er derfor behov for en sammenhengende teori om dokumentutforming som knytter forbindelsen mellom dokumenter og informasjonssystemers effektivitet både mer inngående og systematisk enn i dette avsnittet, og ut fra et mer generelt perspektiv på informasjonssystemer enn i den foreliggende litteraturen.

2.2.2 Tre typiske former for dokumenter

(1) Stikkordkarakteristikker

       Stikkordkarakteristikker er en velkjent dokumentform. De er også velkjente for juridiske brukere - nesten enhver trykt samling av juridiske dokumenter vil omfatte en eller annen form for stikkordregister.

       Det finnes en nokså stor litteratur om hvordan dokumenter kan forsynes med stikkord, om ulike former for stikkordsystemer, stikkord-systemenes egenskaper osv. Under dette punktet skal det ikke gjøres noe forsøk på å summere denne litteraturen. I stedet skal ulike former for Stikkordkarakteristikker kort nevnes sammen med litt om automatisk indeksering og om undersøkelser av rettslige stikkordregistre.

       Ofte sondres det mellom såkor dr egister og nøkkelordregister (jfr.

Side 122

Seipel 1976:73). I et sakordregister vil man ved oppslag på en mdetellH ringsterm firtne henvisning til de dokumenter som behandler det innholi eller den « sak » termen karakteriserer, selv om det aktuelle dokumentet anvender andre ord eller uttrykk. I et nøkkelordregister får man bare henvisning til dokumenter som bruker det samme ord som indekseringstermen. Det er åpenbart at et sakordregister krever større arbeid enn et nøkkelordregister - bak henvisningene i sakordregisteret ligger det en forståelse av teksten i dokumentet, og ofte en påstand om at den aktuelle indekseringsterm er karakteristisk for dokumentets innhold. Overraskende ofte oppdager man at registre i publikasjoner egentlig er nøkkelordregistre - f.eks. er Lovsamlingens alfabetiske register i utgangspunktet et nøkkelordregister hvor indekseringstermene velges ut fra lovtitler. Dette registeret suppleres imidlertid - der hvor det finnes ønskelig - med andre indekseringstermer.

       En annen sondring er mellom fri og bunden bruk av stikkord. Med fri bruk av stikkord, velger redaksjonen ut de ord som den til en hver tid mener er mest karakteristisk for dokumentets innhold. Ettersom vurderingene både vil variere over tid og mellom ulike personer som arbeider i redaksjonen, vil det ved fri tildeling av stikkord nødvendigvis snike seg inn inkonsekvenser. For å unngå dette, velger man av og til bunden tildeling av stikkord. Bindingene kan innføres på forskjellig måte, en alminnelig brukt metode er å stille opp et vokabular som skal brukes ved indekseringen. Redaksjonen anvender ikke andre ord uten at man gjennom en bestemt prosedyre har besluttet å utvide indekseringsvokabularet. Ofte beskrives også ordene i vokabularet nærmere, slik at man klarlegger avgrensningsspørsmål, relasjoner til andre termer m.v. En samling med indekseringstermer som er definert på denne måten, kalles ofte en tesaurus (men dette ordet brukes også med avvikende betydning).

       Et bundet vokabular av indekseringstermer er i praksis en forutsetnig

Side 123

for konstruksjon av et hierarkisk stikkordregister. Et hierarkisk register er bygget opp som et tre, når man går oppover treet, går man fra spesifikke mot mer generelle termer. Når man skal lage et slikt hierarkisk register, kreves det en nokså god oversikt over innholdet av de dokumenter som skal karakteriseres, dvs. i praksis over det sakområdet som dokumentene knytter seg til. Slike hierarkiske strukturer kan også lett bli kontroversielle, og de kan over tid bli « foreldet », de reflekterer en forståelse av det aktuelle sakområdet som ikke lenger er aktuell.

       Et typisk eksempel på et hierarkisk register er de sytematiske registrene som i juridiske publikasjoner brukes som et supplement til stikkordregistre. Juridiske systematiske registre er svært tradisjonelt oppbygget, og reflekterer knapt den mest aktuelle forståelse av rettssystemets struktur. Likevel vil ofte nettopp tradisjonen - tilvenningen til registrenes systematikk - være av vesentlig betydning for bruken av registrene. Så selv om man er uenig med den struktur registrene avspeiler, taler gode grunner for å være forsiktig med å argumentere for endringer.

       Det motsatte av et hierarkisk register er et flatt register, i dette er det ikke gjort noe forsøk på å bestemme den innbyrdes relasjonen mellom de termer som forekommer i registrene. De fleste stikkordregistre er slike flate registre.

       En siste type registre med interessante egenskaper er de såkalte henvisningsregistre (« citation indexes »). Et henvisningsregister har som « oppslagsord » identifikasjon av en rettskildefaktor, f.eks en lov, en dom eller en juridisk artikkel. Ved oppslagsordet er det anført hvilke andre rettskildefaktorer den « oppslåtte rettskildefaktor » henviser til. Henvisningen er en påstand om en innholdsmessig sammenheng mellom

Side 124

to rettskildefaktorer. Denne sammenhengen er enten « autentisk » dvs. at « den oppslåtte » rettskildefaktors autentiske tekst eksplisitt heinviser til rettskildefaktoren, eller den er « redaksjonell », dvs. at en redaksjon har anført henvisningen som en påstand bygget på redaksjonens de to dokumentenes innhold.

       De fleste eksempler på henvisningsregistre i juridiske informasjonssystemer nøyer seg med å anføre autentiske henvisninger - slik f.eks. Lov og dom (lovhenvisninger i dommer) eller doms- og lovhenvisningsregistrene i domssamlinger eller juridisk litteratur. Hovedeksemplet på et register med redaksjonelle henvisninger er notene i Lovsamlingen, som faktisk er et henvisningsregister sortert inn som noter til de aktuelle bestemmelsene.

       Et mulig mål på indekseringens grundighet får man ved å beregne det relative indekseringsvolumet (Seipel 1976:7). Dette defineres som forholdet mellom antallet indekseringstermer (N_i) og antallet indekserte dokument (N_d). Et uforpliktende estimat av det relative indekseringsvolumet i Lovsamlingens alfabetiske register er ca 1-dvs. at det er omtrent like mange stikkord i registeret som lover i samlingen, og at hver lov er tilordnet gjennomsnittlig ca l stikkord.

       Et praktisk viktig spørsmål er hvordan stikkordregistre fremstilles. De tradisjonelle metoder kan kalles « intellektuell indeksering ». Etter denne metode gjennomføres indekseringen av en representant for redaksjonen (en « indekserer »), som tilordner stikkord til hvert dokument etter de normer som gjelder for stikkordtildeling i det aktuelle informasjonssystem . Ulempene ved intellektuell indeksering er todelte. For det første tar en slik indeksering tid. Denne tiden slår ut i at det oppstår en forsinkelse fra rettskildefaktoren er ferdig produsert til informasjonssystemets dokumentsamling kan oppdateres - intellektuell indeksering vil

Side 125

altså normalt føre til forlenget oppdateringsrespons. For det andre vil alt annet enn meget enkel indeksering kreve en forholdsvis høy grad av faglig kompetanse hos indeksereren. Dette representerer et praktisk og vanskelig problem - ikke minst i små land som Norge, hvor det nok er vanskelig å tilby høyt kompetente jurister slike arbeidsbetingelser at de er villige til å gjennomføre det ofte rutinepregede indekseringsarbeidet.

       Et alternativ til intellektuell indeksering er automatisk fremstilling av stikkordregistre. Dette er mulig ved å la deler av teksten i dokumentet bli behandlet av et datamaskinprogram, som på denne måten fremstiller et stikkordregister.

       For at en slik automatisk fremstilling av registre skal være mulig, må man kunne gi helt faste regler for hvordan de delene av dokumentets tekst som behandles skal omformes til et stikkordregister. Det er åpenbart at det enkleste å fremstille på denne måten er flate nøkkelordregistre (ord fra teksten med henvisning til hvor i teksten ordet forekommer). Men det er mulig å lage mer sofistikerte registre, f.eks. ved hjelp av tesauri. Slik kan f.eks. ord fra teksten sorteres inn i en hierarkisk struktur, alle synonymer uttrykkes med en valgt ordform osv.

       En automatisert registerproduksjon vil ikke ha de to ulempene som er nevnt foran i tilknytning til intellektuell indeksering, men vil ha visse forutsetninger: den teksten som skal danne grunnlaget for indeksering, må være i maskinlesbar form, og egnete programmer må foreligge. Hva som er den mest økonomiske metoden av automatisk og intellektuell indeksering, vil naturligvis bero på forholdet mellom på den ene siden kostnadene til en kompetent indekserer og på den andre side kostnadene ved å bringe tekstgrunnlaget over på maskinlesbar form og til å bruke (eventuelt utvikle) et egnet program.

       Den viktigste innvendingen mot automatisk indeksering er imidlertid ikke den økonomiske, men den kvalitative: man oppnår ikke god nok kvalitet i registrene. Det synes nokså klart at intellektuell indeksering gir mulighet for å oppnå høyere kvalitet, men spørsmålet er om denne muligheten realiseres. I en undersøkelse som Seipel gjennomførte av 1575 henvisninger i ti ulike registre i svenske, juridiske publikasjoner, kartla han hvilke stikkord som klart ville blitt tilordnet dokumentet ved automatisk indeksering, og hvilke som det var tvilsomt eller umulig at ble tilordnet dokumentet. Den automatiske indekseringen ble forutsatt gjort med tittel som tekstgrunnlag. Gjennomsnittlig fant han at ca 36 % av indekseringstermene ikke ville blitt tilordnet dokumentene ved automatisk indeksering. Prosentsatsen varierte imidlertid fra 6 % (for Svensk forfattningssamling 1974) til 86 % (tidsskriftet Konsumentsombudsmannen). jfr. Seipel 1976:106-109. Det finnes imidlertid flere metoder for å forbedre dette resultatet.

       Hittil er det i fremstillingen først og fremst siktet til tradisjonelle stikkordregistre, slike som typisk går inn som del av en bok eller et tidsskrift. Imidlertid er automatisk indeksering tatt i bruk for såkalte tekstsøkesystemer. I et tekstsøkesystem leses en grunnlagstekst inn.

Side 127

       Denne grunnlagsteksten kan være rettskildefaktorens autentiske tekst eller et sammendrag eller en stikkordkarakteristikk. Det typiske er imidlertid at det er den autentiske (« fulle ») teksten eller et sammendrag. Datamaskinprogrammer sorterer ordene i denne inn i et alfabetisk register hvor det ved hvert ord også er en henvisning til hvor i teksten ordet forekommer. Denne henvisningen har gjerne form av en adresse bestående av dokumentidentifikasjon, setningsnummer og ordnummer innen setningen. Registeret i et tekstsøkesystem kan altså oppfattes som et svært omfattende og detaljert stikkordregister hvor nesten alle ordene i den innleste teksten er oppført som stikkord. Reservasjonen « nesten » refererer seg til « stoppord », dvs. hyppig forekommende, ikke-menings-bærende ord. Eksempler er preposisjoner (« i », « for », « på »), pronomen (« hun », « det »), konjunksjoner (« og », « men », « da »), modale hjelpeverb (« ha », « er », « bør ») osv. Hvis slike ord utelukkes fra registeret, vil normalt 40-50 % av det totale antall løpende ord falle bort uten at antallet forskjellige ord reduseres nevneverdig (Harvold 1976:12). I en norsk tekst bestående av 118.069 løpende ord besto 55 % av de 100 hyppigst forekommende ordene.

       Vanligvis sondres det skarpt mellom et stikkordregister og den tekst som stikkordene karakteriserer. Denne sondringen blir mindre naturlig når stikkordregistrene dannes på den måten som nettopp skissert - innholdet i stikkordregistrene er jo identisk med innholdet i den løpende teksten, forskjellen er « bare » at ordene er sortert på en annen måte (alfabetisk i stedet for i setninger), og at visse stoppord er silt ut. Dermed vil man ofte si at man « søker på » den teksten som ligger til grunn for dannelsen av registrene, mens det strengt tatt er en søking i registrene. Dette kan det være nyttig å understreke før den diskusjonen av funksjonell effektivitet som vil følge nedenfor, jfr. pkt. 2.2.3.

       Det finnes lite litteratur om hvordan brukere vurderer stikkordregistre i norske, juridiske publikasjoner. Noen spredte bemerkninger vil man finne hos Føyen/Harboe/Lie 1973, Bing/Harvold 1973. F.eks. ble det pekt på at i skatteadministrasjonen var brukerens vurdering av stikk-ordsregistrenes anvendlighet avhengig av brukerens praksis (Føyen/ Harboe/Lie 1973:43). Bråthen 1978:15-16 har undersøkt brukernes vurdering av registrene i Rettens Gang. En kort vurdering av registrene i Lovsamlingen finnes hos Bing 1976b:52-64. Den mest omfattende og inngående diskusjon av stikkordregistre i juridisk litteratur er utvilsomt Seipel 1976, som bl.a. inneholder en diskusjon av registrene til Svensk forfattningssamling (1976:37-63) og til RRK (1976:63-72).

(2) Sammendrag

       Sammendraget er også en dokumentform som er velkjent for juridiske brukere. Det er svært vanlig at samlinger med rettsavgjørelser bruker sammendrag som en slags innledning eller et hode.

       Med « sammendrag » i denne fremstillingen siktes det til en representasjon av en rettskildefaktor i naturlig språk. Det typiske er at dette sammendraget gir en beskrivelse av rettskildefaktorens innhold. Denne beskrivelsen kan være svært kort (og da få form av en overskrift), og den kan i prinsippet - selv om det i praksis vel ikke forekommer - være svært langt: et ordrikt referat av innholdet i en rettskildefaktor som faktisk er lengre enn den autentiske teksten.

       Sammendrag kan bl.a. inndeles etter hvem som er forfatteren. En viktig kategori er de sammendrag som skrives av samme forfatter som skrev

Side 129

       den autentiske teksten, f.eks. et sammendrag av en dom skrevet av dommeren selv. Fordelene ved slike sammendrag vil være forfatterens forhåndskunnskap til den teksten han skal basere sammendraget på. Ulempene vil være at forfatteren ikke er noen ekspert på å skrive

Side 130

sammendrag, og derfor ikke følger de normer som gjelder for sammendragsskrivning i forhold til det aktuelle informasjonssystem. Det hevdes også at en forfatter av den originale teksten lett fortegner denne i ett sammendrag, jfr. Borko/Bernier 1975:13-14.

       Den beste sammendrags-forfatter anses å være en ekspert på det aktuelle emneområdet, som også har den nødvendige trening til å følge de aktuelle normene for dokumentutforming.

       En annen sondring er mellom informative og deskriptive sammendrag. I informative sammendrag søkes gjengitt alle de faktiske opplysninger, konklusjoner m.v. som finnes i originalteksten. Et informativt sammendrag vil derfor ofte kunne erstatte originalteksten. Et deskriptivt sammendrag tar sikte på å beskrive hvilke spørsmål som behandles i originalteksten, men tar ikke sikte på selv å inneholde tilstrekkelige opplysninger til at det kan utnyttes uavhengig av originalteksten.

       Denne sondringen er kanskje mindre skarp i forhold til rettskildefaktorer enn i forhold til litteratur innen andre disipliner, hvor hovedpunktene i en originaltekst kan gjengis som nokså klarer konklusjoner. Men like fullt indikerer disse to tilnærmingsmåtene en viktig glideskala. Oftest forekommer sammendrag i juridiske publikasjoner i tilknytning til utdrag av originalteksten eller andre former for mer fullstendig representasjon av den autentiske teksten - dette er typisk for hodene i domssamlinger. I slike tilfelle er det høyest naturlig å la sammendragene bli deskriptive - den autentiske teksten er umiddelbart for hånden til bruk i den juridiske argumentasjonen. Enkelte ganger - f.eks i kommentarutgaver eller håndbøker - står sammendraget løsrevet fra en mer fullstendig representasjon av den autentiske teksten. Det er da en klar tendens til å anvende sammendraget også i den juridiske argumentasjonen - jfr. f.eks. Føyen/Harboe/Lie 1973:63-64 om situasjonen innen skatteadministrasjonen. I slike tilfelle er det kanskje mer naturlig å skrive informative sammendrag. Dette må imidlertid også vurderes i

Side 131

forhold til hvorvidt det er ønskelig at man legger forholdene til rette for bruk av sammendrag til å dekke kildefunksjonen - jfr. nedenfor under (3).

       Ved siden av sammendrag, finnes det en del dokumenttyper som i denne fremstillingen vil bli kalt sammendrag, men som vanligvis går under andre navn.

       En hovedform er utdraget. Et utdrag er identisk med den autentiske teksten, men inneholder ikke hele den autentiske teksten. Dette er en hyppig brukt dokumenttype i juridiske informasjonssystemer. I Retstidende bringes f.eks. ofte de underordnete domsstolenes avgjørelser i utdrag. Og i NIR blir ofte sakens fakta og partenes påstander presentert som et sammendrag, mens rettens bemerkninger presenteres som utdrag av den autentiske teksten.

       En annen hovedform er blitt kalt referat (Tysland 1979:132-133). Referatet sikter på å gi en fullstendig gjengivelse av den autentiske teksten, men er likevel ikke identisk med denne. Årsaken til at man velger et referat, kan være f.eks. behovet for dokumentkonstruksjon, jfr. foran under pkt. 2.2.1, altså i situasjoner hvor det ikke foreligger noen egnet autentisk tekst for bruk i dokumentutformingen. Som nevnt

Side 132

tidligere, har den gjengivelse av svenske forvaltningsdomstolers avgjørelser som skjer i domssamlingene, preg av å være referater. Et referat vil være et særlig informativt sammendrag, som nesten alltid tar sikte på fullt ut å erstatte den autentiske teksten i bruk.

       Også utformingen av sammendrag kan være - på samme måte som tildeling av stikkord -fri eller bunden. I prinsippet kan man tenke seg at sammendragene skal bygges opp av ord valgt fra et definert vokabular. Dette er nok imidlertid langt sjeldnere i forhold til sammendrag enn i forhold til stikkordkarakteristikker. Vanligvis vil det være visse normer for hvordan sammendraget skal utformes, f.eks. angivelse av forfatter eller domstol, dato, standarder for forkortelser, henvisninger e. lign. Også andre veiledende normer for utformingen av sammendrag kan foreligge, f.eks en anbefaling om at sammendraget utformes ved hjelp av generelle ord, eller ord som er mer generelle enn de ord som forekommer i den autentiske teksten.

       Noe mål på sammendragenes kvalitet finnes det knapt. Vanligvis vil man falle tilbake på en generell vurdering basert på brukererfaringer.

       Den tradisjonelle måte å produsere sammendrag på, er å la en kompetent forfatter lese den autentiske teksten og gi sin forståelse av kortfattet uttrykk. Ulempene ved dette er selvsagt at det - på samme

Side 133

måte som indeksering - tar tid, og krever kompetente sammendragsforfattere. Åpenbart tar det enda lenger tid å skrive et sammendrag enn å tildele stikkord, ettersom sammendraget må reflektere innholdet i den autentiske teksten på en mer fullstendig måte. En strategi for å redusere den tid som går med på å skrive sammendrag, er å la forfatteren av den autentiske teksten også forfatte et sammendrag - jfr. det som er sagt om slike sammendrag foran.

       Det er også gjort forsøk på å fremstille sammendrag automatisk. Dette er nok en mer krevende oppgave enn å fremstille stikkordregister automatisk, ettersom sammendraget normalt bør bestå av fulle setninger.

       Automatisk fremstilling av sammendrag har knapt fått samme omfang som automatisk registerproduksjon. Dette har minst to hovedårsaker. For det første er det en mer krevende oppgave, og vanskeligere å nå frem til et tilfredsstillende resultat. For det andre forutsetter automattsk sammendragspublikasjon at den autentiske teksten er i maskinlesbar form. Det er da et forholdsvis lite behov for sammendragsproduksjon med hensyn på publisering (i motsetning til behovet for registerproduksjon ved publisering). Og i et datamaskinbasert informasjonssystem er lite vunnet ved å produsere sammendrag i tillegg til den autentiske teksten (dette igjen i motsetning til produksjon av registre på grunnlag av den autentiske teksten for å ivareta informasjonssystemets søkefunksjon).

(3) Autentisk tekst

       Den mest ukompliserte måten å representere en rettskildefaktor på, er å gjengi faktorens autentiske tekst i dokumentet. Dette er den vanlige måten å representere de fleste typer av rettskildefaktorer på - lover, forskrifter, dommer, forvaltningsavgjørelser m.v. Som understreket foran under pkt. 2.2.1 vil hva som er å anse som

Side 134

« autentisk tekst » kvalifiseres av rettslige meta-normer i rettssystemet. Det kan tenkes tilfeller hvor den autentiske teksten, rettskildefaktoren, faktisk er et sammendrag (f.eks. et referat) av en bakenforliggende og avvikende tekst.

       Den autentiske teksten vil være en typisk del av dokumentet i et rettslig informasjonssystem. Den vil imidlertid sjelden utgjøre hele dokumentet (slik ordet « dokument » brukes i denne fremstillingen). I tillegg vil det normalt være tilordnet stikkord til den autentiske teksten, og ofte vil det også være tilføyd et sammendrag. Det er også vanlig for rettsavgjørelser o.l. at ikke hele den autentiske teksten gjengis i dokumentet.

       Det er flere ulemper ved å representere en rettskildefaktor ved dens autentiske tekst. For det føreste vil den autentiske teksten være forholdsvis lang - i de situasjoner hvor kostnadene er relativ til lengden, vil dette være et argument for å velge en kortere representasjon.

       For det andre vil man måtte akseptere den enkelte forfatters egenheter i ordvalg m.v. Dette vil vel vanligvis ikke by på store problemer, ettersom man må forutsette at forfatteren holder seg innenfor de grenser som gjelder for f.eks norsk skriftspråk. Men i forhold til visse dokumentasjonsområder som internasjonal rett, vil det kunne skape problemer. Tilsvarende problemer får man i rettssystem med to språk (som f.eks. Finland, Belgia og Canada - i Sveits er det faktisk tre språk). I slike tilfeller vil man fremstille et dokument som avviker fra den autentiske teksten for å tilfredsstille informasjonssystemets språklige krav.

Side 135

2.2.3 Funksjonell effektivitet

       Foran i dette avsnittet er tre typiske dokumentformer blitt beskrevet. I dette avsluttende underavsnittet skal det kort sies litt om hvordan disse formene tilfredsstiller de tre hovedfunksjonene i et informasjonssystem, nemlig søkefunksjonen, relevansvurdering og rettskildefunksjonen. Disse funksjonene er nærmere beskrevet foran under pkt. 1.2.4 (2)-(3) og (5).

(1) Søkefunksjonen

       Et informasjonssystem bør tillate aktiv bruk av systemet. Det vil si at en bruker, med utgangspunkt i et problem, kan finne frem til de dokumenter i systemet som er relevante for problemet.

       I praksis er det bare ulike former for register som kan oppfylle et informasjonssystems søkefunksjon; I registeret er bestemte egenskaper ved dokumentene karakterisert og sortert etter bestemte kriterier - f.eks. alfabetisk, systematisk e. lign. Brukeren kan da formulere et søkeargument som på samme måte karakteriserer egenskaper ved hans problem - og sammenligne med registeret. Finner han et oppslag i registeret som nær svarer til søkeargumentet, har han en indikasjon på at det eller de dokument det henvises til, kan være relevante for problemet.

       I prinsippet er andre metoder tenkelige. Den enkleste metoden er å lese gjennom alle dokumentene i systemet i den (i forhold til problemet) tilfeldige rekkefølge de ligger i dokumentsamlingen. Denne metoder er nok lite effektiv, men den er fra tid til annen den eneste som kan velges, ettersom det ikke finnes noe register, eller de registrene som finnes, åpenbart ikke er utarbeidet med sikte på å hjelpe i den situasjonen brukeren befinner seg (brukeren leter f.eks. etter dommer som belyser internasjonal privatrett, men registeret inneholder ingen opplysning om hvorvidt partene eller saksforholdet knytter an til mer enn ett land).

       Register kan i praksis - med få unntak - bare dannes av den brede kategori av dokumenter (eller dokumentdeler) som foran under pkt. 2.2.2 (1) kalles stikkord - og som altså omfatter nøkkelord, sakord, systematiske betegnelser, henvisninger o.a.

       Det er unødvendig å drøfte i hvilken grad autentisk tekst drag tilfredsstiller søkefunksjonen. Det viktige er å slå fast det både praktiske og prinsipielle utgangspunkt, at aktiv og problemorientert søking i en dokumentsamling forutsetter et register. Ellers vil man være henvist til en sekvensiell gjennomlesning av kortere eller lengre dokumenter. Dette er på ingen måte umulig, eller en metode som i praksis ikke anvendes. Tvert imot vil det være en metode som de fleste brukere har benyttet seg av. Men det er hevet over enhver tvil at sammendrag eller dokumenter komponert av autentisk tekst tilfredsstiller søkefunksjonen dårligere enn stikkordregistre.

       Spørsmålet blir derfor straks hvilken type stikkordregister som er mest effektiv. Dette spørsmålet er for generelt til at det hensiktsmessig kan besvares. Det må deles opp i flere del-spørsmål. Også da er det bare enkelte som vil bli behandlet her, spørsmål som jeg mener har særlig interesse for rettslige informasjonssystem.

       Det er naturlig å begynne med spørsmålet om det foreligger empiriske resultater som kan peke ut hvilken type med indekseringsspråk som gir best resultater. Foran er det blitt antydet flere typer: kontrollert og ukontrollert indekseringsvokabular, hierarkiske og flate registre m.v. Dessuten er det jo i bruk flere typer av indekseringssystemer, og det kan ha vært naturlig å sammenligne disse, eller å undersøke effektiviteten i slike.

       Det foreligger en serie med empiriske undersøkelser som søker å belyse nettopp slike spørsmål. De viktigste er av Cleverdon (f.eks 1967), Salton (1971) og Saracevic (f.eks. 1970b). Dette er tre omfattende og generelle undersøkelser som bl.a tok sikte på å avdekke hvilken type med indekseringsspråk som var « best ». Med « best » sikter man her til ett til mål for gjenfinningseffektivitet. Det målet som blir brukt i denne fremstillingen, er gjenfinningsgrad og presisjon - men andre mål er mulige og er blitt brukt (f.eks av Saracevic).

       Det er hasardiøst å forsøke å summere resultatene av disse bredt anlagte og grunnleggende undersøkelsene. Likevel ønsker jeg å fremheve et resultat som jeg synes er sentralt, men som til tross for dette, etter min mening ikke har fått den gjennomslagskraft det burde ha. Dette resultatet kan formuleres - noe satt på spissen - som at sofistikerte og arbeidskrevende indekseringssystemer ikke synes å gi den forventete effektivitetsforbedring.

       I en av sine konklusjoner sier Cleverdon (1967:620) at et indekseringsspråk som kan karakteriseres som « relatively simple » synes å være mest økonomisk « in practical all circumstances », og antyder at det også i enkelte tilfeller vil være mer effektivt. Cleverdon er forsiktig i sine konklusjoner, men det er tydelig at resultatene begrunner en viss skepsis mot bruk av sofistikerte indekseringssystemer. Cleverdons resultater støttes av Saltons (jfr. f.eks. Salton/Lesk 1968:639), som uttaler i forbindelse med forholdet mellom intellektuell og automatisk indeksering (Salton/Lesk 1968:638):

       Klarest kommer det kanskje til uttrykk hos Saracevic, som i sine generelle konklusjoner først fremhever at « the human factor » ser ut til å være den viktigste i forhold til søkefunksjonens effektivitet. Når det gjelder valg mellom indekseringsspråk eller -systemer, sier han (Saracevic 1970b: 680):

       Når jeg fremhever denne skepsis til sofistikerte indekseringsmetoder -som f.eks. bygger på bruk av tesauri for kontroll av indekseringsvokabular og definisjon av forholdet mellom indekseringstermer- er det først og fremst for å begrunne at man i rettslige informasjonssystemer ikke bør bruke for store ressurser på indeksering. Indeksering er viktig, ettersom

Side 138

stikkordregistre i praksis er den eneste måten å ivareta søkefunksjonen i trykte publikasjoner. På bakgrunn av de nevnte resultatene, synes det likevel å være anbefalelsesverdig å finne frem til enkle og billige former for indeksering, og ikke håpe på at man kan gjøre registrene nevneverdig mer effektive ved å introdusere sofistikerte indekseringssystemer.

       Valg av registerstruktur, indekseringsspråk og metode for registerproduksjon kan selvsagt ikke ses uavhengig av de søkestrategier som det valgte informasjonssystem tillater. I det foregående har det vært en nærmest uttrykt forutsetning at registrene vil foreligge som del av en trykt publikasjon. Det er svært få søkestrategier som står åpne ved bruk av slike registre - i praksis må man formulere søkeargument som består av en indekseringsterm, og slå opp de henvisningene som er anført ved denne termen. I systematiske registre (eller andre typer for hierarkiske registre) har man muligheten for å generalisere eller spesifisere forespørselen ved å gå oppover eller nedover trestrukturen. Enkelte registre tilbyr også visse andre hjelpemidler, og enkelte kan brukes i sammenheng - f.eks finner man en relevant lovbestemmelse gjennom stikkordregistret, og følger så henvisningene fra denne bestemmelsen.

       Datamaskinbaserte informasjonssystemer vil gjøre det mulig å tilby brukerne langt flere søkestrategier. Disse strategiene omfatter særlig to muligheter: (1) Kombinasjon av søkeord med logiske operatorer, og (2) rangering (sortering) av dokumenter etter ett eller annet kriterium som man antar indikerer dokumentenes relevans.

       På grunn av de bedre muligheter til søking som datamaskinbaserte systemer tilbyr, kan man her velge former for stikkordregistre som av praktiske årsaker forbyr seg selv i trykte publikasjoner. Dette gjelder særlig den typen med registre som produseres automatisk på grunnlag av teksten i et dokument, og som inneholder nærmest alle de forskjellige ordene i dokumentsamlingen med henvisning til hvor i samlingen de forekommer, jfr. foran under 2.2.2 (1).

       Det første spørsmålet som reiser seg i forhold til denne typen med registre, er hvorvidt de tillater mer effektiv søking enn registre utarbeidet ved intellektuell indeksering. Man kan altså tenke seg f.eks. to dokumentsamlinger som begge representerer den samme faktorsamlingen. I den ene samlingen er dokumentene stikkordkarakteristikker utarbeidet av en erfaren og kompetent indekserer. I det andre tilfellet er dokumentene representert som automatisk genererte stikkordregister på grunnlag av rettskildefaktoren es autentiske tekst.

       Dette spørsmålet har vært - og er kanskje fremdeles - et stridens eple. I utviklingen av datamaskinbaserte informajonssystemer i Europa, har det vært en tendens til at man i romanske land, særlig Frankrike og Italia, har lagt betydelig vekt på intellektuell indeksering, mens man i England og de skandinaviske land (særlig Sverige) har arbeidet med dokumenter som inneholder autentisk tekst. Denne striden har vært kalt en strid mellom stikkord og full tekst, jfr. Bing/Harvold 1977:80. Striden har etterhvert lagt seg, ikke fordi dette prinsipielle spørsmål definitivt er blitt avgjort, men fordi praktiske årsaker har gjort at man i dag arbeider med dokumenter dels bestående av utdrag av den autentiske teksten, dels med tilordnete stikkord.

Side 140

       Noe prinsipielt svar på dette spørsmålet ønsker heller ikke jeg å gi her. Jeg nøyer meg med å påpeke at ingen empiriske undersøkelser har vist at automatisk indeksering av autentisk tekst har vært klart mindre effektiv enn intellektuell indeksering, og at automatisk indeksering av autentisk tekst i datamaskinbaserte systemer vanligvis vil være billigere enn intellektuell indeksering og dessuten gjøre det mulig for informasjonssystemet å ivareta kildefunksjonen bedre, jfr. nedenfor under pkt. (3). Jeg minner også om sitatet av Salton/Lesk 1968 foran, hvor et av de resultatene som fremholdes nettopp er at det ikke er påvist at automatisk indeksering klart er mindre effektiv enn intellektuell indeksering.

       Ved Institutt for privatretts avdeling for EDB-spørsmål ved Universitetet i Oslo er det gjennomført en rekke såkalte « kontrollerte forsøk » i tekstsøking. Ingen av disse gir grunnlag til å uttale seg direkte om forholdet mellom intellektuell og automatisk indeksering. Imidlertid er det i to av forsøkene estimert den effektivitetssvikt som skyldes « implisitet » - dvs. at bestemte ideer i den autentiske teksten ikke er kommet direkte til uttrykk, men snarere implisert av sammenhengen. Det er hevdet at dette nettopp vil være en type effektivitetssvikt som er mer alvorlig ved automatisk enn ved intellektuell indeksering, ettersom den intellektuelle indeksering vil ta sikte på å avsløre slik implisitet ved eksplisitte indekserings-termer tilordnet på grunnlag av indeksererens forståelse av innholdet.

       I begge forsøkene ble implisitet anslått til å være årsak til 12 % av sviktende gjenfinningsgrad. Dvs. at i 12 % av tilfellene hvor en idé i et dokument ikke ble funnet, var årsaken at innholdet var implisert snarere enn uttrykt av de ordene dokumentet inneholdt.

       Disse forsøksresultatene synes meget tilfredsstillende. Den årsak til svikt i gjenfinningsgrad som skyldes implisitet i naturlig språk, synes ikke alvorligere enn den svikt som ved intellektuell indeksering skyldes uteglemmelse av eller unøyaktighet ved tilordning av stikkord.

       Det andre spørsmålet som reiser seg i denne forbindelsen, er hva slags dokumenttype som egner seg best for automatisk indeksering - dvs. hvilken type dokumenter som gir de mest effektive registrene for søking.

       I denne forbindelse kan det være naturlig å operere med tre alternative dokumenttyper: dokumenter som består av titler (overskrifter kan regnes som svært korte sammendrag eller som en form for indeksering, jfr. foran), sammendrag og dokumenter basert på autentisk tekst.

       Som nevnt hevdet Saracevic (1970b:680) at søkeeffektivitet mer avhang av indeksens lengde enn det valgte indekseringsspråk. Ettersom tittel er kortere enn sammendrag og sammendrag kortere enn dokumenter basert på autentisk tekst, vil man anta at den siste dokumenttypen gir mest effektive søkeregistre. Dette støttes da også av Saracevics forsøk (1970b:674 og 1968:87-95). Cleverdons forsøk indikerer også at tittelbaserte registre er mindre effektive enn sammendragsbaserte (jfr. Cleverdon 1967:619 Fig. 14). Salton/Lesk 1968:630 konkluderer:

       I et av de kontrollerte forsøkene i tekstsøking ved Institutt for privatretts avdeling for EDB-spørsmål er effektiviteten ved søking på sammendragsbaserte register sammenlignet med effektiviteten ved søking på « full tekst"-baserte registre, jfr. Fjeldvig 1976:95-111. Dokumentene i forsøket var uttalelser fra skattedirektøren, hvor sammendraget var produsert i forbindelse med publisering i Utvalget I fig. 2/2/3 vises resultatet av forsøket som tre kurver, hvor hver kurve refererer seg til hver sin type dokument: sammendrag, utdrag av autentisk tekst uten sammendrag og et dokument med både sammendrag og utdrag av autentisk tekst.

       Resultatene av dette forsøket harmonerer meget godt med de resultatene som er gjengitt foran - register generert på grunnlag av utdrag av autentisk tekst gir bedre resultater enn register generert på grunnlag av sammendrag; men best resultater får man ved dokumenter, som både inneholder utdrag av autentisk tekst og sammendrag.

Side 142

(2) Relevansvurdering

       Med « relevansvurdering » siktes det til den funksjonen i informasjonssystemet at dokumentet skal kunne gi effektiv mulighet for å vurdere hvorvidt den rettskildefaktor som dokumentet representerer, er relevant. Om selve begrepet « relevant » vises det til pkt. 1.2.4 (3) foran.

       Hvis et dokument er basert på autentisk tekst, må man gå ut fra at det gir brukeren de beste mulighetene til å vurdere relevans. Det er vanskelig å tenke seg hvordan man ved alternative dokumentrepresentasjoner skal kunne tilby brukeren et bedre grunnlag for relevansvurdering enn ved å gjengi den autentiske teksten.

       Ulempen ved å basere vurderingen på den autentiske teksten, vil i praksis være at den er forholdsvis lang. Selve lengden kan gjøre at brukeren må benytte forholdsvis store ressurser på å vurdere relevansen av de dokumenter som er gjenfunnet ved hjelp av dokumentets søkefunksjoner. jfr. Persson 1974:79 som har påvist et klart samband mellom tekstens lengde og den tid relevansvurderingen krever. Det finnes visse måter å avhjelpe dette problemet på, men den vanligste måten er å utforme en alternativ og kortere representasjon av rettskildefaktoren og innlemme denne i dokumentet.

       Hvis et dokument i autentisk tekst skal få en alternativ representasjon som er kortere, er det i denne fremstillingen gitt to alternativer, stikkord eller sammendrag.

       Stikkord gir små muligheter for relevansvurdering utover den vurderingen som implisitt ligger i selve søkingen. Grunnen til at visse stikkord velges, og at brukeren på denne måten « finner » en mengde dokumenter, er jo nettopp brukerens tro på at de valgte stikkord står i nær sammenheng med dokumentenes sannsynlighet for å være relevante. Man kan derfor hevde at søkingen representerer en hypotese om hvilke egenskaper et relevant dokument eier.

Side 144

       Brukeren kan også som del av søkingen f.eks. anta at dokumenter som blir funnet ved hjelp av stikkord a, har høyere sannsynlighet for å være relevant enn dokumenter funnet ved hjelp av stikkord b. Han kan også sortere dokumenter i ulike grupper ved hjelp av slike egenskaper (rangering), f.eks. kan man mene at dokumenter som blir funnet av både stikkord å og stikkord b har større sjanse for å være relevant enn dokumenter som inneholder bare ett av ordene.

       Det er nettopp et søkesystems evne til å formulere slike hensiktsmessige hypoteser som måles ved hjelp av gjenfinningsgrad og presisjon. Et søkesystem som er effektivt målt i gjenfinningsgrad og presisjon, vil også være effektivt i denne begrensete formen for relevansvurdering.

       Dette resonnementet leder frem til at stikkordkarakteristikker vanligvis bedre lar seg betrakte som del av søkesystemet og vurderes som del av dette enn som hjelpemidler i relevansvurderingen.

       Det andre alternativet for representasjon av rettskildefaktoren i en kort form, er sammendraget. Det er alminnelig antatt at sammendrag er velegnet til å effektivisere relevansvurderingen - denne antakelsen må være begrunnelsen for at f.eks. sammendrag i form av hoder er i bruk i publikasjoner med domsavgjørelser i tillegg til avgjørelsens autentiske form. Denne intuitive antakelsen blir også støtte av Saracevics undersøkelse - han fant (1970b:679) ):

       Dette viser at en relevansvurdering på grunnlag av sammendrag (eller titler, som i denne sammenheng kan betraktes som svært korte sammendrag) , vil være rimelig effektiv.

(3) Kildefunksjonen

       Foran under pkt. 1.2.4 (2) er det argumentert for at norsk rett som et klart utgangspunkt krever at man i juridisk argumentasjon tilbakefører argumentene til rettskildefaktorer, dvs. den autentiske teksten.

       Med dette utgangspunktet er det nokså fåfengt å diskutere hvorvidt dokumenttyper som stikkordkarakteristikker eller sammendrag kan tilfredsstille kildefunksjonen. Dette er ikke et hensiktsmessighets- eller effektivitetsspørsmål, men et spørsmål om hvilke krav som følger av gjeldende rettskildeprinsipper.

       Som tidligere nevnt - jfr. foran under pkt. 1.3.2 (2) - anser jeg ikke kommunikasjonsprosessen avsluttet før brukeren utnytter dokumentet i en beslutningssituasjon. Ettersom jeg også hevder som utgangspunkt at bare den autentiske teksten kan utnyttes i en beslutningssituasjon, vil det si at man må kreve at et dokument inneholdende den autentiske tekst er tilgjengelig. Det vanlige i juridiske informasjonssystemer er at den

Side 146

autentiske teksten, eller vesentlige utdrag av den, er del av dokumentet. Men det filmes eksempler på informasjonssystemer som f.eks bare tar sikte på å ivareta søkefunksjonen - Advokatforeningens oppslagsbøker er et eksempel på et slikt system. I disse tilfellene ser man en funksjonell fordeling på forskjellige systemer som kan være hensiktsmessig. Men et absolutt krav må altså være at det finnes minst ett system som gir brukeren tilgang fil den autentiske teksten. I tilfeller hvor man har foretatt en slik funksjonell oppdeling, vil da heller ikke informasjonssystemet lett kunne vurderes helt separat. Det er mager trøst for brukeren at han har lett tilgjengelig et stort antall dommer eller forskrifter, når de i hans informasjonssystem er representert med dokumenter som består av to-tre stikkord.

       Kravet til at dokumenter som inneholder autentisk tekst skal være tilgjengelig, kan kanskje være sterkere i rettslige informasjonssystemer enn i systemer på andre fagområder - men kravet er sikkert grunnleggende på de fleste områder.

(4) Oppsummering

       I dette avsnittet er tre typiske former for dokumenter blitt behandlet: stikkordkarakteristikker, sammendrag og autentisk tekst. Disse formene har vært svært brede kategorier (f.eks er henvisninger og systematiske koder behandlet som stikkord, og utdrag, titler og referater behandlet som sammendrag). Disse tre formene for dokumenter er blitt diskutert i forhold til de tre hovedfunksjonene som et rettslig informasjonssystem må oppfylle: søkefunksjon, relevans vurdering og kildefunksjon.

       Avsnittet dekker et nokså stort område, hvor det tildels foreligger mye litteratur. Det er derfor blitt gjort mange forenklinger, mange generaliseringer og mange utelatelser. Likevel vil jeg som oppsummering trekke frem en enda mer generalisert versjon av diskusjonen foran.

       Tre former for dokumenter er blitt diskutert, og de er holdt opp imot tre forskjellige krav til informajonssystemet. Som en oppsummering kan

Side 147

man hevde at hver av disse dokumentformene har sin sterkeste side i forhold til ett av kravene, illustrert i fig. 2/2/5:

       Den konklusjonen som fig. 2/2/5 illustrerer, er knapt kontroversiell. Det er lett å oppnå enighet om at ulike stikkordregistre muliggjør relativt mest effektiv søking, at sammendrag er en praktisk måte å effektivisere relevansvurderingen på, og at den autentiske teksten er nødvendig for å tilfredsstille kildefunksjonen. Diskusjonen vil dreie seg om hvilke typer av stikkordregister som er mest effektive og hvordan de skal produseres, hvilke typer av sammendrag som er de beste og hvordan den autentiske teksten skal gjøres tilgjengelig.

       Som del av Fellesmarkedets brukerundersøkelse av rettslige informasjonssystemer, er det gjennomført en vurdering som har meget til felles med den vurdering som er representert i fig. 2/2/5. På mange måter lym den være et nyttig supplement til oppsummeringen. Man bør merke seg v at jeg ikke har gjennomført sondringen mellom dokumenter som krever « low » og « high intellectual effort », men denne sondringen trenger knapt noen særlige kommentarer. Man vil også merke at « summaries » (i min terminologi « sammendrag ») og « fulltext » (« autentisk tekst ») antas å oppfylle søkefunksjonen - dette bygger på antakelsen om at det produseres søkeregistre på grunnlag av ordinventaret i disse dokumentene, jfr. foran under (1).

       Denne tabellen gir uttrykk for de samme generelle vurderinger som i punktene foran og fig. 2/2/5. Den er satt opp for å være veiledende for ett informasjonssystem. Man ser at søking på grunnlag av intellektuell indeksering antas å kreve mye av brukeren sammenlignet med søking på registre produsert på grunnlag av sammendrag eller autentisk tekst. Det kan virke forvirrende at relevansvurdering antas å kreve mer av brukeren på grunnlag av sammendrag enn på grunnlag av autentisk tekst, men det er bare uttrykk for at man antar at relevansvurderingen er enklere

Side 148

       H = high intellectual effort

       L = low intellectual effort

       E = originals easy accessible

       D = originals difficult accessible

       (men kanskje mer tidkrevende) på grunnlag av autentisk tekst. Rubrikken « Final DP-Output » angir noe av sammenhengen med andre systemer-hvis den autentiske teksten er lett tilgjengelig i andre systemer, kan det datamaskinbaserte systemet begrenses til å gi brukeren en henvisning til hvor teksten kan finnes.

2.3 Rettskildebruk

2.3.1 « Bruker forskning »

(1) Brukerforskning som eget forskningsområde

       I denne fremstillingen er det blitt hevdet at kommunikasjonsprosesser og informasjonssystemer danner viktige rammebetingelser for kvaliteten av juridiske tjenester. Det ville derfor ikke være overraskende om empirisk forskning hadde interessert seg for kommunikasjonsprosessene, slik at man kunne si noe om disse sammenhengene som var basert på erfaringer.

Side 149

       Dessverre har ikke undersøkelser av rettslige kommunikasjonsprosesser vært noe sentralt emne i tradisjonell rettssosiologi, selv om det finnes bidrag av sentral interesse, jfr. f.eks. Aubert 1976:128-139 om lovgivning og kommunikasjon.

       I forbindelse med de endringene i informajonssystemer som datama-skinteknologien har gjort mulig, er det vokst frem en egen spesialdisiplin som tar sikte på å redegjøre for sammenhengen mellom informasjonssystemer og rettskildebrukere. I Tyskland går denne disiplinen under navnet « Benutzerforschung », i USA og England « user research » - og her hjemme er uttrykket « brukerundersøkelser » vært benyttet. Dette er svært generelle betegnelser som også brukes om undersøkelser av brukeres forhold til ikke-rettslige informasjonssystemer. Et bedre navn på brukerundersøkelser som tar sikte på å avdekke sammenhenger mellom rettslige informasjonssystemer og rettskildebrukere kan derfor være undersøkelser av rettskildebruk.

       Det er kanskje riktig å se disse undersøkelsene som en del av en praktisk orientert rettssosiologi, men det kan også være villedende: undersøkelsene har sjelden sprunget ut fra en forskningsmessig interesse i å kartlegge aspekter ved rettskildebruken. Brukerundersøkelser er en integrert del av det utviklingsarbeid som rutinemessig gjennomføres i forbindelse med en omlegning til EDB. Erfaringer vunnet i forbindelse med større omlegninger av informasjonssystemer har utvetydig vist hvilke konsekvenser det får hvis informasjonssystemene ikke er tilpasset brukernes behov og krav, jfr. konklusjonene hos Wolter 1977:105. Innføring av datamaskinbaserte informasjonssystemer representereY store investeringer, og man må derfor sikre seg at de ønskete virkninger faktisk oppnås. På bakgrunn av erfaringene gjennomføres det nå alltid brukerundersøkelser som del av omlegningen til EDB.

       Det er egentlig fremgangsmåten ved innføring av datamaskinbaserte systemer som også er blitt anvendt i forbindelse med innføring av rettslige informasjonssystemer. Det er ikke en interesse for rettssosiologi eller teoretisk innsikt som har begrunnet brukerundersøkelsene, men vissheten om at uten kunnskap til brukernes holdninger, ønsker og

Side 150

behov vil ikke et egnet informasjonssystem kunne utformes eller bli akseptert i praksis. En sammenligning med en markedsundersøkelse før et nytt produkt lanseres, er kanskje ikke helt misvisende.

       Selv om innføringen av datamaskinbaserte informasjonssystemer har vært katalysatoren som har skapt interessen for brukerundersøkelser, er det klart at dette i seg selv er et interessant og viktig område. Behovet for innsikt i rettskildebruk er uavhengig av den teknologi som anvendes (jfr. Uhlig 1976:54), den kan betraktes som en naturlig og empirisk orientert supplering av en mer tradisjonell rettskildelære. Men det er planer om endringer i anvendt teknologi som gjør behovet for brukerundersøkelser påtrengende.

       De fleste brukerundersøkelser har altså sprunget ut fra et behov for « markedsundersøkelser ». Men en slik empirisk undersøkelse kan ikke gjennomføres uten en slags bakenforliggende teori om hva det er man ønsker å belyse. Dette kan være en teori om rettslige kommunikasjonsprosesser, slik den er presentert foran. Det kan være en teori om beslutningsprosesser mer generelt, eller andre måter å strukturere den virkelighet som skal undersøkes på. Undersøkelsene selv sier sjelden uttrykkelig hva slags teoretisk bakgrunn de anvender, men ofte er det forutsatt at man refererer til de teorier om informasjonssystemer som er utviklet i forbindelse med konvensjonelle, datamaskinbaserte informasjonssystemer.

       Det finnes visse forsøk på å systematisere feltet. Et eksempel er Wolter 1977. som skiller mellom 5 holdninger til brukerundersøkelser, og som også orienterer om utviklingen av brukerundersøkelser generelt.

       Jeg vil ikke anvende den oppdeling som er foreslått av Wolter, men heller peke på to typer bakgrunn som synes å være nyttige for undersøkelser av rettskildebruk.

       Den første bakgrunnen er den som tilbys av moderne kommunikasjons- eller informasjonssosiologi. I denne sammenheng er den generelle viten om forhold mellom bruker og informasjonssystemer interessant. Med utgangspunkt i generelle beskrivelser av informasjonssystemer - som ikke er begrenset hverken til datamaskinbaserte eller rettslige systemer - vil man ha en nyttig bakgrunn for å beskrive også rettslige kommunikasjonsprosesser i et empirisk perspektiv. Imidlertid kan det vel reises tvil om disse mer generelle studiene er egnet til å isolere de områder som er interessante eller problematiske sett i forhold til rettskildebruk. Eksempler på slike generelle studier er Wersig 1973 og Kubicek 1975.

       Den andre bakgrunnen er en mer beslutningsteoretisk orientering. I denne sammenheng utvikles en modell av rettslige beslutningsprosesser, og på grunnlag av en slik modell isoleres de deler av rettskildebruken som synes særlig interessante. Et eksempel på utviklingen av en slik modell nettopp for å anvende erfaringene fra de tyske brukerundersøkelsene i forbindelse med JURIS, gir Uhlig 1975, hvor sammenhengen mellom informasjonssituasjon og beslutningsprosesser blir risset opp. Dette er etter min mening en fruktbar angrepsvinkel.

       Det har vært tilløp til visse undersøkelser av rettskildebruk i Norge, og disse har i likhet med mange av de utenlandske, ofte unnlatt eksplisitt å gjøre rede for den underliggende teorien. Imidlertid har de tatt utgangspunkt i en modell av rettslige beslutningsprosesser, og analysene av resultatene har en del til felles med Uhlig 1975. Det første, norske eksemplet var en undersøkelse av rettskildebruk innen trygdeadministrasjonen (Bing/Harvold 1973:202-305), hvor utgangspunktet er en enkel beslutningsmodell (Bing/Harvold 1973:2-10).

       Uhlig (1975:54-55) gjør elementære sondringer mellom « systemforberedende », « systemveiledende » og « grunnleggende » brukerundersøkelser. Det kan hevdes at det er nokså typisk at de to systemorienterte kategoriene kommer før « grunnleggende brukerundersøkelser ». Det viser nettopp den plass og begrunnelse disse undersøkelsene faktisk har hatt, dels som en forberedelse til innføring av datamaskinbaserte systemer, dels som en tilbakeføringsmekanisme for erfaringer fra brukere til systemansvarlige.

       Brukerundersøkelsenes verdi som « systemforberedende » eller « -veiledende » har vært trukket i tvil. I Tyskland har det vært hevdet at brukerundersøkelsene er gjennomført nærmest for å begrunne det ambisiøse JURIS-prosjektet. Den skarpeste kritikeren, Simitis (1974:18-19), har uttrykt det slik:

       Simitis antyder at brukerundersøkelsene kan anvendes som en strategi

Side 153

for å styrke forvaltningens legitimasjon for sine aktiviteter der den tradisjonelle legitimasjon svikter.

       Brukerundersøkelser kan gi et øyeblikksbilde av brukerens informasjonssituasjon, de kan avdekke visse utviklingstendenser og holdninger hos brukerne. Dette er viktige realiteter å ta hensyn til i utformingen av informasjonssystemer. Men det må være riktig å fremheve at man ikke kan trekke holdbare slutninger fra f.eks. undersøkelser av brukernes holdninger og til ønskeligheten av å innføre en ny teknologi. Dette ville forutsette at brukernes holdninger var dannet på bakgrunn av innsikt i de muligheter eller problemer en endring ville medføre. Denne forutsetningen svikter regelmessig, og man må derfor anvende brukerundersøkelsene med stor kritikk i forbindelse med utviklingen av spesifikasjoner til nye informasjonssystemer.

       Undersøkelser av rettskildebruk må ses i sammenheng med andre undersøkelser av kildebruk og informasjonssystemer, ikke minst undersøkelser av bibliotekbruk (jfr. f.eks. Lancaster 1977). I dette avsnittet vil imidlertid formålet være forholdsvis beskjedent. Ved å trekke frem enkelte resultater fra foreliggende brukerundersøkelser vil det bli gitt eksempler på hvordan den mer teoretiske modellen av rettslige kommunikasjonsprosesser - som er utviklet foran - kan illustreres.

(2) Foreliggende brukerundersøkelser

       Et generelt problem er hvilke arbeider som skal kvalifiseres som brukerundersøkelser. Betraktninger over rettskildebruk forekommer ofte som del av tradisjonelle, juridiske fremstillinger, i rettskildeteori, som del av rettssosiologiske fremstillinger osv. Med den forståelse av uttrykket som jeg har antydet foran, og hvor sammenhengen særlig til retts- og kommunikasjonssosiologiske undersøkelser ble understreket, vil det selvsagt ikke være mulig å foreta noen oppregning av foreliggende brukerundersøkelser. Hvis man imidlertid begrenser seg til de undersøkelsene som er foranlediget av mulighetene til å endre informasjonssystemenes teknologi, blir det lettere å få oversikt. Selv her er det imidlertid naturlig å begrense seg til viktige undersøkelser. Og da står man igjen med noen få større undersøkelser.

Side 154

       Den tidligste er kalt « Operation Compulex » og er gjennomført av Bureau of Management Consulting for Department ofJustice, Canada. Undersøkelsen ble påbegynt i juni 1971 og avsluttet i april 1972, og hadde til formål å undersøke « whether technological developments in the information field might be of assistance to the practicing lawyer », jfr. Lang 1972:1. Undersøkelsen er altså begrenset til den privatpraktiserende advokat, og bygger på ca 200 intervjuer.

       Den bredest anlagte undersøkelsen er gjennomført i forbindelse med det tyske JURIS-prosjektet. Undersøkelsen ble startet som forprosjekt sommeren 1971, og hovedundersøkelsen omfattet ca 2550 intervjuer med jurister innen alle yrkeskategorier. Resultatene av undersøkelsen er offentliggjort i Jungjohann/Seidel/Sörgel/Uhlig 1974, og omfatter et eget bind med de underliggende tabellene. Undersøkelsen dokumenterer juristers « Informationsverhalten », men legger vel så mye vekt på « Informationsbedarf », dvs. brukernes fremtidsrettede behov. Bl.a på grunn av den skepsis man bør knytte til denne siden av brukerundersøkelser generelt (jfr. foran under (1) ), legger jeg mindre vekt på denne delen.

       Den tredje undersøkelsen er av en helt annen type, det er Fellesmarkedets Technical Study in Legal Information Retrieval. Dette er en bredt anlagt undersøkelse som ikke først og fremst retter seg mot jurister i sin alminnelighet, men mot de jurister som har erfaring med bruk av datamaskinbaserte informasjonssystemer. Undersøkelsen kan oppfattes som en « systemveiledende » undersøkelse for de datamaskinbaserte systemer som er etablert innen Fellesmarkedet. Den omfattet intervju med 147 « current users » og symposia i 9 land med tilsammen 143 « potential users ». Undersøkelsen er fra 1977.

       I tillegg viser dette kapitlet til en større undersøkelse fra Danmark, Karnov 1978. Undersøkelsen har vært gjennomført innenfor rammen av et forskningsprosjekt finansiert av Statens samfundsvidenskabelige forskningsråd, og bygger på svar innhentet gjennom 1000 post-spørreskjema. De spurte jurister fordeler seg med 400 på advokater, 200 på advokatfullmektiger, 200 på dommere og 200 på dommerfullmektiger. Resultatene baserer seg på 811 svar. Undersøkelsen er avgjort den mest generelle og bredest anlagte i Norden. Resultatene er presentert nokså nakne, uten særlige kommentarer, av Karnov (1978). Man må i denne forbindelse fremheve at undersøkelsen er ledd i et større prosjekt.

       En ytterst interessant undersøkelse er gjennomført av Campbell og Kidd for de tre jurisdiksjonene England og Wales, Skottland og Nord-Irland. Denne undersøkelsen er særpreget av en omhyggelig metodisk tilnærming og bevissthet om sammenhengen med vanlig rettssosiologi.

Side 155

Dessverre er undersøkelsen når dette skrives (vår 1981) bare tilgjengelig i form av et sammendrag (Campbell 1978).

       Mer perifer er undersøkelsen gjennomført av Rawlence rettet mot italienske jurister, særlig advokater i Firenze og omegn, i begynnelsen av 1970-årene (Rawlence 1975). Også Thomasic/Bullard 1978 gir en oversikt over forhold av betydning for australske juristers (særlig advokaters) arbeid, basert på 543 post-spørreskjema (svarprosent gjennomsnittlig 48) fra New South Wales. Denne undersøkelsen belyser bare i meget begrenset utstrekning spørsmål av interesse for en diskusjon av rettskildebruk.

       En undersøkelse helt innrettet på bruk av datamaskinbaserte, rettslige informasjonssystem er SARI (1978) og Alpsten (1979), som knytter seg til en undersøkelse gjort blant brukerne av det svenske RI-systemet. Igjen er det nokså begrenset hvor interessante resultatene er i det mer generelle perspektiv som trekkes opp i dette kapitlet.

       Det finnes brukerundersøkelser som faktisk er markedsundersøkelser, og som derfor er vanskelig tilgjengelig. F. eks. har det amerikanske selskapet Mead Data Central gjennomført omfattende undersøkelser av brukerholdninger og -erfaringer til det datamaskinbaserte informasjonssøkesystemet som selskapet markedsfører, LEXIS. Disse resultatene er ikke alminnelig tilgjengelig.

2.3.2 Aktive og passive informasjonssystemer

       Et av de forhold det er naturlig å forsøke belyst gjennom brukerundersøkelser, er hvilken dokumentsamling brukerne selv mener det er viktig å få tilgang til.

       Dette er et naturlig utgangspunkt for en brukerundersøkelse, også av den « systemforberedende » eller « -veiledende » type. Men det kan likevel være vanskelig å tolke de resultater man kommer frem til. Bygger man på intervjuer med brukere, er det en nærliggende fare for at man i stedet for å kartlegge hvilke dokumenter brukeren faktisk anvender, får belyst hvilke dokumenter brukere mener de bør anvende. Brukerne er gjerne gjennom sin utdannelse opplært til f.eks. en bestemt rangorden mellom typer av rettskildefaktorer. I en intervjuundersøkelse vil derfor brukere lett falle tilbake på denne kunnskapen om akseptert rettskildebruk. Selv om faktisk rettskildebruk atskiller seg fra den anbefalte, kan det være vanskelig å spore dette gjennom intervjuer o.l.

       I den norske undersøkelsen av rettskildebruk innen trygdeadministrasjonen fant man at brukerne la til grunn et mønster for anvendelse av rettskildefaktorer som harmonerte godt med teorien: først gikk man til

Side 156

loven, deretter til forskrifter og så til rundskriv. Denne overrensstemmelse ble etablert gjennom intervjuer. Intervjuundersøkelsen ble imidlertid supplert med en kartlegging av brukernes lokale dokumentsamling, og da trådte et annet bilde i forgrunnen: forholdet mellom ekstensiv rettskildebruk i overordnete organer og intensiv rettskildebruk i underordnete organer. Konfrontert med et « vanskelig » juridisk spørsmål hadde overordnete organer en tendens til å øke ressursinnsatsen ved å trekke inn nye typer av rettskildefaktorer. Dette harmonerte godt med teoriens bilde av hvordan en jurist søker å løse et vanskelig spørsmål. Underordnete organer hadde imidlertid en tendens til ikke å utvide dokumentsamlingen - nye ressurser ble snarere brukt til intensiv tolkning av de rettskildefaktorer som allerede var for hånden. (jfr. Bing/ Harvold 1973:221-223.)

       Det er selvsagt en alminnelig svakhet med intervjuundersøkelser og lignende metoder at brukerens kunnskap om hva som er anbefalt rettskildebruk, kan gjøre det vanskelig å finne frem til hva som er faktisk rettskildebruk. Den grad av overensstemmelse mellom teoriens anbefalinger og brukernes rapporter som er et gjennomgående trekk i brukerundersøkelsene, må altså i noen grad vurderes kritisk. Som Campbell understreker (1978:9), så er ikke jurister flinkere til « self-reporting » enn andre. Derfor vil de kunne besvare spørsmål slik man mer eller mindre ubevisst antar at er forventet.

       Et annet forhold som kan gjøre det vanskelig å avdekke faktisk bruk gjennom undersøkelsene, er selve den sammenheng spørsmålene tolkes inn i. Som fremhevet foran, vil undersøkelsen ofte være foranlediget av at det er på tale med en omlegging av informasjonssystemet, eller i det minste at dette vurderes. Dermed forskyves lett brukerens oppmerksomhet mot de vanskeligheter de har med det eksisterende systemet. Når de da f.eks. blir bedt om å anføre den type rettskildefaktor de hyppigst trenger, kan det være at man i stedet for å anføre den type man faktisk bruker hyppigst, anfører den type man hyppigst har problemer med å få tak i. Brukeren konsentrerer seg altså om et trekk i sin infortnasjonssituasjon som oppleves som utilfredsstillende, og som man gjerne skulle sett at ble forbedret.

       Et godt eksempel gir Technical Study (I 1977:48) som konkluderer med at « statutes were unanimously designated as scarcely relevant ». Det er i seg selv nokså oppsiktsvekkende at jurister skulle enes om at lover har liten betydning for løsning av juridiske spørsmål. En del av forklaringen er nok at store grupper av jurister bygger på sekundære typer av rettskildefaktorer ved løsning av juridiske problemer, jfr. Campbell 1978:16 som særlig fremhever nettopp dette. Men den siterte konklusjonen

Side 157

må nødvendigvis tolkes inn i det perspektiv undersøkelsen selv danner. Technical Study tok sikte på å kartlegge de krav brukerne ville stille til datamaskinbaserte informasjonssystemer. Brukernes manglende interesse for lover henger selvsagt også sammen med at lover allerede er noenlunde lett tilgjengelige i konvensjonelle publikasjoner. Man har ikke behov for datamaskinbaserte lovsamlinger i samme grad som man har behov for datamaskinbaserte systemer for andre typer av rettskildefaktorer.

       I fremstillingen foran er det sondret mellom passive og aktive informasjonssystemer. Det er interessant å merke seg at denne sondringen, som foran er begrunnet mer teoretisk, også går igjen i de forskjellige brukerundersøkelsene. Man har søkt å kartlegge hvorvidt brukere anvender forskjellige systemer eller strategier for å holde seg faglig á jour (passive systemer) og løse juridiske spørsmål (aktive systemer).

       Campbell karakteriserer den passive bruk som « 'topping-up' their existing store of knowledge », og fant at de fleste (9 av 10) hevdet regelmessig å lese fagtidsskrifter. Disse fagtidsskriftene synes imidlertid å være av en spesiell karakter - han beskriver dem slik (1978:14):

       Campbell fremhever også samtaler med kollegaer og konferanser som viktige strategier for å vedlikeholde bakgrunnskunnskap.

       Den tyske undersøkelsen fremhever også tidsskrifter som den måte de fleste holdt seg faglig á jour på. Jungjohann/Seidel/Sörgel/Uhlig (1974) gjennomførte en rangering av 17 « Informationsquellen »; « Informationsquellen » korresponderer ikke helt til « typer av rettskildefaktorer », men er snarere typiske informasjonssystem som korresponderer til konvensjonelle typer av publikasjoner o. a. Undersøkelsen er altså i så måte ikke skåret til over rettskildeteori, men snarere over det faktiske publikasjonsmønster.

       De tre typene « Informationsquellen » som ble rangert høyest gjennomsnittlig, var fagtidsskrift, kommentarer og tilleggsleveringer til lovsamlinger. Man ser at dette alle er typer av systemer som raskt vil fange opp endringer i gjeldende rett og formidle disse.

       Tidsskriftenes betydning som passive informasjonssystemer styrkes av resultatene fra Technical Study (I 1977:99), hvor de rangeres høyest for det undersøkelsen kaller « routine use », og av resultatene til Karnov (1978:24-25) hvor 96 % av de spurte anser dette den viktigste måten for å holde seg faglig á jour.

       Undersøkelsene belyser også hvilke typer av dokumenter eller rettskil-def aktorer som er viktige ved løsning av realiserte problemer - dvs. i aktive informasjonssystemer.

       Den tyske undersøkelsen (Jungjohann/Seidel/Sörgel/Uhlig 1974:15) har gjennomført en rangering av de samme 17 « Informationsquellen » som ble rangert for passiv bruk. De tre kategoriene som ble rangert

Side 159

øverst gjennomsnittlig var « lover », « kommentarer » og « domssamlinger » (« Entscheidungen, veroffentlicht im amtlichen Sammlungen »), Forskjellen i forhold til den passive bruken er helt klar. Fagtidsskriftene er forsvunnet fra toppen, og det er skjedd en sterk oppprioritering av lovstoff- en endring som blir enda tydligere når man ser på de underliggende gjennomsnittsverdiene. Denne klare forskyvningen til fordel for primære typer av rettskildefaktorer finner man også i den danske undersøkelsen - her rangeres « love » først (av 91%), fulgt av « judicielle afgørelser » (av 83 %) og « den juridiske litteratur » (av 63 %)jfr. Karnov 1978:29-30.

       Dette klare bildet finner man ikke igjen i Technical Study (I 1977:100) hvor det pekes på at domssamlinger, lærebøker og tillegg til oppslagsbøker øker i betydning ved aktiv bruk. Man nevner at dagspressen mister sin betydning 5 og at datamaskinbaserte systemer - hvor de måtte finner -tas i bruk (slike systemer er sjelden utformet med sikte på passiv bruk). Det fremheves videre at situasjonene som preges av aktiv og passiv bruk er svært forskjellige, og at dette speiles i brukernes vurderinger. Dette er for så vidt en triviell observasjon, men man kan jo merke seg den som en bekreftelse på at den teoretiske sondringen har betydning i praksis. Som en sammenfattende karakteristikk uttales det i Technical Study (I 1977:100):

       Personlig tror jeg likevel at noe av den vaghet som finnes i konklusjonen fra Technical Study sammenlignet med de mer entydige konklusjonene fra den tyske og danske undersøkelsen (og dermed fra jurisdiksjoner

Side 160

som var del av Technical Study), kan komme av at aktiv bruk er nokså forskjellig innenfor ulike rettssystem. Derfor er det interessant - og nesten litt overraskende - å finne Campbells understrekning av et resultat som sterkt avviker fra det danske og tyske. Han hevder (1978:16) at jurister som arbeider med å løse rettslige spørsmål « only very seldom (were) concemed with examining primary sources », dvs. lover, forskrifter eller dommer. Heller ikke brukte man annoterte lovsamlinger (som kanskje kan sammenlignes med de tyske « Kommentare »). Juristene brukte, sier Campbell, « first, and usually last » lærebøker (« textbooks »), dvs. bøker som ble oppfattet som praktiske-praktiske i den betydning at de var enkle, klare og konsise.

       Et slikt resultat av en undersøkelse blant norske jurister ville lett bli oppfattet som direkte foruroligende. Men det må relateres til de rettssystem Campbells undersøkelse omfattet, og hvor det er tradisjon for at særlig vanskelige juridiske problemer blir overlatt særlig spesialiserte jurister, jfr. nedenfor under pkt. 2.3.3.

       Kontrasten mellom den tyske og danske undersøkelsen på den ene siden og den britiske på den andre siden styrker antagelsen om at vagheten i Technical Study kommer av at den omfatter forskjellige rettssystemer med avvikende rettskildebruk. Man ser også at Campbells resultater harmonerer med Technical Studys påstand om at jurister interesserer seg lite for lover, referert foran i dette avsnittet.

       Den kanadiske undersøkelsen sier litt om aktive informasjonssystemer. Undersøkelsen opplyser hvilke typer rettskildefaktorer brukerne henter sine argumenter fra (« materials referenced »). Dette er selvsagt noe annet enn en undersøkelse av hvilken vekt brukeren vil hevde at argumenter fra de ulike typene vanligvis tillegges, eller hvilken nytte man har hatt av dem. Selv om man har flere henvisninger til dommer enn til lover, betyr ikke dette nødvendigvis at man mener dommene er viktigere enn lovene. Men en viss forbindelse med en slik vurdering finnes det nok, og Langs undersøkelse gir i alle fall et bilde av faktisk bruk.

       Tabell 2/3/1 - Materiale henvist til, Canada (etter Lang 1972:67)

Case law 45%

Provincial law 24%

Procedural matters 15%

Federal statute law 12%

Municipal law 4%

       Oversikten omfatter bare primære typer av rettskildefaktorer, og kan derfor ikke gi grunnlag for en vurdering av forskyvning som i forhold til

Side 161

de undersøkelsene som er diskutert foran. Man merker seg imidlertid at domstolavgjørelser er prioritert foran dommer, noe som jo harmonerer godt med det man oppfatter som det karakteristiske for anglo-amerikansk rett. Forskjellen er imidlertid ikke så stor som tabellen ved første blikk gir inntrykk av, ettersom « statute law » er splittet på to kategorier, og man kanskje også bør trekke inn « municipal law ».

       I den tyske undersøkelsen er det gjennomført en oppsplitting av brukerne på 11 ulike kategorier. Det kan kanskje ha en viss interesse å se hvordan jurister i karakteristisk forskjellige situasjoner beskriver sin aktive og passive bruk. Jeg har valgt ut tre grupper - « Rechtsanwalt », « Verwaltungs jurist » og « Professor ».

       Av disse tre gruppene svarer advokatene (« Rechstanwalt ») til gjennomsnittet.

       Forvaltnings juristene har imidlertid ikke fagtidsskriftene på topp for passiv bruk- de har rangert « Gesetz- und Verordnungsblåtter » øverst og « Ergånzungslieferungen zu Gesetzessammlungen » som nummer to. Først på tredje plass kommer tidsskriftene. Forvaltnings juristene beskriver slik klart sitt passive informasjonsbehov som sterkere orientert mot lovgiver enn gjennomsnittet av juristene. Dette styrkes av deres beskrivelse av aktiv bruk, da kommer lover øverst, forordninger på annen plass og « Verwaltungsrichtlinien » på tredje plass. Tidsskriftene er altså nå helt blitt borte, og orienteringen mot lover, forskrifter, rundskriv o.l. fremhevet.

       Universitets juristene har - som gjennomsnittet - rangert tidsskriftene først for å holde seg faglig á jour. På annen plass angir de imidlertid « Lehrbücher » og på tredje « Entscheidungssammlungen ». Hvis man ser på deres aktive bruk, beholder tidsskriftene - kanskje noe overrumplende - førsteplassen. På annen plass kommer så lover og domssamlinger. Også universitets Juristene karakteriserer, etter min mening, sin orientering mot utredning og analyse svært godt ved denne rangeringen. Denne lille eksemplifiseringen av hvor markerte forskjellene kan være fra brukergruppe til brukergruppe tjener som en ny påminnelse om at gjennomsnittstallene fra brukerundersøkelsene må behandles nokså kritisk - svært forskjellige brukersituas joner kan kanskje ikke på en adekvat måte sammenfattes i slike gjennomsnittstall.

       Som illustrert foran, har den kanadiske undersøkelsen en annen tilnærming enn de andre undersøkelsene - den ber ikke om brukernes vurderinger, men registrerer i stedet faktisk bruk ved hjelp av henvisninger. Dette peker mot et grunnleggende problem for de diskuterte brukerundersøkelsene - hva er det egentlig som måles? Når en bruker kvalifiserer en type dokumenter, en type publikasjoner e. lign. som

Side 162

« viktig », kan dette i juridisk sammenheng bety to forskjellige ting. Enten kan det bety at « argumenter avledet fra denne typen dokumenter har stor, gjerne avgjørende vekt ». Eller det kan bety at « argumenter avledet fra denne typen dokumenter bruker jeg ofte, de er nyttige ». Det er en avgjørende forskjell på disse to tolkningene av uttrykket « viktig ». Tenker man seg en spesialisert forvaltnings jurist, kan vedkommende nok mene at loven er « viktig » i den betydning at argumenter avledet av denne har avgjørende vekt. Men det kan i praksis være sjelden at han faktisk finner argumenter for løsning av konkrete og vanskelige spørsmål i den knappe lovteksten. Derimot finner han ofte argumenter i de mer utførlige rundskrivene - i denne betydningen er denne typen rettskildefaktorer « viktig ». Det forhold at han og hans kollega har rangert henholdsvis « lov » og « rundskriv » som den viktigste typen rettskildefaktorer, behøver altså ikke å avdekke noe annet enn at de har forstått spørsmålet forskjellig.

       Nettopp på denne bakgrunn er det noe overraskende at både den tyske undersøkelsen og fellesmarkedsundersøkelsen bygger på uttrykket « viktig » uten å problematisere dette noe. Den tyske undersøkelsen bruker uttrykket « Wichtigkeit », og det er ikke antydet at dette er nærmere presisert overfor brukerne (jfr. Jungjohann/Seidel/Sörgel/ Uhlig 1974:13, sml. Frage 13, Teil 2:20). Uttrykket « importance » synes brukt med samme mulighet for tvetydighet i Technical Study (jfr. f.eks. I 1977:99).

       Det er ingen grunn til å overdrive den kritikk mot undersøkelsene som ligger i mangelen på klarhet i forhold til dette ene ordet. Men det gir grunn til å understreke hvilken plass undersøkelser av rettskildebruk har i forhold til rettskildeteori: de skal være et empirisk korrektiv, ikke en alternativ strategi for å utvikle en slik lære.

2.3.3 Tilgjengelighets f aktorer

       I denne fremstillingen er det lagt vekt på tilgjengelighetsfaktorene s betydning i forbindelse med aktiv bruk av informasjonssystemer, jfr. særlig foran under pkt. 1.4. Det ville være interessant å anvende de foreliggende brukerundersøkelsene for å bestemme eller få en nærmere beskrivelse av hvilke tilgjengelighetsfaktorer som er viktige i praksis.

       Selve begrepet « tilgjengelighetsfaktorer » er ikke i vanlig bruk. Tilsvarende begreper er imidlertid ikke ukjente - jfr. f.eks. Lancaster 1977:312-321 som diskuterer « accessibility », da særlig i forhold til biblioteker og den fysiske tilgjengelighet av materialet i biblioteket. Campbell (1978) bruker også « availability » som en synsvinkel for beskrivelse av tilgjengelighet, men uten å formalisere det.

       I enkelte undersøkelser kan man finne eksempler på at man har identifisert forhold som korresponderer til det som i denne fremstillingen er kalt « tilgjengelighetsfaktorer ». I den tyske undersøkelsen (Jungjohann/Seidel/Sörgel/Uhlig 1974:49) er det en liste over « häufigste Ursachen flir die verspåtete oder ausbleibende Information ». Dette kan oppfattes som en slags rangering av tilgjengelighetsfaktorer. Fire « Ursachen » er hver angitt som forklaring av mer enn 10 % av tilfellene, og tilsammen utgjorde disse mer enn 75 % av tilfellene hvor informasjon uteblir eller forsinkes.

       Tabell 2/3/2 - Årsaker til at informasjon ikke oppnås

       Den danske undersøkelsen belyser på flere måter tilgjengelighetsfaktorer. Undersøkelsen slår for det første fast at ca 3/4 av juristene har de rettskildefaktorer som brukeren « har et stort behov for » umiddelbart tilgjengelig, dvs. i samme bygning som juristen har sin arbeidsplass (Karnov 1978:30). Det samme ble funnet i den britiske undersøkelsen, men bibliotekenes innhold karakteriseres av Campbell (1978:12) som

Side 164

« inadequate ». Dette kan sammenlignes med opplysningen om at avstand for flertallet aldri avholder dem fra å innhente opplysninger fra et bibliotek (Karnov 1978:44). Dette hevder altså flertallet, noe som kanskje ikke synes helt å svare til teorien om tilgjengelighetsfaktorer, hvor nettopp avstand ble fremhevet som en viktig faktor. Imidlertid hevder også flertallet at de sjelden eller aldri anskaffer seg relevant juridisk informasjon utenfra (Karnov 1978:43).

       Karnov (1978:43) trekker som konklusjon at en bruker stort sett har den relevante informasjon innenfor sin rekkevidde, dvs. på selve arbeidsplassen. I de forholdsvis sjeldne tilfelle man finner det ønskelig eller nødvendig å anskaffe informasjon utenfra, nøler man altså - i henhold til undersøkelsen - ikke med å oppsøke et bibliotek. Det vil si at man for den aktuelle sak beveger seg forbi kneet i kostnadskurven og presses opp i den delen som stiger raskere. Det undersøkelsen ikke belyser er når brukeren er motivert for dette.

       Man ser altså at opplysningen om betydningen av avstand harmonerer godt med de hypotesene som er skissert. Men man må også her anta at svarene kan være påvirket av hva brukeren antar er anbefalt rettskildebruk, sml. Campbells (1978:12) impliserte kritikk.

       Den danske undersøkelsen belyser også hvilke vanskeligheter jurister har med å skaffe seg tilgang til bestemte typer av rettskilder, jfr. Karnov 1978:30-31. Som konklusjon påpekes at kildematerialet er « stort og utilgjengeligt », og til dels at det ikke « publiceres officielt ». Dette siste er knapt overraskende - her har man et klart eksempel på en formidabel, situasjonsbestemt tilgjengelighetsfaktor (og også en indikasjon på behovet for tilgang til ikke-publiserte avgjørelser, jfr. nedenfor under pkt. 3.3.4).

       Både de tyske og danske resultatene har en stor svakhet - nemlig at de omfatter, som viktigste årsaker, henholdsvis « Zeitmangel » og « stort og utilgængeligt ». Det belyser dårlig hvorfor rettskildene er vanskelig tilgjengelig at man ikke har tid til å finne frem til relevante dokumenter, eller at dokumentene er utilgjengelige.

       Bak den tyske kategorien kan det f.eks. skjule seg to typisk forskjellige situasjoner. For det første hvor brukeren arbeider i en situasjon hvor det ikke er tid til å gjennomføre særlig leting etter relevante rettskildefaktorer, en situasjon man lett kan forbinde med f.eks en forvaltningsjurists hverdag (sml. Føyen/Harboe/Lie 1973:103). I denne situasjonen er det lett å se årsaken i for små ressurser til informasjonssøking. Den andre situasjonen kan være at informasjonssystemet har for lang responstid, eller er for tidkrevende i bruk (dårlige registre m.v.). Her vil det være naturlig å se årsaken i tilgjengelighetsfaktorer knyttet til utformingen av

Side 165

informasjonssystemet. I begge situasjoner vil man kunne beskrive årsaken til at informasjon uteblir eller forsinkes som « Zeitmangel ».

       Tilsammen kan det hevdes at brukerundersøkelsene ikke er egnet til å tegne et adekvat bilde av de tilgjengelighetsfaktorer som omgir en jurist. Juristen selv har nok en tendens til å idealisere sin egen situasjon - hevde at det ønskete materiale er innen rekkevidde (selv om det for andre kan synes utilstrekkelig), og at bibliotek e.lign. oppsøkes når ønskelig (selv om brukeren faktisk sjelden benytter denne muligheten). De vanskeligheter som oppleves i informasjonssituasjonen, beskrives med vage og flertydige uttrykk som kan dekke flere mulige årsaker.

       En annen mulighet er å se på bestemte typer ressurser som må antas å kunne brukes nettopp til å overkomme tilgjengelighetsfaktorer. Et forhold som belyses av brukerundersøkelsene, er muligheten til å delegere søking etter relevante rettskildefaktorer.

       Brukerundersøkelsene avdekker en entydig, og ikke helt ventet, tilbøyelighet til å delegere informasjonssøking.

       I den danske undersøkelsen (Karnov 1978:41-42) oppgir over halvparten at de aldri delegerer informasjonssøking, men en overraskende stor andel (40 %) anfører at dette kommer av at de mangler mulighet til å delegere, og bare 11 % anfører at årsaken er at « de kan gjøre det bedre selv ». I den tyske undersøkelsen oppga ca 2/3 at de sjelden eller aldri delegerte informasjonssøking (jfr. Jungjohann/Seidel/Sörgel/Uhlig 1974:31), men her oppga en vesentlig større anpart (67 %) at årsaken var manglende muligheter til å delegere, jfr. Uhlig 1976:61. Bare 10 % oppga at årsaken var den bedre kvaliteten av egen informasjonssøking.

       Den britiske undersøkelsen har ikke direkte korresponderende opplysninger, men den har belyst hvordan den spesielle kategorien jurister « solicitors » løser vanskelige, juridiske spørsmål. Tre fjerdedeler ville da søke råd hos en mer spesialisert jurist (i England og Wales hos en « barrister ») - en typisk måte å trekke inn nye ressurser for bl.a. informasjonssøking.

       Undersøkelsene kan ikke direkte sammenlignes, ettersom kategorier m.v. er forskjellige. Men to resultater synes nokså klare. Jurister delegerer informasjonssøking i større utstrekning enn man egentlig har vært klar over, og når informasjonssøking ikke delegeres, er årsaken ofte at det ikke finnes noen å delegere den til. Technical Study I 1977:33 fant at bruk av såkalte « mid-users » for datamaskinbaserte informasjonssystemer er svært alminnelig. Dette blir sett på som svakt foruroligende, og man diskuterer årsaken nærmest ut fra den uutsagte forutsetning at det må være forhold knyttet til den nye teknologien som har skapt dette mønsteret (bruk av terminal, manglende opplæring e. lign.). De resultatene som er summert ovenfor, kan nærmest tyde på at forklaringen vel så gjerne kan være et speilbilde av en mer alminnelig tendens til å delegere informasjonssøking - og at f.eks. kjennetegn ved de brukerorganisasjoner som er blant de ganske få som har fått tilgang til datamaskinbaserte informasjonstjenester fører dem inn i den gruppe hvor delegering skjer forholdsvis hyppig.

       Et slikt kjennetegn vil kunne være organisasjonens størrelse. En hovedårsak til at informasjonssøking ikke blir delegert, er jo ganske enkelt at det ikke er noen å delegere til. Og man må kunne gå ut fra at det i store organisasjoner oftere er medarbeidere tilgjengelig som man kan delegere informasjonssøking til.

       Dette støttes i en viss utstrekning av den tyske, undersøkelsen, hvor man finner at delegasjon av informasjonssøking hyppigst skjer innen gruppen « Richter, Staatsanwalt, Verwaltungs jurist », undergruppe « Höhere Ebene » og i gruppen « Seibständiger Rechtsanwalt, Wirtschaftsprufer etc. », undergruppe « Grosse Kanzelei », jfr. Uhlig 1976:62.

       For å vende tilbake til Technical Study og belysningen av datamaskinbaserte informasjonssystemer, ser man at de organisasjoner som er nevnt ovenfor (overordnete forvaltningsorganer og -domstoler og store advokatkontorer) jo nettopp er de som i dagens Europa har tilgang på datamaskinbasert informasjonstjeneste. Ny teknologi kan nok ha forsterket en tendens til bruk av « mid-users », men tendensen til å delegere informasjonssøking fantes allerede ved bruk av konvensjonelle systemer.

       I diskusjonen av årsaken til at den tid som brukes på informasjonssøking

Side 167

kan variere svært meget - fra 5 til 50 % av brukerens tid (Technical Study I 1977:95, jfr. Lang 1972:65) - antydes igjen organisasjonens størrelse som en mulig forklaring. Det pekes på at det i større kontorer er mulig å delegere informasjonssøking, og de som da får oppdraget, vil kunne bruke en forholdsvis stor del av sin tid på denne typen av aktiviteter. I små kontorer må tiden til den enkelte jurist deles på mange typer av aktiviteter, hvor informasjonssøking bare er en (Technical Study I 1977:95-96, sml. nedenfor under 3.5.2).

       Igjen synes det som om dette forholdet kan stå i forbindelse med tilgjengelighetsfaktorer og de kostnader som kan brukes til informasjonssøking. Kostnadskurven for store organisasjoner vil være annerledes enn for små. Store organisasjoner bruker totalt forholdsvis store kostnader på vedlikehold av informasjonssystemer, men fordi det er mange brukere, blir andelen av faste kostnader mindre. Dermed vil slike organisasjoner sannsynligvis bevege seg langs en flatere kostnadskurve enn de små - sml. foran under pkt. 1.4.2 (3). Dette kan igjen føre til at saker som krever ekstensiv rettskildebruk, vil bli fordelt til større kontorer eller-som antydet av den britiske undersøkelsen-spesialiserte brukere.

       Brukerundersøkelsene belyser ikke bare tilgjengelighetsfaktorene, men også om resultatet av informasjonssøkingen er « tilfredsstillende ». Dette er i og for seg et problematisk tema, ettersom vurderingen av hva som er tilfredsstillende i bunn og grunn vil være uttrykk for en subjektiv vurdering av brukeren, og hvor misnøye må være begrunnet i en filler annen form for kunnskap om at man har gått glipp av noe verdifullt. Hvis man går glipp av noe verdifullt uten at man vet eller senere får vite det, vil man jo lett subjektivt kunne føle resultatet som « tilfredsstillende ». Undersøkelsene presiserer ikke temaet nærmere.

       Nedenfor er resultatene av de kanadiske og tyske undersøkelsene sammenstilt. Egentlig er en slik sammenstilling ytterst vanskelig å rettferdiggjøre, da både brukergruppenes sammensetning og de konkrete spørsmål er forskjellige. I den kanadiske undersøkelsen måles « references cited by aids found to be relevant to the issue at hand », mens den tyske måler « Anteil den erhaltenen an den gesuchten problemorientierten Informationen ». Begge disse formuleringene kan sies å være uttrykk for hvor « tilfredsstillende » resultatet av søkingen blir oppfattet å være av brukeren.

Side 168

       Personlig synes jeg at det i og for seg er en slående overensstemmelse mellom de to kurvene. Man må ha lov til å hevde at de styrker hverandre gjensidig som et bilde på hvorvidt eksisterende informasjonssystemer er tilfredsstillende. Stort sett synes de også å gi et forholdsvis positivt bilde av informasjonssituasjonen.

       Man kunne så forsøke å trenge informasjonssystemene nærmere inn på livet ved å søke å finne frem til årsaker til at brukerne ikke er fornøyd. Nå forlater man altså det mer generelle perspektiv og tilgjengelighetsfaktorer i sin alminnelighet, og forsøker å se nærmere på søkefunksjonen til informasjonssystemene.

       Den undersøkelsen som her gir de beste utgangspunktene, er den tyske - jfr. Jungjohann/Seidel/Sörgel/Uhlig 1974:44. Den angir 7 årsaker til utilfredsstillende resultat, som gjennomsnittlig fordeler seg blant brukerne som vist nedenfor:

       Tabell 2/3/4 - Årsaker til utilfredsstillende resultat av informasjonssøking

Information zu verstreut 43%

Literatur nicht in der Bibliotek erhältich 39%

Zeitmangel 36%

Unvollkommene Suchhilfen 30%

Veraltete Literatur 22%

Lückenhafte Aufbereitning 19%

Versögerte Umlauf von wichtigen Papieren, Zeitscriften 10%

Side 169

       Gjennomfører man en oppdeling på forskjellige brukergrupper, finner man at advokater rangerer som første årsak at litteratur ikke er tilgjengelig på biblioteket, som annen årsak at informasjonen er spredd, og som tredje årsak tidsmangel. Forvaltnings jurister rangerer tidsmangel øverst, deretter med samme rang at litteratur ikke er tilgjengelig på biblioteket og at informasjonen er for spredd. Også universitetslærere rangerer mangler i biblioteket øverst, mens spredningen av informasjon og ufullkomne søkesystemer rangeres på delt annenplass.

       Det er kanskje lite i tillegg til oversikten over mer generelle tilgjengelighetsfaktorer som kan utledes av oversikten gjengitt her. Man merker seg at tidsmangel fremdeles er en vesentlig faktor, og at spredningen av informasjon gjennomsnittlig er rangert øverst - sml. det som er sagt om disse to faktorene innledningsvis til dette avsnittet.

       Interessant er det imidlertid å se at det trivielle forhold at litteratur mangler i biblioteket, er rangert så høyt, sml. Jungjohann/Seidel/Sörgel/Uhlig 1974:75. Her må man gå ut fra at brukeren ved visse hjelpemidler har identifisert det eller de dokumenter han ønsker (f.eks. sin egen bakgrunnskunnskap, en katalog eller henvisning til en dom fra en lærebok), men at dokumentet mangler i biblioteket. Det er altså kilde-funksjonen som svikter. Dette kan tas som en indikasjon på betydninger av den lokale dokumentsamling, fremhevet foran under pkt. 1.4. Tilsvarende forhold er understreket i den kanadiske undersøkelsen, hvor kostnadene for selve biblioteket også nevnes i forbindelse med kostnadene til anskaffelse av materiale (jfr. Lang 1972:8). Fra Norge er Eckhoffs (1971a:74) undersøkelse av domstolers bruk av forarbeider ved lovtolkning vel kjent. Han fant at domstoler utenfor Oslo brukte dem i mindre utstrekning, og antydet en sammenheng med bedre bibliotekforhold i Oslo.

       Dette lille perspektivet inn i brukerundersøkelsene over det tema som karakteriseres av begrepet « tilgjengelighetsfaktorer » får være tilstrekkelig som en illustrasjon på hvordan man med utgangspunkt i teorien som er skissert foran, kan forsøke å samle resultater til et mer helhetlig bilde. Nedenfor under pkt. 3.5.2 vil visse beslektete forhold i forbindelse med tidsbruk og informasjonssøking bli diskutert.

2.4 Typer av kommunikasjonsprosesser

2.4.1 Typifisering

       I fremstillingen foran er det utviklet et begrepsapparat for beskrivelse og diskusjon av rettslige kommunikasjonsprosesser. Gjennom denne utviklingen er prosessene plukket fra hverandre til små elementer, som i større eller mindre grad er blitt betraktet for seg og i forhold til elementene i omgivelsene. Selv om fremstillingen foran har preg av å være en oversiktsfremstilling, kan det likevel være en fare for at den er blitt såpass detaljert at en slags oppsummering kan være hensiktsmessig.

       Denne oppsummeringen er det naturlig at får form av en typifisering. De elementene som rettslige kommunikasjonsprosesser er bygget opp av, samler seg i typiske mønstre. Det vil som regel være tilstrekkelig for å karakterisere en gitt kommunikasjonsprosess å henføre den til ett av disse typemønstrene.

       I dette kapittelet skal tre slike typiske kommunikasjonsprosesser skisseres - en typisk passiv kommunikasjonsprosess (publiseringssystem), en typisk aktiv kommunikasjonsprosess (søkesystem) - og den særlige variant av passive kommunikasjonsprosesser som jeg har valgt å kalle « bekjentgjøringssystemer ».

       Noen selvstendig diskusjon av hver enkelt typemodell er det ikke lagt opp til. Modellene er i alle tilfelle bygget opp av de elementer som er diskutert foran. I stedet vil jeg forsøke å understreke hvilke trekk ved prosessen som er særlig interessante, på hvilke måter de skiller seg fra andre prosesser - og i en beskjeden utstrekning antyde hvorvidt det er hensiktsmessig å bruke avvikende navn på de samme elementene i de forskjellige modellene.

Side 171

       Tidligere er kommunikasjonsprosessen enkelt blitt fremstilt som en kommunikasjon mellom to parter - « sendersiden » og « mottagersiden ».

       I fremstillingen foran er denne skissen blitt oppløst til et mer sammensatt bilde som først og fremst består av prosesser og tekster. Dette sammensatte bildet kan kanskje skygge for det enklere bildet av hvilke « parter » som er involvert i kommunikasjonsprosessen. Med « part » sikter jeg til hvem som har ansvaret for de delprosessene som kommunikasjonsprosessen er bygget opp av. Et slikt « partsbilde » vil oppløse både « sender » og « mottaker ».

       Denne skissen forklarer seg stort sett selv. Rettskildeprodusenten er med i den rettslige kommunikasjonsprosess nærmest som en forutsetning - det er de rettskildefaktorer som denne parten produserer som bygger opp den faktorsamling som redaksjonen gjør et utvalg fra. Rettskildeprodusenten er hovedaktør i en annen prosess - den prosess som er årsaken til at en rettskilde blir produsert: lovgivning, en domstolsavgjørelse, et forvaltningsvedtak m.v. Som part i kommunikasjonsprosessen representerer rettskildeprodusenten en bro over til andre viktige deler av rettssystemet.

       Redaksjonen har ansvaret for utvelgelse, tilretteleggelse og publisering av de dokumenter som representerer rettskildefaktorer. Dessuten vil en redaksjon stille et søkesystem til disposisjon for brukeren, som gjør det mulig for brukeren å gjøre utvalg fra dokumentsamlingen. Vanligvis vil dette skje i to ledd, ved at redaksjonen gjennom en bestilling oversender en del av dokumentsamlingen (eller en kopi av denne) hvor dokumentene er slik utformet at brukeren kan gjøre aktiv bruk av materialet.

       På mottakersiden er brukeren representert med det som er kalt « mellortbruker » og « sluttbruker ». Dette er på mange måter et nytt skille som ikke har vært gjort eksplisitt i fremstillingen foran. « Mellombrukeren » er den bruker som er ansvarlig for søkeprosessen, mens « sluttbrukeren » er den som gjør bruk av de rettslige argumentene i dokumentene som blir funnet, i en rettslig beslutningsprosess. Mellombrukeren anvender

Side 172

seg altså av dokumentenes søkefunksjon, mens sluttbrukeren anvender seg av kildefunksjonen.

       Sondringen mellom slutt- og mellombruker kan virke søkt. Det er på det rene at i de konvensjonelle informasjonssystemer, er det en og samme bruker som vanligvis gjennomfører søkingen og bruker dokumentene: advokaten slår opp i Retstidendes register, finner mulig relevante avgjørelser, leser dem, plukker ut de han vil bruke og føyer argumentene derfra inn i sin prosedyre. Imidlertid er det også eksempler på anvendelse av mellombrukere - den opptatte advokat som gir sin unge fullmektig i oppdrag å finne alle høyesterettsdommer om et bestemt problem, eller juristen som henvender seg til Universitetsbiblioteket med forespørsel om at alle bøker om et bestemt emne blir gjort tilgj engelig for ham.

       Brukerundersøkelser fra Europa, særlig Tyskland, synes å indikere at datamaskinbaserte informasjonssystem oppleves så krevende av brukerne, at det lett oppstår en tendens til spesialisering. Ved en domstol vil f.eks. en av de underordnete saksbehandlerne spesialisere seg i bruk av det datamaskinbaserte systemet, og de andre vil henvende seg til ham og få ham til å formulere forespørsler i henhold til systemets rigide regler, når de ønsker å gjøre et utvalg av dokumentsamlingen.

       Denne arbeidsfordelingen innenfor mottagersiden skaper særlige problemer fordi kommunikasjon mellom mettombruker og sluttbruker skyter seg inn som et nytt ledd i prosessen. Sluttbrukeren må, vanligvis i form av en samtale eller en henvendelse i naturlig språk, gjøre rede for sitt problem. Mellombrukeren legger sin forståelse av sluttbrukerens problem til grunn for utforming av en forespørsel i henhold til de regler informasjonssystemet gir. Naturligvis vil denne to-ledds kommunikasjonen åpne muligheten for ytterligere misforståelser eller feiltolkninger.

       I denne fremstillingen vil det i liten utstrekning bli gjort rede for de særlige problemer som oppstår på grunn av kommunikasjon mellom mellombruker og sluttbruker. Dette har flere grunner.

       For det første er det ikke det helt typiske ved norske rettslige kommunikasjonsprosesser - i motsetning til visse andre typer kommunikasjonsprosesser (f.eks. innen naturvitenskap eller medisin), hvor det hyppig anvendes assistanse fra dokumentalist, bibliotekar e.a. Riktignok avslører brukerundersøkelser - som fremstilt foran under 2.3.3 - en noe overraskende tendens til å delegere søkingen når dette er mulig. Dette kan ses på som i alle fall et ønske om å ta i bruk mellombrukere. Den påståtte stigende tendensen til å anvende mellombrukere når nye informasjonssystemer innføres (jfr. f.eks. Technical Study I 1977:71-72) kan ses på som et utslag av det samme. Likevel må det være helt korrekt å fastholde at anvendelse av mellombrukere - særlig i Norge - ikke er noe typisk trekk i rettslige kommunikasjonsprosesser. Det bør også understrekes at ikke enhver delegasjon av søking vil si at man innfører en mellombruker. Eksemplet med advokatfullmektigen, som er nevnt foran, kan i så måte være misvisende. Ofte vil det være slik at mer enn en jurist (eller sluttbruker) er involvert i beslutningen. Alle disse vil da selvsagt være sluttbrukere, selv om det skjer en arbeidsfordeling mellom dem, og selv om en av dem - f.eks. den mest erfarne eller den med høyest stilling - utad fremstår som beslutningsfatter.

       For det andre er det avgjort ikke noen ønskelig utvikling at jurister skal ta i bruk mellombrukere i noen større utstrekning. En begrunnelse er de empiriske resultatene som er nevnt foran - anvendelse av mellombrukere vil resultere i en viss effektivitetssvikt. En annen og mer normativ begrunnelse er den nære sammenheng mellom søkeprosessen og selve beslutningsprosessen, som vil gjøre det uheldig å skille søkingen ut som en egen delprosess som overlates til en « mellombruker ».

Side 174

       Ved innføring av nye informasjonssystemer har man, som nevnt, kunnet observere en overføring av ansvaret for søkingen til sentrale eller lokale mellombrukere. I en viss utstrekning ønsker sluttbrukerne at slike mellombrukere skal være disponible - det kan ses som et uttrykk for at de trenger økete ressurser for å overkomme de nye tilgjengelighetsfaktorene som tross alt også et forbedret informasjonssystem innfører. Det kan også være uttrykk for at man ser muligheten til rent generelt å få overført noe større ressurser til den beslutningsprosess som søkingen jo er en del av. Slike tendenser vil jeg personlig tolke som en indikasjon på at de nye informasjonssystemene ikke er gitt et tilfredsstillende brukergrensesnitt, ikke er tilpasset sluttbrukerens organisasjon på en tilfredsstillende måte - eller at opplæringen har vært mangelfull. jfr. Technical Study I 1977:71-72.

Side 175

2.4.2 Publiseringssystemor

       Publiseringssystemet kan kanskje sies å være den typiske rettslige kommunikasjonsprosess. Den oppfattes av brukerne som en kommunikasjonsprosess - de er fortrolig med det arbeid redaksjonen utfører, og fortrolig med sin egen rolle som mottager, som abonnent. I fremstillingen foran er det også hyppig hentet eksempler fra denne typen kommunikasjonsprosesser.

       Likevel er det misvisende å fremheve denne typen prosesser som mer typisk enn andre. Publiseringssystemet er det navn som i denne fremstillingen er valgt som betegnelse på det typiske passive informasjonssystem. Et passivt system mister sin verdi hvis det ikke finnes et aktivt system som tillater brukeren å finne frem i det med utgangspunkt i realiserte, juridiske problemer. Men i motsetning til publiseringssystemer, er ofte det aktive informasjonssystemet en så integrert del av brukerens arbeid at han ikke er seg bevisst dette som en selvstendig prosess. Når juristen slår opp i Retstidendes stikkordregister, skjer dette uten full innsikt i at det er et ledd i den rettslige kommunikasjonsprosess fra rettskildeprodusenten til ham selv.

       Publiseringssystemet faller naturlig i to del-system. For det første de aktiviteter som er redaksjonens ansvar (utvelgelsene, tilretteleggelse og publisering), for det andre selve informasjonssystemet (formidling av et utvalg fra dokumentsamling til bruker på grunnlag av en forespørsel).

       Den siste delen er i publiseringssystemene typisk svært enkel. Brukeren - eller abonnenten, som det faller naturlig å kalle ham - tillates ikke å stille mer enn noen ganske begrensete forespørsler: subskribsjon for en bestemt, fremtidig periode, bestilling av utgitte årganger eller enkelt-nummer. Selve utvelgelsen av den del av dokumentsamlingen som skal oversendes abonnenten, er triviell. Alternative former for presentasjon av utvalget forekommer typisk ikke.

       Selve informasjonssystemet i et publiseringssystem er altså oversiktlig, enkelt - og av tilsvarende begrenset interesse. Større interesse knytter det seg til visse kvantitative aspekter som f.eks. abonnentenes antall og fordeling (geografisk, yrkesmessig osv.). Dette vil beskrive viktige sider av den kommunikasjonsprosess systemet representerer. Det er verd å understreke at det kanskje nettopp er i forbindelse med denne delen av publiseringssystemet at kvantitative undersøkelser av brukergruppen har interesse.

       Interessen omkring publiseringssystemer trekkes naturlig i retning av det første del-systemet, som utgjøres av redaksjonens aktiviteter. Det er særlig forholdet mellom samlingen av rettskildefaktorer og dokumentsamlingen som er interessant. Publiseringssystemet arbeider innenfor et bestemt dokumentasjonsområde, og dokumentsamlingen skal representere den samling av rettskildefaktorer som foreligger innen dokumentasjonsområdet.

       To begreper er her sentrale, representativitet - dvs. forholdet mellom informasjonen i faktorsamlingen og dokumentsamlingen (jfr. foran under pkt. 2.1.2) - og dekningsgrad - dvs. forholdet mellom det brukerbehov dokumentsamlingen dekker og den dokumentsamling brukerne har behov for (jfr. foran under pkt. 2.1.1). Både representativitet og dekningsgrad er mål for det passive informasjonssystemets effektivitet, og begge beror på den utvelgelse som redaksjonen gjennomfører.

2.4.3 Søkesystemer

Side 177

       Hvis utvelgelsen er avgjørende for det passive informasjonssystems effektivitet, så er tilretteleggelsen avgjørende for det aktives effektivitet. Gjennom dokumentutformingen bestemmes grensene for det aktive informasjonssystems funksjonelle effektivitet, dvs. hvor godt det vil være i stand til å oppfylle søkefunksjon, relevans vurdering og kildefunksjon.

       Undersøkelser av publiseringssystemer kan altfor lett komme til å stanse ved en undersøkelse av det passive systemets egenskaper. Gjennom tilretteleggelsen vil vanligvis redaksjonen bake inn et aktivt system i dokumentene ved registre o.lign. funksjoner. Nettopp på grunn av den intime sammenheng mellom aktive og passive systemer må derfor også tilretteleggelsen gjøres til gjenstand for like stor oppmerksomhet.

       En modell av søkesystemer skiller seg i grove trekk lite fra den modellen av informasjonssystemet som del av publiseringssystemer fremstilt foran under pkt. 2.4.2. Denne likheten er det etter mitt skjønn viktig å være oppmerksom på - sammenligner man det å bestille en bok med det å lete etter juridiske argumenter i den samme boken, er det lettere å få øye på forskjellene enn likhetstrekkene.

       Ved beskrivelsen av et søkesystem, er det naturlig å ta utgangspunkt i dokumentsamlingen. Denne dokumentsamlingen kan - i forhold til søkesystemet - oppfattes som gitt utenfra, som en forutsetning. Dette kan man gjøre fordi dokumentsamlingen skapes gjennom redaksjonens arbeid, og lettest diskuteres som del av det passive informasjonssystem.

Side 178

       Denne dokumentsamlingen vil på i hvert fall to måter begrense søkesystemets effektivitet. For det første er det viktig å understreke at gjenfinningsgrad aldri kan bli bedre enn dekningsgrad tillater - dvs. en konstatering av det innlysende faktum at dokumenter som ikke finnes i samlingen ikke lar seg gjenfinne ved hjelp av søkesystemet. For det andre vil tilretteleggelsen av dokumentene ha bestemt hvilke mulige søkestrategier som kan anvendes, og hvordan funne dokumenter kan presenteres. Rettere sagt, tilretteleggelsen vil ha bestemte rammen for hvilke søkestrategier som kan velges og hvilken tilbakeføring systemet kan gi brukeren. Innenfor denne rammen kan valg av teknologi presentere flere alternativ.

       Et eksempel kan være en dokumentsamling som består av høyesterettsavgjørelser slik man finner dem utformet i Retstidende. Ved valg av publisering i konvensjonell bokform, har man drastisk begrenset de muligheter brukerne har for å gjenfinne dommer. Brukeren kan anvende ett av registrene (systematisk register, stikkordregister, register med partenes navn), eller brukeren kan gi seg til å lese gjennom sammendragene på leting etter en mulig relevant dom. Ved oppslag på et stikkord er det bare sammendraget som ivaretar relevansfunksjonen, rent bortsett fra at brukeren selv kan ta stikkprøver fra domsslutningen o.l.

       Den samme dokumentsamlingen kunne også vært publisert ved hjelp av et datamaskinbasert tekstsøkesystem. Fremdeles ville nøyaktig de samme dokumentene være tilgjengelig, og samlingens representativitet og dekningsgrad ville vært den samme. Men i tillegg til de begrensete, trykte registrene (eller i stedet for dem) ville det nå automatisk bli etablert registre som inneholder alle meningsbærende ord i dommenes autentiske tekst og sammendrag, inklusive allemen visninger til lover, lærebøker, andre dommer osv. Brukeren kan velge søkeord helt fritt -han kan i samme argument operere med et ubegrenset antall synonymer, gruppere synonymene og forbinde gruppene med kumulative betingelser, lete etter faste fraser osv. Som respons kan han få sammendraget av de funne dokumentene, men også utdrag fra dokumentene rundt de søkeord han har benyttet (fokusering), den autentiske teksten med søkeordene uthevet (highlighting) osv.

       I et søkesystem vil altså mulighetene for å utforme søkeargumentet dels være avhengig av hvordan dokumentene er utformet, dels av den valgte teknologi. Dokumentutformingen setter rammer for de muligheter som teknologisk lar seg utnytte.

       Interessen i søkesystemer vil derfor lett trekkes mot det som kan kalles søkestrategier: hvordan utforme effektive søkeargumenter innenfor de

Side 179

rammer som dokumentutformingen trekker. Effektiviteten måles her -som nevnt foran under pkt. 1.2.4 (5) - i gjenfinningsgrad og presisjon.

       En viktig forskjell mellom det passive og aktive informasjonssystem er at det aktive informasjonssystem er iterativt i motsetning til det passive. Søkeprosessen er i sterkere grad en læringsprosess. Den springer ut av et rettslig problem, og uttrykkes i et søkeargument i henhold til de regler systemet krever. Brukeren får tilbake informasjon om de funne dokumentene, og får dermed belyst både hvordan hans søkeargument virket, og hvordan hans juridiske problem er behandlet i dokumentsamlingen. På grunnlag av denne nye viten kan han omformulere søkeargumentet eller endre sin forståelse av problemet. Jo kortere responstiden er (tiden fra søkeargumentet stilles til informasjon om de funne dokumentene mottas), desto lettere vil det være å gjennomføre nye iterasjoner. Og jo bedre informasjon brukeren får om de funne dokumentene, desto større sannsynlighet vil det være for at han lærer noe. Ikke bare informasjon om innholdet i de funne dokumentene er her av interesse, men også informasjon om hvordan Søkeprosessen har artet seg (hvor mange dokumenter som er funnet, ordfrekvenser o.l.).

       Søkeprosessens iterative natur henger nøye sammen med det forhold at aktiv bruk av et informasjonssystem skjer som del av en beslutningsprosess. Søkeprosessen er i denne fremstillingen beskrevet som del av en kommunikasjonsprosess fra rettskildeprodusent til rettskildebruker. Men den kan også fremstilles som del av den rettslige beslutningsprosessen. Selve modellen vil i en slik sammenheng se noenlunde identisk ut, men det vil være grensesnittene mot andre system som da vil bli mest interessante. Det bør kanskje også fremheves at det i denne fremstillingen er et underliggende synspunkt at verdien av informasjonssystemer ligger i den rolle de spiller for beslutningsprosessene.

Side 180

2.4.4 Bekjentgjøringssystemer

       « Bekjentgjøringssystemer » eller « kunngjøringssystemer » er i denne fremstillingen satt som navn på en bestemt type passive informasjonssystemer.

       Som nevnt flere steder i fremstillingen, bl.a. foran under pkt. 2.4.2, vil brukeren anvende et passivt informasjonssystem, også et publiseringssystem, typisk i to omganger. Ved mottagelse av utvalgte dokumenter fra det passive informasjonssystemet vil han se gjennom utvalget for å lese det som fanger interessen, og slik vedlikeholde sin bakgrunnskunnskap. Dernest vil han under arbeidet med et juridisk problem, ta i bruk de søkemuligheter som er innbakt i det passive informasjonssystems dokumentsamling, og gjøre aktiv bruk av samlingen.

       Publiseringssystemer vil typisk låne seg til begge typer bruk. Man vil selvsagt se at visse systemer legger mer vekt på den ene typen enn den andre. I passive systemer, hvor den senere aktive bruken er svært viktig, som f.eks. Retstidende eller Lovtidend, legges det betydelig vekt på omfattende og systematiske registre, og mindre vekt på tilretteleggelse av stoffet i hvert hefte slik at brukeren lett kan fange opp stoff med nyhetens interesse. Men også disse systemer tar hensyn til det - f.eks. gjengir Retstidende sammendragene av avgjørelsene fortløpende som en slags innholdsfortegnelse det er lett å skumme gjennom for å få oversikt over nye dommer.

       Med « bekjentgjøringssystemer » siktes det til passive informasjonssystemer som er utformet med den ene tingen for øye å gi brukerne informasjon for vedlikehold av sin bakgrunnskunnskap. I det typiske bekjentgjøringssystemet er dokumentene utformet uten at det er tatt hensyn til at de skal kunne tjene kilde- eller søkefunksjonen. De er utformet slik at brukeren best og raskest mulig skal kunne konstatere hvorvidt den rettskildefaktor de representerer, vil ha interesse for ham - og formidle tilstrekkelig informasjon om faktorens innhold til at bakgrunnskunnskapen blir vedlikeholdt.

       For jurister - eller for rettskildebrukere i vid forstand - er det i liten utstrekning utformet særskilte bekjentgjøringssystemer. Årsaken er

Side 181

dels at de passive informasjonssystemer man er tilknyttet med sikte på senere aktiv bruk, nærmest som en bifunksjon eller sideordnet funksjon ivaretar behovet for å holde seg løpende orientert. Dernest vil den profesjonelle brukers behov for orientering med sikte på vedlikehold av bakgrunnskunnskap stille nokså strenge krav til dokumentene: han vil kreve en detaljert og nøyaktig informasjon om innholdet i en viktig dom eller lov som gjør det naturlig å utforme dokumentet slik at det også kan ta vare på kildefunksjonen, og igjen naturlig å bygge ut systemet med søkefunksjoner. I Norge finnes det nok svært få eksempler på bekjentgjøringssystemer som retter seg mot profesjonelle rettskildebrukere - et eksempel kan være et tidsskrift som Juristkontakt, som har preg av å være et meddelelsesblad, selv om hovedvekten ikke ligger på meddelelser om innholdet av rettskildefaktorer. Et godt eksempel har man i det svenske tiltaket Juristjournalen, som er en lydkassett med informasjon om nye og viktige dommer. I en kassett kan vanskelig søkefunksjonen ivaretas, og kildefunksjonen kan neppe tilfredsstillende ivaretas selv om det siteres ordrett fra domsslutningen - til det er lyd et for flyktig medium. Men « varslingsfunksjonen » ivaretas på en likefrem måte: pa vei til kontoret avspilles de siste interessante dommer over bilens kassettspiller.

       Hvis man ser på ikke-rettslige systemer, vil et godt eksempel på et bekjentgjøringssystem være en dagsavis. Den er utformet med overskrifter som skal fange leserens oppmerksomhet, og gjøre det lett for denne å finne from til det som er av interesse. « Dokumentene » - dvs. artiklene - er utformet med sikte på at de skal være lette å lese, samtidig som de skal bringe mest mulig komprimert informasjon. Søkefunksjoner mangler faktisk fullstendig- noe enhver som ønsker å finne tilbake til en avisartikkel har fatt erfare. Noe motstykke til rettskildefunksjonen vil man ikke uten videre finne i forhold til vanlig avisstoff.

       Det passive informasjonssystem som en dagsavis representerer, formidles til abonnentene ved hjelp av den samme mekanisme som er beskrevet foran under pkt. 2.4.2: abonnentene bestiller avisen, enten for lengre tidsrom eller ved kjøp av enkeltnummer. Avisen som bekjentgjøringssystem dekker et sa bredt og generelt interesseområde at man kan

Side 182

       anta at den enkelte bruker selv tar initiativ for å holde seg orientert. Et tilsvarende initiativ kan man i forhold til rettslige informasjonssystem stole på for så vidt gjelder profesjonelle rettskildebrukere. Men som antydet foran, ivaretas varslingsfunksjonen gjerne av passive informasjonssystemer som ikke utelukkende (eller hovedsaklig) er utformet som bekjentgjøringssystemer.

       Som passive, rettslige informasjonssystemer atskiller bekjentgjøringssystemene seg også ved at andre enn de profesjonelle rettskildebrukerne er mottagere for systemene. Det alminnelige publikum kan være rettskildebrukere i en slags forstand når de tar hensyn til gjeldende rett i sin egen fremferd. Kunnskapen om gjeldende rett er formidlet ved hjelp av andre informasjonssystemer enn de som i denne fremstillingen er kalt « enkle » - gjennom foreldre, skole og andre kanaler for formidling av almenkunnskap.

       Slik er det hos det alminnelige publikum dannet en viss bakgrunnskunnskap. Når endringer i rettstilstanden inntrer, vil de profesjonelle rettskildebrukerne vanligvis bli informert om dette gjennom de passive informasjonssystemer de bruker. Men også almenheten har behov for informasjon, slik at de kan ta hensyn til endringen i sin egen fremferd.

       For å ivareta den nødvendige varslingsfunksjon overfor det alminnelige publikum kunne man tenke seg at det offentlige tilbud et særlig utformet informasjonssystem, en slags populærutgave av Lovtidend. Det er vel imidlertid uttrykk for en nokså nøktern vurdering når det ikke er lansert et slikt system - det er vel tvilsomt om det ville få en tilfredsstillende spredning blant almenheten.

       Dette er et problem som er typisk for bekjentgjøringssystemer rettet mot almenheten: hvordan skal man nå frem til brukerne. Dette problemet

Side 183

aksentueres fordi avsenderen (lovgiver, det offentlige) har den oppfatning at almenheten eller visse grupper i almenheten bør gjøres kjent med innholdet av nye, rettslige normer (for at den tilsiktede atferdsregulering skal oppnås), og at avsenderen selv har en forpliktelse til å gjøre innholdet kjent hos disse mottakerne (bl.a for at fiksjonen om at alle kjenner innholdet av gjeldende rett, skal kunne forsvares).

       I slike tilfeller kan man derfor ikke, som normalt, overlate initiativet til brukeren og vente på en forespørsel om oversendelse av et utvalg. Man må gå mer offensivt til verks, og injektere dokumenter i andre dokumentsamlinger som formidles til brukeren, eller gjennomføre en selektiv distribusjon av informasjon til grupper karakterisert på bestemte måter.

       Noen eksempler kan belyse dette. Eksemplene forutsetter en endring i normene om bruk av bilbelte, f.eks innføring av sterkere sanksjoner ved unnlatelse av slik bruk. For å bekjentgjøre denne endringen har det offentlige muligheten til å injektere dokumenter - i form av annonser eller iøynefallende utformete oppslag - inn i systemer som regelmessig kommuniserer med den store gruppen av norske borgere som er bilførere. Et åpenbart alternativ i dette tilfellet er dagsavisene. Et annet alternativ ville være et av motortidsskriftene, som presumptivt har en bilinteressert brukerkrets. Denne utveien forutsetter altså at bekjentgjøringssystemet « henger seg på » ett eller flere andre systemer som brukerne anvender hovedsaklig ut fra en avvikende interesse fra den å holde seg orientert om ny lovgivning. En helt annen utvei ville imidlertid være å skape et ad hoc distribusjonssystem til de personer man antok « burde » bli kjent med lovendringen. Man måtte da finne en mulighet for Y å adressere ad hoc-systemets dokumentutvalg (f.eks en brosjyre) direkte til personer med kjennetegn som indikerer at informasjonen ville ha interesse. En slik mulighet ville man finne i Vegdirektoratets motorvognregister - det inneholder bl.a navn og adresse på bileiere.

       I bekjentgjøringssystemer rettet mot det alminnelige publikum vil man altså typisk erstatte forespørselen fra brukeren i det vanlige, passive informasjonssystem med et kriterium som indikerer at mottageren tilhører den gruppe som « bør » bli informert. Kommunikasjonen utløses ikke av brukeren, men av senderen. For bekjentgjøringssystemer kan det derfor være hensiktsmessig å omformulere modellen av et passivt informasjonssystem noe.

       I bekjentgjøringssystemet er altså brukerens forespørsel erstattet med en kjent egenskap som gjør det mulig for avsenderen å oversende det eller de dokument som er utvalgt. Denne kjente egenskapen kan enten identifisere mottakeren direkte (som bileierne i motorvognregisteret), eller den kan identifisere mottageren indirekte, f.eks som abonnent av

Side 184

et tidsskrift som avsenderen antar holdes av personer med den ønskete egenskapen.

       I modellen av bekjentgjørmgssystemet (fig. 2/4/5) vil man se at det elementet som representerer dokumentsamlingen er stiplet. Dette har sin årsak i at dokumentsamlinger inntar en langt mindre fremtredende plass i bekjentgjøringssystemer enn i andre passive systemer. Ofte vil det virke direkte kunstig å snakke om en « dokumentsamling ». Hvis man

Side 185

f.eks ser på det typiske, offentlige bekjentgjøringssystemet som representeres av de annonser om ny lovgivning som innrykkes av Statens informasjonstjeneste, synes det direkte uhensiktsmessig å snakke om en dokumentsamling bygget opp av alle annonser utformet av informasjonstjenesten. Dokumentene utformes uten tanke på at de skal inngå i en samling bygget opp av alle de andre tilsvarende dokumentene - i motsetning til forholdet ved andre passive informasjonssystemer.

       Dette er en indikasjon på at dokumentutformingen i bekjentgjøringssystemer er noe forskjellig enn i andre, passive informasjonssystemer. Ellers i denne fremstillingen er det lagt vesentlig vekt på å understreke at dokumentene må tilfredsstille både søke- og rettskildefunksjonen. Bekjentgjøringssystemene karakteriseres nettopp ved at disse funksjonene mangler, dokumentene i slike systemer er nokså ensidig utformet mot sikte på ivaretagelse av relevansvurderingen.

       Også fordi bekjentgjøringssystemer typisk retter seg mot ikke-profesjonelle rettskildebrukere, må det utformes forskjellig fra den utforming man kan gi dokumenter i andre passive systemer. Mottageren vil typisk mangle den generelle, juridiske innsikt som en profesjonell rettskildebruker vil ha. Dokumentet må derfor inneholde en « popularisert » gjengivelse av rettskildefaktoren. Samtidig må dokumentet være « problemorientert », dvs. inneholde informasjon om hvilke livsforhold som berøres av innholdet i rettskildefaktoren: hvilke persongrupper, hvilke aktiviteter, hvilke objekter osv. som reguleres.

       Det er åpenbart at dokumentet sjelden kan inneholde fyldestgjørende

Side 186

informasjon. Både kravet om en popularisert form og kravet om en kortfattet fremstilling gjør det vanskelig å skape « representative » dokumenter (jfr. Bing 1981). Dokumentene vil derfor kanskje først og fremst ta sikte på å informere om hvilke situasjoner som blir berørt av endringen i rettssystemet. Selve de handlingsnormer eller påbud og forbud som innføres, vil bare bli skissert på et nokså generelt nivå. Bare unntaksvis -som i eksemplet om strengere sanksjoner for unnlatelse av bruk av bilbelte - vil påbudets innhold på en adekvat måte kunne fremstilles. Dokumentet vil heller inneholde en henvisning til hvor ytterligere dokumentasjon kan finnes, slik at de personer som finner dokumentet interessant, kan søke rettshjelp (f.eks ved et forvaltningsorgan), eller kan få opplysning om hvilken forespørsel de skal rette innen et annet informasjonssystem (f.eks til en bokhandel, et bibliotek, en organisasjon, et departement osv.) for ytterligere informasjon.

       Av de tre typene av rettslige informasjonssystemer som er stilt opp i dette avsnittet, er bekjentgjøringssystemet det som sjeldnest er blitt brukt som eksempel i denne fremstillingen. Dette knytter seg til det forhold at bekjentgjøringssystemer ikke typisk retter seg til profesjonelle rettskildebrukere og at det nettopp er disse « profesjonelle » systemene som står i sentrum for denne fremstillingen. Likevel vil jeg gjerne på ny understreke at jeg anser disse systemene som helt grunnleggende i vårt rettssystem, og at det er nærmest overrumplende liten interesse for og bekymring over disse systemene til at de er sa grunnleggende.

Side 187

HJEM
FORRIGE KAP
NESTE KAP